Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

At du misforstår meg får være ditt problem. Jeg kan leve med at du ikke forstår meg i og med at du er et menneske som ikke betyr noe i mitt liv. Jeg lurer dog på om det er mine formuleringer i denne tråden eller generelt du reagerer på.

Og jeg håper at du er så humørfull at du forsto at jeg spøket med hårfargen? Viss ikke synes jeg virkelig synd på deg.

Apropos humørfull, så fremstår du ikke som det i dette innlegget Berglijot. På meg virker det surmaget og kjipt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror at folk blir påvirket av alt som skjer rundt seg, men jeg tror ikke det er det som er avgjørende for hvilken sinnstemning man er i. Jeg tror feks ikke at det at man har flotte barn garanterer for lykke.

Selvsagt ikke.

Men det å se at man har flotte barn og klare å glede seg over det kan være en god egenskap å ha. Lykke har mye med hvordan man forholder seg til resten av verden. Og leser jeg Berglijot rett her så er det nettopp dette hun ønsker for sine barn. At de skal evne å forholde seg til sine omgivelser på en god måte og å endre det som ikke funker for dem.

Og for å presisere; Jeg snakker selvsagt ikke i forhold til psykiske problemer som depresjon etc. Det blir noe annet.

[apan]

Jeg er mest redd for at han skal bli for opptatt av materielle goder, fasade, status, tittel og penger. Jeg håper inderlig han finner noen å dele livet med som vil dele det med ham i et lite rekkehus med stearinlys og støvete hyller, og at jeg slipper å besøke ham i noe som er helt strøkent på utsiden.

Videre er jeg selvsagt redd for dårlig selskap og at han skal bli mobbet. Jeg håper også at han skal bli selvstendig og selvhjulpen. Jeg hadde forresten en venninne jeg lærte å bruke kaffetrakteren da hun var 20. Hun fylte bare vann i kanna, men av en eller annen grunn ble det ikke kaffe av det.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Apropos humørfull, så fremstår du ikke som det i dette innlegget Berglijot. På meg virker det surmaget og kjipt.

Åh. Jeg prøver å være saklig og ikke fjase slik at Mim ikke skal misforstå meg enda mer.

[kie]

Denne tråden gir meg en ekkel følelse av at det har skjedd noe i en annen tråd her som jeg ikke har fått med meg. Er Berglijot virkelig så vanskelig å forstå? Eller er det hun sier så fryktelig galt?

:skjønner ingenting:

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Denne tråden gir meg en ekkel følelse av at det har skjedd noe i en annen tråd her som jeg ikke har fått med meg. Er Berglijot virkelig så vanskelig å forstå? Eller er det hun sier så fryktelig galt?

:skjønner ingenting:

Jeg skjønner heller ingenting. Jeg bare vet at noen har vondt for det når andre sier at de føler lykke. Dem om det.

Ja, og takk for at du forstår meg en smule, kie.

[pippimamma]

Jeg er redd for at barna mine skal bli rusmisbrukere, kriminelle eller få en alvorlig sykdom.

Jeg oppdrar de med et håp om at de skal bli så trygge på seg selv at de tør tro på seg selv og følge egne drømmer. Jeg håper de skal bli harmoniske og empatiske, samtidig som de makter å sette grenser for seg selv så andre ikke utnytter dem.

Jeg ønsker at de skal våge å møte alle følelser, gode som vonde. Så ønsker jeg at de skal våge å møte motgang og hindringer i livet på en sunn og god måte.

Jeg håper og tror at barna mine vil tørre å vise seg svake, i like stor grad som de tør å vise seg sterke. Begge deler er en kunst.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Måten du formulerer deg på, Berglijot, får deg til å virke overfladisk og krampaktig fasadefokusert.

Må bare si meg helt uenig med deg her.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hårfarge er irrelevant, og jeg synes det er viktigere med dygd, vidd og evne til å kunne ta vare på seg selv og andre.

...og her.

[Hyacinth]

Jeg håper selvsagt at mine barn skal bli lykkelige.

Jeg er ikke så redd for at ungene mine ikke skal være praktisk anlagte på alle områder. Det emste kan læres, og det har ofte med motivasjon å gjøre. Jeg var nok ganske ubehjelpelig på mange områder da jeg flyttet hjemmefra, men du verden hva man lærer seg.

Jeg er aller mest redd for at ungene mine ikke skal utvikle et positivt selvbilde. Jeg ønsker aller mest av alt at de skal ha tro på seg selv og kunne ta egne valg. Jeg er ikke fullt så redd for at mine unger ikke skal utvikle empati, ikke fordi det ikke er viktig, men fordi jeg ikke tror de er typen til å mangle empati. Slik jeg ser mine barn, er det aller viktigste tro på seg selv og trygghet i forhold til hve, man er, hva man står for og i forhold til omgivelsene.

[Fadese]

Det er mye jeg håper og ikke håper for barna mine. Jeg vil at de skal være trygge, empatiske, reflekterte, sjølstendige +++.

Knerten er så liten at jeg ikke vet så mye om hvem han er ennå.
Lillemor ser ut til å være en følsom og kanskje litt sårbar jente. Hun har høye topper der hun stråler og er full av energi, men hun blir fort såret og skuffet. Jeg må tilstå at jeg er litt redd dette skal vedvare. Hun vil som alle andre møte utfordringer og motgang i livet, og jeg vil ikke at hun skal møte det med "stakkars meg". Misforstå meg rett, hun skal sjølsagt få sørge, være lei seg, frustrert ol., men jeg vil ikke at hun skal resignere og "sutre". :vanskelig å forklare:

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg skjønner heller ingenting. Jeg bare vet at noen har vondt for det når andre sier at de føler lykke. Dem om det.

Å, kjære vene, tror du jeg er misunnelig på deg?



Det er da heldigvis flere enn deg som har det bra, men jeg tror altså ikke at det er en egenskap. Jeg vet ikke hvordan jeg skal trenge gjennom fasaden, men jeg kan jo forsøke:

Eksempel på ulike egenskaper, både positive og negative:
dyktig
real
feig
ærlig
flink
besluttsom
selvstendig
lat
rotete

Eksempel på ulike følelser, både positive og negative:
rasende
glad
lykkelig
frustrert
trist
blid
furten
gretten
jublende

[Esme]

Jeg er ikke så redd for at sønnen min ikke skal ha grei selvtillit og sånne ting, det tar jeg nesten for gitt at han får, vi har mange barn i slekten og de er nå helt normale, harmoniske barn med god selvtillit.

Det jeg er aller mest redd for er faktisk at han blir religiøs, det være seg alternativmedisiner eller kristen eller hva som helst. Jeg hadde syntes oppriktig at det hadde vært trist for jeg tror personlig og i all ærlighet at livet er bedre når man ikke er religiøs. (Og jeg er klar over at mange andre har nøyaktig det motsatte standpunktet og det er greit, dette er hva jeg synes).

[daffy]

Jeg er redd for at de skal bli mobbet, at de skal klare seg dårlig i sosiale sammenhenger, at de ikke har det som skal til av intiativ og mot for å realisere seg selv. Det er jo bare eldste som er gammel nok til å kunne gi en indikasjon på hvilken vei dette går, og det ser heldigvis bra ut!

Og så er jeg redd for at de finner seg partnere som ikke er greie med dem.

[daffy]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å, kjære vene, tror du jeg er misunnelig på deg?



Det er da heldigvis flere enn deg som har det bra, men jeg tror altså ikke at det er en egenskap. Jeg vet ikke hvordan jeg skal trenge gjennom fasaden, men jeg kan jo forsøke:

Eksempel på ulike egenskaper, både positive og negative:
dyktig
real
feig
ærlig
flink
besluttsom
selvstendig
lat
rotete

Eksempel på ulike følelser, både positive og negative:
rasende
glad
lykkelig
frustrert
trist
blid
furten
gretten
jublende

For mine barn velger jeg da Den Perfekte Miks av egenskaper, slik at de så ofte som mulig ender opp på den positive siden av de sistnevnte følelsene ...

Neida, jeg er enig med Mim og Juul (selv om jeg syns tonen ble unødvendig sint mot Bergljot), man bør fokusere på egenskaper fordi disse faktisk kan påvirkes av vilje, trening og innsats.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av daffy, her.

Neida, jeg er enig med Mim og Juul (selv om jeg syns tonen ble unødvendig sint mot Bergljot), man bør fokusere på egenskaper fordi disse faktisk kan påvirkes av vilje, trening og innsats.

Jeg ser ikke helt at det skal være noen motsetning, jeg. Og jeg tror heller ikke at man enten er sånn eller slik hele tiden og ikke kan påvirke det.

Jeg tror at mange kunne ha følt mer lykke. Eller tilfredshet, om du vil. Dersom de f.eks. sluttet å marinere seg selv i egen misnøye og selvmedlidenhet. Og nei, jeg sier ikke at dette er forbudte følelser som man aldri skal kjenne på. Men det er dette med marineringen. Det er dette med å stadig skulle dra frem det man synes er negativt. Det er dette med å ikke klare å glede seg over noe som er bra, fordi man alltid skal hente frem det man ikke liker istedet.

Jeg tror vi alle kan være sånn innimellom. Og at det i og for seg er greit. Jeg tror også at man kan bli stuck i "marinaden".

Men jeg tror at man ofte selv kan ta seg selv litt i nakken og skjerpe seg. Jeg tror at dersom man koser nok med misnøye, så påvirker det faktisk hvor lykkelig/tilfreds man går gjennom livet.

Jeg tror at mange godt kunne øvet på å glede seg over det positive istedet for å f.eks. imøtegå ethvert kompliment med "Ja, men..." der de drar frem noe negativt som liksom skal nulle ut det positive de fikk ros for.

Og selvsagt skal man ikke nekte folk å ha en dårlig dag eller reagere på vonde ting som skjer dem. Men hva med de som nærmest insisterer på å gjøre både seg selv og andre miserable? Noen kaller slike folk for "energityver". Jeg er overbevist om at det ikke bare er de rundt som føler seg tappet av det de driver med. Jeg tror det må være ganske slitsomt å være den som gjør det også, jeg.

Det er klart vi kan "krangle" i evigheter om det er egenskap, følelse eller kompentanse. Men det kan da ikke være galt å ønske for sine barn at de skal bli lykkelige? At de skal ta valg de vil trives med og at de skal ha evnen til å lande på beina og oppleve at livet er mer positivt enn negativt? At de selv i sine mørkeste stunder skal ha gleden av å ha en bit optimisme i bagasjen? At de skal evne å sette pris på de gode dagene og se det gode på de onde dagene? At de kanskje skal kunne ha dager da de gråter og gråter og gråter, så det kjennes ut som om hjertet skal revne. Og så allikevel, rett før de sovner, kjenne litt på at det var godt å få gråte? At det er godt og søvndyssende? At de uansett hvor mørkt ting kan se ut, allikevel er for nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving til å ville avslutte livet sitt?

Lykke er kanskje "bare" en følelse. Men jeg tror det er mange faktorer og egenskaper som fører frem til dem. Gode faktorer som jeg ikke ser det gale i å ønske for sine barn.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Siri

Ellers får de bli akkurat som de vil, så lenge de ikke bleker håret helt blondt.

Kjære Siri:
Jeg trodde først du spøkte, men da du nevnte det for andre gang, ble jeg oppriktig forbløffet:
Du kan da ikke helt ærlig mene at noe av det verste skulle være om ungene farget håret helt blondt?
Hva er grunnen til det?

Jeg kunne ikke i min villeste fantasi blitt hverken dypt fortvilet, veldig sjokkert eller indignert om Poden som 14-15-åring kom hjem med lilla eller grønt hår en dag.
For meg var håret en del av min identitet, og er det forsåvidt fremdeles, og min stadige forandring av farge og frisyrer var viktig for meg i min søken etter denne identiten.
Om håret har så veldig godt av det, er selvfølgelig en annen sak, og det ville jeg nok fortalt ham, på bakgrunn av egen dyrkjøpt erfaring.
Men det kunne ikke ramle meg inn å nekte min sønn det jeg selv var så opptatt av.
Akkurat hårfarge skader tross alt hverken ham eller noen andre.


Forklar gjerne, jeg spør ikke for å angripe deg på noen måte, men fordi jeg ble genuint nysgjerrig på bakgrunnen for dette.

[him]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men det å se at man har flotte barn og klare å glede seg over det kan være en god egenskap å ha.

Men dette mener jeg ike har noe som helst med barna i seg selv å gjøre, dette har med hvordan man oppfatter barna sine. Altså en egenskap som kommer innenifra seg selv. Det er alltid mulig å se positive aspekter ved tilværelsen. Tenk på meg, nå har jeg vært syk i snart 14 dager og sitter oppe midt på natten fordi at jeg har hodepine, men det er positive sider ved dette også: Jeg raser ned i vekt. For å siterer det gamle norske ordtaket: "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som betyr noe." Og derfor mener jeg at det er irrellevant å ta med "ytre faktorer" som mann og barn, når man skal beskrive hvor lykkelig man er.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Lykke er kanskje "bare" en følelse. Men jeg tror det er mange faktorer og egenskaper som fører frem til dem. Gode faktorer som jeg ikke ser det gale i å ønske for sine barn.

Men da kan man jo også ønske seg masse penger til ungene? Jeg regner med at de fleste er enige om at det er lettere å være lykkelig hvis man har penger enn om man ikke har noen og lever i fattigdom. Hvor lykkelig ville jeg ha vært hvis jeg satt på et fortau i byen her uten ben, i minus fem grader og med en hatt foran meg?

[him]

Opprinnelig lagt inn av daffy, her.

Neida, jeg er enig med Mim og Juul (selv om jeg syns tonen ble unødvendig sint mot Bergljot), man bør fokusere på egenskaper fordi disse faktisk kan påvirkes av vilje, trening og innsats.

Veldig enig. Man bør vektlegge de tingene man faktisk kan endre. Hvis man for eksempel er trist og lei seg bør man ikke fokusere på at dette er "feil følelser" og man burde egentlig være glad fordi man har så flotte barn. Man bør heller fokusere på helt enkle og gjennomførbare ting. Ta vekt som et eksempel, er det ikke bedre å fokusere på at man skal gå en tur hver dag, heller enn å si til seg selv at "det gjør jo ikke noe om jeg er overvektig for jeg er jo frisk og sunn, det er bare sutring fra min side at jeg er misfornøyd med meg selv"? Det første beskriver et konkret og gjennomførbart mål, mens det andre er et pålegg til en selv om å inneha en bestemt sinnstilstand. Jeg mener altså at man skal endre følelsene sine gjennom handlinger, ikke gjennom følelsesmessig argumentasjon.

Gi meg forstand til å akseptere de ting jeg ikke kan endre;
mot til å endre de ting jeg kan endre;
og visdom til å se forskjellen.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å, kjære vene, tror du jeg er misunnelig på deg?



Det er da heldigvis flere enn deg som har det bra, men jeg tror altså ikke at det er en egenskap. Jeg vet ikke hvordan jeg skal trenge gjennom fasaden, men jeg kan jo forsøke:

Eksempel på ulike egenskaper, både positive og negative:
dyktig
real
feig
ærlig
flink
besluttsom
selvstendig
lat
rotete

Eksempel på ulike følelser, både positive og negative:
rasende
glad
lykkelig
frustrert
trist
blid
furten
gretten
jublende

Jeg tror selvsagt ikke at du er misunnelig, bare vanskelig og kanskje ikke særlig dyktig til å se at en sak ikke er ensidig og at man kan oppfatte ting ulikt. JEG ser nemlig på lykkelighet som en egenskap, og at du ikke gjør det er helt greit for meg. Så pass raus er faktisk jeg.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av daffy, her.

For mine barn velger jeg da Den Perfekte Miks av egenskaper, slik at de så ofte som mulig ender opp på den positive siden av de sistnevnte følelsene ...

Neida, jeg er enig med Mim og Juul (selv om jeg syns tonen ble unødvendig sint mot Bergljot), man bør fokusere på egenskaper fordi disse faktisk kan påvirkes av vilje, trening og innsats.

Så du mener at man ikke kan trene seg opp til å bli fornøyd med det man har? Til å ikke hige etter mer for å ha det godt? Til å tillate seg å si at den innsatsen jeg har gjort nå er topp (jeg duger fordi jeg har gjort de grepene som jeg kan), og jeg kan tillate meg å si at selv om ikke alt er perfekt i livet mitt så er jeg lykkelig?