Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

For meg er det underforstått at man må vite hvordan det er å være ulykkelig, ha hatt motgang etc for å kunne føle seg lykkelig.

Det er jeg helt enig i. Perspektiiiiv og slikt. Jeg tror man trenger litt sammenligningsgrunnlag for å vite hvor bra eller hvor dårlig noe er. Det er feks derfor jeg er skeptisk til at tidligere barnevernsbarn skal jobbe i barnevernet, for jeg er redd de ikke vet hva en god familie er og aksepterer ting vi som er vokst opp i gode hjem aldri ville akseptert.

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Bevares hvor humørsyke og selvhøytidelige enkelte er.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

Jeg har ingen problemer med å yppe litt. *uredd*

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

Jeg ser at det jeg sier kan tolkes slik.

Og for å forklare: Ja, i prinsippet er det samme for meg hva de gjør og hva andre mener om dem, så lenge de selv har det bra. Det mener jeg forøvrig om alle jeg kjenner (og ikke kjenner). Det viktigste er at man finner "sin hylle i livet".

Det er opplagt at enkelte hyller er dårligere enn andre. Men innenfor et "normal-spekter" hvor sikkert 95 % av alle mennesker befinner seg, så ja - hva de gjør er uinteressant, så lenge det gjør dem lykkelige.

I det legger jeg at det er uinteressant for meg hva slags karriere-valg mine barn gjør. Eller andre mennesker for den del. Bare de gjør noe som de trives med. Det er uinteressant hvilken legning folk har, hvilke politiske ideer, og religiøse overbevisninger - så lenge de trives med det og det gjør noe godt for dem.

Men så er det "ekstrem-tilfellene". De virkelig "gale" menneskene, som kan gjøre utrolig mye galt og farlig og likevel være lykkelige. De fleste mennesker som er rusmisbrukere, eller selger dop, eller banker kona, eller forgriper seg på barn ER egentlig ikke lykkelige med situasjonen. De syns ikke det er helt ålreit. Men noen finnes alltid. Noen som bare ser seg selv og sine behov. Som tråkker på andre på veien. De vaskeekte psykopatene.

Så for å moderere meg - det å være lykkelig er viktigst. Med ett unntak: jeg ønsker ikke at barna mine skal bli psykopater.