Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det er ikke MÅLET at jeg skal bli lykkelig på barnas vegne. Målet er at DE skal være lykkelige.

Dersom mitt barn hadde oppnådd den største lykke ved å være en dritt ovenfor andre mennesker, da hadde ikke mitt mål vært at barnet mitt var lykkelig.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Jeg merker jeg blir litt forvirret i forhold til hvem man er redd på vegne av. Seg selv eller barnet liksom.
Ta et eksempel: hva om barnet ditt IKKE blir et "godt menneske" TM, men allikevel er lykkelig? For å nevne i fleng og uten å stemple noen; tyv, trygdesvindler, ikke-empatisk. Altså ikke lever opp til sin mors idealer.
Men ALLIKEVEL selv er lykkelig på egne vegne.

Nå er jeg litt ambivalent i forhold til hva jeg tror om hvor lykkelig en ikke-empatisk, trygdesvindlende tyv er. Men hvis jeg nå avler en lykkelig idiot (uten selvinnsikt etter min mening) så vil jeg på vegne av meg selv være lei for det, og det vil være noe av det verste som kan skje i forhold til de ønskene jeg har for mitt barn. Ikke fordi jeg taper ansikt utad (som jeg tror Bina vil mene), men fordi jeg ikke liker mennesker som tråkker på andre og driter i samfunnet. Det må være utrolig trist å ikke like sitt eget barn. Klart jeg er redd for at det skal bli sånn. Det er som jeg skrev tidligere ikke lite arbeid man legger i oppdragelse og sosialisering, og det hadde vært grusomt å se at min iherdige innsats hadde vært feilslått. Jeg valgte selv å bringe barn inn i mitt liv og inn i samfunnet, da er det min plikt å gjøre mitt beste i å skape en god samfunnsborger. En trygdesvindlende tyv er ikke en god samfunnsborger, og jeg mener jeg har forutsetninger til å lære mitt barn å oppføre seg på en måte som gagner samfunnet fremfor å snylte på det. Jeg syns ikke det at ungen er lykkelig oppveier den skaden h*n gjør på samfunnet og ikke minst den skaden h*n gjør på andre mennesker.

Nå snakker jeg ut fra min situasjon og min unge.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror jeg ser hva du spør om, men jeg er ikke helt enig i spørsmålsstillingen, tror jeg. Det er viktig for meg at sønnen min er lykkelig; vil du derfor si at det er på grunn av mitt ønske at han skal være lykkelig, eller fordi det har verdi i seg selv at han er lykkelig? Spørsmålet som startet tråden var jo nettopp hva vi er redd for at ungene skal bli, men det betyr jo ikke at det er denne redselen som er motivasjonen; at vi mener at grunnen til at de ikke skal bli slik er at vi foreldre ikke skal bli skuffet eller lei oss.

Jeg var litt forvirret ut fra de varierende svarene, som du skjønte
Det viktigste er vel at HAN skal være lykkelig? For hans del?
Og da er jo redselen for at han skal bli noe annet enn jeg ønsker (en å være stolt av/en som bidrar i samfunnet/en som er empatisk) noe man har på egne vegne? Trur eg.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg oppfatter det som mitt ansvar å prøve å legge til rette for at poden skal bli lykkelig, og for at han skal bli en bra mann, og de to tingene er hverken avhengige av hverandre eller står i motsetning til hverandre. Og jeg bekymrer meg ved tanken på at en hvilken som helst av de tingene ikke skal slå til. Og jeg går fremdeles ikke med på at dette henger sammen med mitt behov for å kunne være stolt av sønnen min og bli beundret av andre. (Ikke at jeg ikke ønsker å være stolt av sønnen min, altså. Men jeg mener at dette er sekundært.)

Nettopp! Han kan være en bra mann uten å være lykkelig, og han kan være en lykkelig mann uten å være en bra mann.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Du sier selv i det andre innlegget ditt at du er redd for at sønnen din ikke skal kunne klare seg selv, og at han skal bli ulykkelig - dette er jo også egentlig to separate ønsker, er det ikke? I den forstand at han jo godt kan bli lykkelig selv om han ikke blir i stand til å klare seg selv, mener jeg.

Akkurat det du sier der er veldig viktig, og har med aksept å gjøre. Det å akseptere at andre er lykkelige og har det bra, selv om situasjonen de er i ikke er den beste, eller en vi ønsker å se dem i, eller en vi selv synes er utrolig vanskelig, eller en situasjon vi selv ville gjort alt for å komme oss ut av.
Og det kan jo gjelde alt fra funksjonshemmede barn til trygdesvindlende tullinger til Osama for delens skyld. Vi ville aldri vært lykkelige i deres sko, men vi må klare å akseptere at de er lykkelige selv.
Tilgivelse kan også ligge litt i samme gata på sett og vis. Å akseptere at folk har andre moralske verdier som vi aldri kunne klart å leve etter selv.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg antar man elsker barna sine selv om de skulle være umoralske mordere eller sadistiske koneplagere - hva man skal "gjøre" i et slikt tilfelle, har jeg ikke peiling på. Er det relevant for ønsket om at de ikke skal bli det?

Mange skriver at de er redd for at barna skal bli slik eller sånn, fordi de ikke ville være stolte av dem, ville blitt skuffet over dem, ikke ville vite av dem? (setter på spissen) osv. Men hva hvis barnet er lykkelig med det livet?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Jeg var litt forvirret ut fra de varierende svarene, som du skjønte
Det viktigste er vel at HAN skal være lykkelig? For hans del?
Og da er jo redselen for at han skal bli noe annet enn jeg ønsker (en å være stolt av/en som bidrar i samfunnet/en som er empatisk) noe man har på egne vegne? Trur eg.

Som jeg har sagt mange ganger tidligere i tråden: At HAN er lykkelig, er selvsagt viktig, men at han er en anstendig person er OGSÅ viktig. Og ingen av delene er viktige primært fordi det gjør meg glad eller stolt. Ønsket om at poden skal bli en skikkelig person handler ikke primært om at jeg skal være stolt av ham. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne gjenta det for å forklare hva jeg mener? Jeg har prøvd å si det flere ganger i løpet av diskusjonen. Det er ikke på egne vegne jeg ønsker det, men kanskje på vegne av "verden" eller "samfunnet" eller noe slikt. Og sett fra mitt ståsted er det i hvert fall minst like mye på hans vegne som på mine egne - jeg synes selvrespekt er en utrolig verdifull ting å ha, og ønsker at han skal kunne respektere seg selv. Jeg tror heller ikke jeg har sagt noe i tråden om at jeg ønsker å kunne være "stolt" av ham - det er klart jeg ønsker det, men det er ikke det som er poenget her, og jeg vil ikke bruke det som argument overfor ham når det gjelder hvordan han skal leve.

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Mange skriver at de er redd for at barna skal bli slik eller sånn, fordi de ikke ville være stolte av dem, ville blitt skuffet over dem, ikke ville vite av dem? (setter på spissen) osv. Men hva hvis barnet er lykkelig med det livet?

Hva spør du egentlig om? Jeg vil synes det er vondt og trist om sønnen min blir en fæl fyr, selv om han selv er lykkelig med det livet. Det at han selv er lykkelig, er ikke "nok" for meg. Var det det du lurte på?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Som jeg har sagt mange ganger tidligere i tråden:

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Hva spør du egentlig om? Jeg vil synes det er vondt og trist om sønnen min blir en fæl fyr, selv om han selv er lykkelig med det livet. Det at han selv er lykkelig, er ikke "nok" for meg. Var det det du lurte på?

Ja, jo, jeg tror det. Ikke _du_ personlig da, men det forklarer litt mer andre svar her inne for meg.

[Skilpadda]

Det var ikke meningen å høres så grinete ut, m^3. Jeg var egentlig bare litt oppgitt på egne vegne fordi jeg ikke helt synes jeg greier å forklare godt nok hva jeg mener om saken, og ikke har annet å komme med enn det jeg allerede har sagt før. Skjønner godt at det ikke går å holde fra hverandre hva alle de ulike personene i tråden har sagt i løpet av diskusjonen.