Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg lurte ikke på om du ville være den stolte moren til Saddam Hussein... men den LYKKELIGE moren hans. Ville du vært lykkelig på hans vegne dersom han hadde det bra, til tross for at han daglig demonstrerte det helt motsatte av empati og omsorg for andre?

Og IGJEN Nooria - POENGET ER IKKE OM JEG ER LYKKELIG PÅ BARNAS VEGNE!

I det øyebilkket DET blir poenget - da er barna gallionsfigurer som er til for å gjøre mor lykkelig. Og da er man på ville veier.

[Røverdatter]

Jeg ønsker meg et avkom jeg kan være stolt av. Hvis jeg ikke er stolt av ungen min når hun er voksen, så er det fordi hun virkelig ikke er et godt menneske. Jeg ønsker at hun skal være et godt menneske, både fordi jeg gjerne vil se at jeg har gjort ting riktig, og fordi jeg tror gode mennesker har det godt. Men slett ikke for å vise henne frem til andre for å skryte av min egen dyktighet. Det ville jo vært latterlig.

Når jeg tenker på hvor mye tid, tanker og følelsesmessige ivesteringer man legger i det å forme barnet sitt på den måten man tror er best, så ønsker jeg sterkt at det gir frukter i form av et anstendig voksent menneske. Ikke et selvutslettende omsorgsfullt menneske, men en som evner å se andre enn seg selv og som tar andre menneskers ve og vel på alvor. Jeg vil helst ikke se meg selv feile når jeg vet at jobben min er relativt grei å få til med de materialene jeg har å jobbe med.

Den blindheten man kanskje kan ha ovefor egne barn når de er små tror jeg kjapt forsvinner hvis de er uempatiske voksne som tråkker på andre for sin egen lykkes skyld.

Og for ordens skyld så er jeg mest redd for at min datter skal få dårlig selvfølelse. Sånn som hun er bygget, så er det en større fare enn at hun blir lite empatisk.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og IGJEN Nooria - POENGET ER IKKE OM JEG ER LYKKELIG PÅ BARNAS VEGNE!

Og jeg snakker fremdeles ikke om hvorvidt du er lykkelig på barnas vegne for egen del men for deres del .

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at jeg synes du flisespikker eller at jeg ikke tror på deg (for jeg har vanskelig for å tro at det ikke ville smerte deg om barnet ditt utviklet seg til å bli så kynisk og uempatisk som nevnte diktator).

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og IGJEN Nooria - POENGET ER IKKE OM JEG ER LYKKELIG PÅ BARNAS VEGNE!

I det øyebilkket DET blir poenget - da er barna gallionsfigurer som er til for å gjøre mor lykkelig. Og da er man på ville veier.

Det går da fint an å glede seg og føle lykke på barnas vegne uten at de er gallionsfigurer? Og motsatt være ulykkelig på barnas og egne vegne om de dreper og undertrykker? Jeg er da lykkelig på både mitt barns, min manns, min søster, mine foreldres - ja alle som står meg nær - til tider. Det handler ikke om å vise frem hvor vellykkede mine nærmeste er. Faktisk handler det ikke om andre utenforstående i det hele tatt, men om mine ektefølte følelser.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det går da fint an å glede seg og føle lykke på barnas vegne uten at de er gallionsfigurer? Og motsatt være ulykkelig på barnas og egne vegne om de dreper og undertrykker? Jeg er da lykkelig på både mitt barns, min manns, min søster, mine foreldres - ja alle som står meg nær - til tider. Det handler ikke om å vise frem hvor vellykkede mine nærmeste er. Faktisk handler det ikke om andre utenforstående i det hele tatt, men om mine ektefølte følelser.

Nemlig!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det går da fint an å glede seg og føle lykke på barnas vegne uten at de er gallionsfigurer? Og motsatt være ulykkelig på barnas og egne vegne om de dreper og undertrykker? Jeg er da lykkelig på både mitt barns, min manns, min søster, mine foreldres - ja alle som står meg nær - til tider. Det handler ikke om å vise frem hvor vellykkede mine nærmeste er. Faktisk handler det ikke om andre utenforstående i det hele tatt, men om mine ektefølte følelser.

Men det er ikke MÅLET at jeg skal bli lykkelig på barnas vegne. Målet er at DE skal være lykkelige.

Jeg blir kanskje lykkeligere hvis de vokser opp og lever gode A4-liv med stasjonsvogn og 1,8 barn. Men kanskje blir de selv lykkeligere med noe helt annet.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det er ikke MÅLET at jeg skal bli lykkelig på barnas vegne. Målet er at DE skal være lykkelige.

Jeg blir kanskje lykkeligere hvis de vokser opp og lever gode A4-liv med stasjonsvogn og 1,8 barn. Men kanskje blir de selv lykkeligere med noe helt annet.

OK, da skjønner jeg deg litt bedre. Jeg tror vel i min naivitet at jeg at jeg er lykkelig hvis barna er lykkelige, og har ingen konkrete ønsker for hva slags liv de skal ha. (Eller barnet i entall foreløpig for min del) Lykkelig er forresten ikke det ultimate for meg siden jeg syns det er en tilstand det er forferdelig vanskelig å være i hele tiden. Jeg vil heller si at jeg er tilfreds om barnet mitt er tilfreds, og håper hun opplever blaff av lykkelig gjennom et godt liv.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

OK, da skjønner jeg deg litt bedre. Jeg tror vel i min naivitet at jeg at jeg er lykkelig hvis barna er lykkelige, og har ingen konkrete ønsker for hva slags liv de skal ha. (Eller barnet i entall foreløpig for min del) Lykkelig er forresten ikke det ultimate for meg siden jeg syns det er en tilstand det er forferdelig vanskelig å være i hele tiden. Jeg vil heller si at jeg er tilfreds om barnet mitt er tilfreds, og håper hun opplever blaff av lykkelig gjennom et godt liv.

Og.... det er dette jeg kaller å leve gjennom barna. Og derigjennom legger man press på dem. "Gjør det bra på skolen, da blir mamma glad!". Jeg SKJØNNER at du ikke mener det sånn, men jeg har vært borti ganske mange spesielt mødre som har den tankegangen at deres lykke er avhengig av hva barna presterer. Når barna da ikke presterer, så øses skyldfølelsen glatt over på barnet.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og.... det er dette jeg kaller å leve gjennom barna. Og derigjennom legger man press på dem. "Gjør det bra på skolen, da blir mamma glad!". Jeg SKJØNNER at du ikke mener det sånn, men jeg har vært borti ganske mange spesielt mødre som har den tankegangen at deres lykke er avhengig av hva barna presterer. Når barna da ikke presterer, så øses skyldfølelsen glatt over på barnet.

Hm. Men da går du ut i fra at det ikke er noe annet i livet mitt enn barna (barnet)? Jeg kan jo være tilfreds på et område, men mindre tilfreds på et annet. Og så er det summen av tilfredshet på alle de små og store områdene i livet mitt som avgjør hvor godt jeg har det. I denne tråden har vi jo snakket nettopp om hvilke egenskaper vi er redd for at barna våre kan få. Det utelukker ikke at jeg har følelser på mange andre områder og at jeg har mange, mange andre ting å leve for enn det å være mor. I mitt liv er det alltid jeg som er hovedpersonen selv om jeg forholder meg til andre mennesker og lar meg definere av rollene jeg har i forhold til dem. Hvis jeg ikke hadde hatt noen tilknytning eller avhengighet til andres følelser og ikke hatt innlevelse i forhold til hvordan de rundt meg hadde det, så ville jeg mene at jeg levde et fattig liv. Jeg lever gjennom alle rundt meg ved det at jeg ønsker å ta del i deres liv, men mest av alt lever jeg selvsagt gjennom meg selv.

[Polyanna]

Jeg vil bare si at jeg er så veldig enig med Skilpadda og Kasia her: At barna skal bli "gangs menneske" som er gode mot andre, tar hensyn, gjør riktige moralske valg, handler ikke om at de skal være gallionsfigurer for meg, men at det er det som er best for samfunnet, for alle, for helheten. Det riktige, rett og slett.

Og så kom jeg på en ting til jeg er redd for: Vi bor på vestkanten, og jeg er oppriktig redd for at barna mine skal bli snobber. Nå VET jeg at vi som foreldre er veldig usnobbete, og det hjelper vel, men venner kan jo påvirke minst like mye. Huff.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og.... det er dette jeg kaller å leve gjennom barna. Og derigjennom legger man press på dem. "Gjør det bra på skolen, da blir mamma glad!". Jeg SKJØNNER at du ikke mener det sånn, men jeg har vært borti ganske mange spesielt mødre som har den tankegangen at deres lykke er avhengig av hva barna presterer. Når barna da ikke presterer, så øses skyldfølelsen glatt over på barnet.

Nei, det er jeg ikke enig i. De fleste av oss elsker barna våre over alt på jord, og selv om tårene mine kan piple frem når hun faller og slår seg, betyr ikke det at jeg lever gjennom henne. Jeg hadde aldri maktet å være glad og formøyd hvis barnet mitt slet med selvmordstanker. Det betyr ikke at jeg lever gjennom henne, det betyr at hun er en så viktig del av livet mitt, at hennes lykke berører min.

Jeg legger noe helt annet i "å leve gjennom barna". Jeg ser for meg foreldre som gjennomfører mål og lyster gjennom barna. "Mamma ble gravid så hun ble aldri danseren hun drømte om, men du, jenta mi, det er ikke for sent for deg."

[him]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Og jeg snakker fremdeles ikke om hvorvidt du er lykkelig på barnas vegne for egen del men for deres del .

Jeg er enig med Bina, hun har et poeng. Jeg tror det er vanskelig å se det i det eksemplet du tok (Saddam Hussein), men jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke vært lykkelig på vegne av mine barn (døtre) om de hadde levd i et polygamt ekteskap. Jeg er rett og slett ikke noe fan av flerkoneri, men jeg vet jo at det er mange av disse ekteskapene som inngåes helt frivillig og av oppegående mennesker, så man kan sikkert være like lykkelig i et polygamt ekteskap som i et monogamt. Men jeg hadde ikke vært lykkelig for det, men det hadde vært greit (det er jo tross alt ungene som skal gifte seg og ikke jeg). Dette synes jeg er et greiere eksempel å forholde meg til.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Nei, det er jeg ikke enig i. De fleste av oss elsker barna våre over alt på jord, og selv om tårene mine kan piple frem når hun faller og slår seg, betyr ikke det at jeg lever gjennom henne. Jeg hadde aldri maktet å være glad og formøyd hvis barnet mitt slet med selvmordstanker. Det betyr ikke at jeg lever gjennom henne, det betyr at hun er en så viktig del av livet mitt, at hennes lykke berører min.

Jeg er tildels enig med deg. Men jeg vil si at det er en ekstrabyrde for barna at de ikke bare bærer sin egen lykke, men også foreldrene sin. Hvordan følelse det å drikke seg fra sans og samling og svikte sine egene barn og sine egne foreldre? Vil det bli lettere å slutte å drikke om moren din ender opp med psykiske problemer på grunn av din oppførsel? Jeg kjenner en del som har hatt alkoholproblemer og jeg vil si det er en stor tilleggsbelastning at man i tillegg til å skade seg selv skader andre man er glad i. Og paradoksalt nok kan dette gjøre det vanskeligere å slutte.

[Harriet Vane]

Bina: Jeg skjønner ikke at det kan være noe problem å ha klare og tydelige forventninger til barna. Jeg har klare forventninger til Lille; hun skal gjøre sitt beste, og bli så flink som hun kan bli. Nå sitt potensiale, om du skjønner.

Jeg tror du egentlig forsøkte å beskrive at venninnen din hadde opplevd å bli stilt overfor urealistiske og/eller for høye forventninger. DET er et problem.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er enig med Bina, hun har et poeng. Jeg tror det er vanskelig å se det i det eksemplet du tok (Saddam Hussein), men jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke vært lykkelig på vegne av mine barn (døtre) om de hadde levd i et polygamt ekteskap. Jeg er rett og slett ikke noe fan av flerkoneri, men jeg vet jo at det er mange av disse ekteskapene som inngåes helt frivillig og av oppegående mennesker, så man kan sikkert være like lykkelig i et polygamt ekteskap som i et monogamt. Men jeg hadde ikke vært lykkelig for det, men det hadde vært greit (det er jo tross alt ungene som skal gifte seg og ikke jeg). Dette synes jeg er et greiere eksempel å forholde meg til.

Men da snakker du om noe helt annet. Eller jeg synes i alle fall det er et eksempel på noe helt annet. Poenget mitt er i alle fall at jeg ikke ønsker at sønnen min skal bli en person som synes det er greit å skade eller såre andre, en person som ikke føler ansvar for verden rundt seg. Om han lever på en måte som jeg ikke liker, f.eks. i forhold til samliv eller yrkesvalg eller politisk ståsted eller økonomi, er ganske irrelevant. (Jeg mener ikke at jeg ikke bryr meg; jeg vil sikkert ha meninger om dette også, men det er irrelevant for meg i denne diskusjonen.) Jeg er ikke redd for at han f.eks. skal finne på å leve sammen med tre koner - eller menn, for den del - så lenge han behandler dem bra alle sammen (og de behandler ham bra, selvsagt). Jeg synes derimot det er fælt og skummelt å tenke meg muligheten for at han skal bli en som plager og slår kjæresten sin.

Og jeg føler at det blir litt sammenblandig av hvem som er lykkelig og hvorfor her. Naturligvis ønsker jeg at sønnen min skal være lykkelig, og naturligvis gjør det meg glad hvis han er lykkelig, men jeg vil jo ikke at han skal være lykkelig for å gjøre meg lykkelig, men for at han skal være det. Og grunnen til at jeg vil at han skal bli en bra person, er jo heller ikke for at dette skal gjøre meg lykkelig (eller stolt), det er fordi jeg mener det er riktig å være en bra person. At jeg så blir glad over dette og stolt av ham, er jo bare en bieffekt og ikke hovedpoenget.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og jeg føler at det blir litt sammenblandig av hvem som er lykkelig og hvorfor her. Naturligvis ønsker jeg at sønnen min skal være lykkelig, og naturligvis gjør det meg glad hvis han er lykkelig, men jeg vil jo ikke at han skal være lykkelig for å gjøre meg lykkelig, men for at han skal være det. Og grunnen til at jeg vil at han skal bli en bra person, er jo heller ikke for at dette skal gjøre meg lykkelig (eller stolt), det er fordi jeg mener det er riktig å være en bra person. At jeg så blir glad over dette og stolt av ham, er jo bare en bieffekt og ikke hovedpoenget.

Signerer den!

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er tildels enig med deg. Men jeg vil si at det er en ekstrabyrde for barna at de ikke bare bærer sin egen lykke, men også foreldrene sin. Hvordan følelse det å drikke seg fra sans og samling og svikte sine egene barn og sine egne foreldre? Vil det bli lettere å slutte å drikke om moren din ender opp med psykiske problemer på grunn av din oppførsel? Jeg kjenner en del som har hatt alkoholproblemer og jeg vil si det er en stor tilleggsbelastning at man i tillegg til å skade seg selv skader andre man er glad i. Og paradoksalt nok kan dette gjøre det vanskeligere å slutte.

Jeg vil heller påstå at det er en større byrde for barnet at mor og far er likegyldige eller upåvirkelige. Jeg føler det ikke som en ekstra byrde hvis mamma er lei seg fordi jeg feks sliter. Jeg føler det mer som kjærlighet og omsorg, og ville overhode ikke følt mer ansvar utover det. Selvsagt, hadde hun tatt selvmord som følge av det, hadde jeg blitt lei meg og helt sikkert følt skyld, men da setter man det veldig på spissen.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg vil heller påstå at det er en større byrde for barnet at mor og far er likegyldige eller upåvirkelige. Jeg føler det ikke som en ekstra byrde hvis mamma er lei seg fordi jeg feks sliter. Jeg føler det mer som kjærlighet og omsorg, og ville overhode ikke følt mer ansvar utover det. Selvsagt, hadde hun tatt selvmord som følge av det, hadde jeg blitt lei meg og helt sikkert følt skyld, men jeg tenker mer på forhold i funksjonelle familier.

Slik tenker jeg også. Jeg vet at mamma blir lei seg når jeg er trøtt og sliten. Ikke lei seg som i at jeg må gjøre noe med det FOR henne, men lei seg fordi jeg er barnet hennes og hun vil meg alt godt. Og jeg kjenner det jo gjennom at hun inviterer oss til middag, henter unger eller hjelper til med noe som hun vet at kan gjøre perioden mindre slitsom. Jeg ser på det som omsorg og ikke en forventning om at jeg ikke må være trøtt og sliten.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg ønsker meg et avkom jeg kan være stolt av. Hvis jeg ikke er stolt av ungen min når hun er voksen, så er det fordi hun virkelig ikke er et godt menneske. Jeg ønsker at hun skal være et godt menneske, både fordi jeg gjerne vil se at jeg har gjort ting riktig, og fordi jeg tror gode mennesker har det godt.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

At barna skal bli "gangs menneske" som er gode mot andre, tar hensyn, gjør riktige moralske valg, handler ikke om at de skal være gallionsfigurer for meg, men at det er det som er best for samfunnet, for alle, for helheten. Det riktige, rett og slett.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Bina: Jeg skjønner ikke at det kan være noe problem å ha klare og tydelige forventninger til barna. Jeg har klare forventninger til Lille; hun skal gjøre sitt beste, og bli så flink som hun kan bli. Nå sitt potensiale, om du skjønner.

Jeg merker jeg blir litt forvirret i forhold til hvem man er redd på vegne av. Seg selv eller barnet liksom.
Ta et eksempel: hva om barnet ditt IKKE blir et "godt menneske" TM, men allikevel er lykkelig? For å nevne i fleng og uten å stemple noen; tyv, trygdesvindler, ikke-empatisk. Altså ikke lever opp til sin mors idealer.
Men ALLIKEVEL selv er lykkelig på egne vegne.

Vi kan godt være redd for at de blir slik, men da er det jo på grunn av vår egen reaksjon på det og ikke på grunn av hvordan de har det.
At vi ikke kan være stolte av dem, at vi ikke mener de bidrar i samfunnet, for alle, at vi mener de ikke gjør sitt beste.

Jeg mener ikke man skal være lykkelig over å være Osama Bin Ladens mor. Men hvem er man egentlig redd på vegne av, hvis avkommet viser seg å være Osama og er lykkelig med det?
Og hva gjør man i forhold til dette avkommet, som man i utgangspunktet elsker så høyt men som viser seg å bryte det meste av de forventninger man har hatt? Og hvorfor?

[m^2]

Også får jeg vel si for min egen del at jeg er mest redd for at min sønn ikke skal få et selvstendig liv hvor han kan klare seg selv, at jeg er redd for at han alltid vil være avhengige av andre, og at jeg er redd for at han skal være ulykkelig fordi han forstår han er annerledes enn andre og at det ikke er noe å gjøre med det - uansett hvor hardt han og vi prøver.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Vi kan godt være redd for at de blir slik, men da er det jo på grunn av vår egen reaksjon på det og ikke på grunn av hvordan de har det.
At vi ikke kan være stolte av dem, at vi ikke mener de bidrar i samfunnet, for alle, at vi mener de ikke gjør sitt beste.

Jeg tror jeg ser hva du spør om, men jeg er ikke helt enig i spørsmålsstillingen, tror jeg. Det er viktig for meg at sønnen min er lykkelig; vil du derfor si at det er på grunn av mitt ønske at han skal være lykkelig, eller fordi det har verdi i seg selv at han er lykkelig? Spørsmålet som startet tråden var jo nettopp hva vi er redd for at ungene skal bli, men det betyr jo ikke at det er denne redselen som er motivasjonen; at vi mener at grunnen til at de ikke skal bli slik er at vi foreldre ikke skal bli skuffet eller lei oss.

Jeg oppfatter det som mitt ansvar å prøve å legge til rette for at poden skal bli lykkelig, og for at han skal bli en bra mann, og de to tingene er hverken avhengige av hverandre eller står i motsetning til hverandre. Og jeg bekymrer meg ved tanken på at en hvilken som helst av de tingene ikke skal slå til. Og jeg går fremdeles ikke med på at dette henger sammen med mitt behov for å kunne være stolt av sønnen min og bli beundret av andre. (Ikke at jeg ikke ønsker å være stolt av sønnen min, altså. Men jeg mener at dette er sekundært.)

Du sier selv i det andre innlegget ditt at du er redd for at sønnen din ikke skal kunne klare seg selv, og at han skal bli ulykkelig - dette er jo også egentlig to separate ønsker, er det ikke? I den forstand at han jo godt kan bli lykkelig selv om han ikke blir i stand til å klare seg selv, mener jeg.

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Jeg mener ikke man skal være lykkelig over å være Osama Bin Ladens mor. Men hvem er man egentlig redd på vegne av, hvis avkommet viser seg å være Osama og er lykkelig med det?

Verden?

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Og hva gjør man i forhold til dette avkommet, som man i utgangspunktet elsker så høyt men som viser seg å bryte det meste av de forventninger man har hatt? Og hvorfor?

Hva man gjør? Det vet jeg ikke. Jeg antar man elsker barna sine selv om de skulle være umoralske mordere eller sadistiske koneplagere - hva man skal "gjøre" i et slikt tilfelle, har jeg ikke peiling på. Er det relevant for ønsket om at de ikke skal bli det?