Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Og jeg snakker fremdeles ikke om hvorvidt du er lykkelig på barnas vegne for egen del men for deres del .

Jeg er enig med Bina, hun har et poeng. Jeg tror det er vanskelig å se det i det eksemplet du tok (Saddam Hussein), men jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke vært lykkelig på vegne av mine barn (døtre) om de hadde levd i et polygamt ekteskap. Jeg er rett og slett ikke noe fan av flerkoneri, men jeg vet jo at det er mange av disse ekteskapene som inngåes helt frivillig og av oppegående mennesker, så man kan sikkert være like lykkelig i et polygamt ekteskap som i et monogamt. Men jeg hadde ikke vært lykkelig for det, men det hadde vært greit (det er jo tross alt ungene som skal gifte seg og ikke jeg). Dette synes jeg er et greiere eksempel å forholde meg til.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Nei, det er jeg ikke enig i. De fleste av oss elsker barna våre over alt på jord, og selv om tårene mine kan piple frem når hun faller og slår seg, betyr ikke det at jeg lever gjennom henne. Jeg hadde aldri maktet å være glad og formøyd hvis barnet mitt slet med selvmordstanker. Det betyr ikke at jeg lever gjennom henne, det betyr at hun er en så viktig del av livet mitt, at hennes lykke berører min.

Jeg er tildels enig med deg. Men jeg vil si at det er en ekstrabyrde for barna at de ikke bare bærer sin egen lykke, men også foreldrene sin. Hvordan følelse det å drikke seg fra sans og samling og svikte sine egene barn og sine egne foreldre? Vil det bli lettere å slutte å drikke om moren din ender opp med psykiske problemer på grunn av din oppførsel? Jeg kjenner en del som har hatt alkoholproblemer og jeg vil si det er en stor tilleggsbelastning at man i tillegg til å skade seg selv skader andre man er glad i. Og paradoksalt nok kan dette gjøre det vanskeligere å slutte.