Meningen med livet

[Harriet Vane]

Først: det er lov å klage og det er lov å ikke synes alt er rosenrødt.

Så: Finne løsninger. Dere må justere tonen i heimen og få det hyggeligere sammen. Melt downs av typen du beskriver må være uakseptabelt, dere må lage hus/familieregler sammen, alle fire og finne en omgangsform som fungerer. dere som er voksne må gå foran med gode eksempler. Du må lage middag dagen før, sette i kjøleskapet og varme opp. Bruk søndagen på å lage en haug med middager du fryser ned. Lag middagsplan og følg den slavisk, så du slipper å være kreativ på vei hjem fra jobb.

Legg inn rom for egentid og egenaktivitet. Ta deg tid til å være sosial, bruk barnevakt, få trent, ha kjærestehelg. Skaff vaskehjelp. Finn gode løsninger som funker så du ikke sliter deg ut.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Det du skriver her er jo for en stor del å gå ned i stilling for å drifte hus & heim uten å ha ungene i bena. Jeg trenger banana-tid, ikke drift-av-hus-og-heim-tid. Det er så typisk at kvinner går ned i stilling og overtar en større del av drift & vedlikehold av AS Familien. Jeg mener dette er et felles ansvar, jeg nekter å gå ned i stilling for at mannen skal kunne opprettholde sin fulle stilling OG få et bedre familieliv. Hvis jeg går ned i stilling skal det være 100% egotid. Det ideelle hadde vært om vi begge gikk ned til 80%. Men det er ikke mannen interessert i, jobben er jo så viktig. Han synes derimot det er en knakende god i ide at jeg reduserer sånn at alle får det bedre i heimen.

Skjønner hva du mener, men for meg så ble det egotid. Jeg brukte alltid mange av onsdagene til litt meg-tid, dvs ta sol, kikke på klær, trene, møte venner for en kaffe etc. Vi har vaskehjelp hver 14 dag, og jeg brukte IKKE dagen på husarbeid. Men det lettet jo selvfølgelig på MIN samvittighet at de fikk kortere dager den dagen eller fri noen ganger, og det var jeg som ønsket å jobbe mindre, ikke mannen. Og det lettet min hverdag, ikke mannens. Det tonet ned mitt stressnivå at jeg slapp å ta fri for en lege-tannlegetime, det la jeg alltid til fridagen, samme med å hente kontaktlinser et stykke unna og jeg kunne alltid slappe bedre av de andre dagene fordi jeg alltids kunne ordne ting på fridagen min. Men jeg har heller pr. dags dato ikke en superduper karrierestilling der jeg føler at jeg ofrer noe ved å gå litt ned i stilling. Hvor sliten og stresset jeg er går veldig utover humør og tålmodighet med familien, så lavere stillingsprosent, vaskehjelp, litt barnevakt for sosiale happenings og konsekvente rutiner på middag, matpakker på kveldstid etc hjelper for meg.

[Billa]

Dette var et lett gjenkjennelig innlegg. Jeg tror i mange tilfelle at hverdagen bare ER sånn med små barn. Jeg har hvertfall aldri opplevd NOEN småbarnsforeldre som bare opplever at alt går på skinner...

Det er perioder med det ene og perioder med det andre. Klenging, trassing, "liker ikke", "vil ha", krangling osv... Klart man kan elimenere vekk de klareste konfliktsituasjonene og sånn, men tøft er det i allefall.

Den der klasutrofobiske følelsen av å konstant være sentrum for de små er slitsom. Tror mammaer opplever det mye sterkere enn pappaer. Pappa kan sitte 2 meter unna med avisen i hendene, men det er rundt MINE matlagende bein ungene henger. Pappa kan sitte ved frokostbordet og spise sin vanlig, sterkt rutinepregede frokost i ro og fred, mens jeg kommuniserer med 2 små gjennom dusjdøra i flere minutter, eller står og lager kakao til Storesøsters skoletur med en 14 kilos Lillebror på hofta (for å roe ned...). Jeg er klatrestativ og "tjukkas" mens jeg forsøker å få den lille alene-stunden på sofaen som far så generøst har foreslått.

For meg er det ikke anledning til å gå ned i stilling, men jeg har innvilget meg en fridag i uken til "me time". Det siste halve året har imidlertid denne dagen stort sett krasjet med sykt barn, og jeg merker at jeg snart trenger å puste.

Jeg velger å se på meg selv som helt, helt normal. Ikke ufølsom og ikke superkvinne. Jeg har begrensninger i hva jeg makter, men jeg gir alltid 100%.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hm? Mener du at man ikke skulle ha jobbet for å få seg en utdanning?

Jeg synes ikke det er noe problem i at kvinner velger å gå ned i redusert stilling, men jeg synes det er et samfunnsmessig problem at så godt som ingen menn gjør det.

Joda man skal utdanne seg og få seg en jobb, men kanskje få lov til å jobbe mindre når det er som mest hektisk på hjemmefronten, hvis en velger å få unger tenker jeg da. Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv. Tidsklemma er pyton for mange, så da må man finne løsninger og muligheter for problemet.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Joda man skal utdanne seg og få seg en jobb, men kanskje få lov til å jobbe mindre når det er som mest hektisk på hjemmefronten, hvis en velger å få unger tenker jeg da. Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv. Tidsklemma er pyton for mange, så da må man finne løsninger og muligheter for problemet.

Det er vanskeligere nettopp fordi det ikke er noen praksis for det, og det er nettopp det som er et samfunnsproblem.

Men det er en annen diskusjon.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv.

Hm, skal jeg kjøre en aC og benytte anledningen til å litt?

Eller skal jeg bare la dette stå vakkert for seg selv?

Eller skal jeg påpeke det innlysende poenget?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Joda man skal utdanne seg og få seg en jobb, men kanskje få lov til å jobbe mindre når det er som mest hektisk på hjemmefronten, hvis en velger å få unger tenker jeg da. Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv. Tidsklemma er pyton for mange, så da må man finne løsninger og muligheter for problemet.

Jeg tror ikke det nødvendigvis hadde vært vanskeligere for leger (som er det jeg kjennre til), problemer er at i mannsdominerte yrker så er det ikke vilje til å få det til.

Og hvorfor skal mennene ha vilje til det, all den tid kvinnene gjør det for dem?

Jeg tror virkelig at samfunnet hadde blitt bedre om mennene hadde gjort mer på hjemmebane, det hadde hjulpet på oppbruddstatistikken og den Generelle Lykke for barn og kvinner.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Joda man skal utdanne seg og få seg en jobb, men kanskje få lov til å jobbe mindre når det er som mest hektisk på hjemmefronten, hvis en velger å få unger tenker jeg da. Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv. Tidsklemma er pyton for mange, så da må man finne løsninger og muligheter for problemet.

Hm, kan ikke kvinner være ledere og leger? Kjære søte deg, hvordan ER det på femtitallet der du bor?

[MorStine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hm, kan ikke kvinner være ledere og leger? Kjære søte deg, hvordan ER det på femtitallet der du bor?

Sikkert idyllisk:drømme: Skulle gjerne opplevd andre tidsepoker!

[Harriet Vane]

Hvis det er noen som skal gå ned i arbeidstid hos oss så er det mannen. Jeg er UunnværligSjefTM. Men enn så lenge har han en del kveldsvakter slik at mye av husarbeidet blir gjort unna på dagtid av ham mens jeg er på jobb.
Også har vi vaskehjelp slik at han får trent og holdt seg ung, vakker og attraktiv.

(jeg tuller litt, men det er litt sant også. )

[MorStine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og hvorfor skal mennene ha vilje til det, all den tid kvinnene gjør det for dem?

Amen, der traff du spikeren på hodet!

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av MorStine, her.

Sikkert idyllisk.drømme: Skulle gjerne opplevd andre tidsepoker!

Kanskje du har levd på femtitallet i et tidligere liv? Og tok en overdose valium og gin?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Det du skriver her er jo for en stor del å gå ned i stilling for å drifte hus & heim uten å ha ungene i bena. Jeg trenger banana-tid, ikke drift-av-hus-og-heim-tid. Det er så typisk at kvinner går ned i stilling og overtar en større del av drift & vedlikehold av AS Familien. Jeg mener dette er et felles ansvar, jeg nekter å gå ned i stilling for at mannen skal kunne opprettholde sin fulle stilling OG få et bedre familieliv. Hvis jeg går ned i stilling skal det være 100% egotid. Det ideelle hadde vært om vi begge gikk ned til 80%. Men det er ikke mannen interessert i, jobben er jo så viktig. Han synes derimot det er en knakende god i ide at jeg reduserer sånn at alle får det bedre i heimen.

Vi løste det ganske elegant med å få au pair. Hadde det også som du, bare at jeg jobbet i 80% stilling (helt etter eget ønske dog). Uten at jeg syntes det hjalp nevneverdig på noe som helst - ungene var like fordømt needy etter jobb uansett - og man måtte være tryllekunstner for å kunne lage middag, underholde en sulten & gretten 2-åring, samtidig som man leste lekser med en 8-åring som var sur fordi hun måtte gjøre dem før hun fikk springe ut og lese....

Etter at vi fikk au pairen i hus er hverdagen en helt annen! Vi har rolige morgener sammen, minsten blir levert i barnehagen en time senere enn tidligere (av au pair) og hentet ca en time tidligere enn før (av meg). Og er av den grunn ikke like sliten som før etter barnehagen. Når vi kommer hjem har vi en liten time på oss før storesøster kommer hjem, og da kan vi leke og kose oss sammen, bare vi to. Så kommer storesøster hjem, og vi kan gjøre lekser sammen. Minstemann har da fått sin del oppmerksomhet, og er stort sett i stand til å leke selv. Middagen er en av au pairens oppgaver.

Jeg kunne strengt tatt gått opp i 100% stilling igjen, men iom at jeg ikke er veldig glad i jobben min, og ved å jobbe 80% får en del Milfrid-tid i form av mulighet til å gå tidlig på jobb for å ta en kopp kaffe og handle til meg selv, uten unger og ektemann som maser, så fortsetter jeg i 80%. For MIN del :-) Au pairen gir meg forresten veldig mye Milfrid-tid på kvelden, når ungene er i seng og min kjære er ute og reiser også. Deilig!!

Jeg vet at au pair ikke er noe alle kan tenke seg, og jeg kjenner alle motargumentene (been there....), men jeg må bare få si at oss har det rett og slett vært mirakelmedisin for hele familien .

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Hm, skal jeg kjøre en aC og benytte anledningen til å litt?

Eller skal jeg bare la dette stå vakkert for seg selv?

Eller skal jeg påpeke det innlysende poenget?

Jeg synes det var en dåneanledning.


(dåner jeg så ofte altså?)

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Eller skal jeg påpeke det innlysende poenget?

Jeg tror ikke det trengs.

[Veronal]

(Hehe, nei, jeg har bare lagt merke til ett tilfelle hvor du benyttet anledningen til å dåne litt. :elefant: )

[MorStine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kanskje du har levd på femtitallet i et tidligere liv? Og tok en overdose valium og gin?

Næh... Der er jo bildene av meg jo, ja, du har nok rett... Godt jeg er ett bedre menneske i dette livet da! :dådyrøyne: >>>

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Joda man skal utdanne seg og få seg en jobb, men kanskje få lov til å jobbe mindre når det er som mest hektisk på hjemmefronten, hvis en velger å få unger tenker jeg da. Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv. Tidsklemma er pyton for mange, så da må man finne løsninger og muligheter for problemet.

Handler dette om kjønn i det hele tatt?? Ikke i min verden i alle fall. Her handler det om type jobb, og det kan like gjerne være kvinnen som har en jobb som gjør det "vanskelig for dem", slik at det er mannen som går ned i stilling. På jobben hos meg er mannfolka støtt og stadig hjemme med syke barn, og et par av dem har jobbet redusert også (nei, jeg jobber IKKE på en typisk kvinnearbeidsplass). Vi har venner der HUN har jobbet offshore, og vi har venner der HAN har skiftet jobb fordi HUN har ønsket å satse mer på karrieren.

Og så har vi selvfølgelig en god del av de der begge jobber ræva av seg i viktige stillinger. Vi har de der begge jobber 8-16 og er jevnbyrdige sånn sett. Og så har vi de som har valgt "tradisjonelt", sånn som min kjære & jeg. Men legg merke til at det stod valgt .

Verden er ikke så sort-hvitt lengre gitt.

Men kanskje nettopp derfor er det veldig viktig at par avtaler hvordan de skal legge opp livet med barn FØR de får disse barna, sånn at man ikke går på en smell når man innser at man har helt forskjellige prioriteringer, eller for å si det på en annen måte: Like prioriteringer, men vilt forskjellige meninger om hvem som skal prioritere hva .

[banana]

Kan vi ikke ta det prinsippielle rundt kjønnsroller et annet sted, selv om jeg selvsagt deler synspunktene til de fleste her.

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Disse instinktene har nok vært grobunn for mang en situasjon man ville karakterisere som rene skjære galskapen.

Selv om jeg bare har ett barn, kan jeg kjenne meg igjen i både situasjonen og følelsene.
Men (tillat meg å bli svært amerikansk-klissete-sentimental et øyeblikk) så har vi alle de små tingene som gjør det verd det.
De små tingene som vi må være flinkere til å legge merke til og ta vare på.

En stolt pode som kommer hjem fra barnehagen med de aller første pepperkakene han har bakt i sitt liv, eller et armbånd med store fargerike perler (som aldri har vært i nærheten av Mammas stil, men som akkurat da er den nydeligste smykkekunst hun har sett) og proklamerer at "Den skal du ha, mamma!"

Lyset i et barneblikk når han står opp på morgenen på julaften og får se det ferdigpyntede treet og alle gavene under.

Nattaklemmen og den inderlige erklæringen: "Mamma, du er bestevennen min!"

Når man skal legge seg om kvelden, og av en eller annen grunn finner en treåring i sengen sin, og når man sniker seg under dyna kjenner en liten arm rundt halsen og en søvndrukken mumling i øret: "Du skal være her."

Den hjertelige latteren til et lykkelig barn som er ute med splitter nytt akebrett og leker med mamma i bakkene.

Muligheten til å oppdage verden helt på nytt, når man er ute på tur med en nysgjerrig gutt som peker, utforsker og studerer: "Se, mamma! En stein! Oiii, så fin blomst! Se fine hesten!"

Den gode, varme følelsen av å være Familie, når mamma, pappa og gutten sitter på gulvet og leker med togbanen han fikk til jul.

Stoltheten og gleden i barneansiktet når han har klart noe helt nytt som han aldri har gjort før:
"Se hva jeg klarte, mamma!"

Å starte dagen med å tørke opp kaffegrut og vann fra kjøkkenbenken fordi poden på tre skulle være så snill å sette på kaffen til mamma og pappa.
(For tanken var god, om ikke utførelsen sto helt i stil med intensjonen! )

Livet har lært meg at lykken ikke er en konstant tilstand, men summen av de små øyeblikkene.
Sånn er det med å ha barn også.
Javisst: Vi blir slitne, trette og til tider temmelig mugne, men sett deg ned en kveld og reflektér over de små tingene, og du vil finne at du har ganske mange av dem, du også.

Dette står helt i stil til mine egne tanker om det å ha barn. Synes ikke det er klisjeaktig i det hele tatt - tvert i mot.

Selvsagt blir man sliten av unger, sånn er det jo bare, men når mattheten og de negative tankene tar helt over, så har det gått galt ett eller annet sted - og det kan ikke overses. Det må gripes tak i og ordnes opp i før det blir enda verre.