Hva er forskjellen på design og ikke design?

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Å kjøpe ting som er orginale, gode/stilige, produsert på en god måte og av god kvalitet er selvsagt verdt noe ekstra, og et designernavn kan være en garanti for noen av de tingene man setter pris på av dette.

Men når det sklir ut i det latterlige og tusenlappene blafrer for en lampe, veske, jakke, klokke etc. bare på grunn av formgivingen, eller i verste fall merkenavnet, da kjenner jeg at jeg blir småkvalm. Har man den typer penger til overs har man pokker ta meg et ansvar som menneske til å bruke dem på noe vettig heller enn en titanium-Rolex eller en Svada-veske.

Jeg skal medgi at jeg synes vesker og klokke til mange tusen kroner er fjollete, men det er kanskje fordi jeg overhode ikke har interesse for slike ting.
Jeg er for så vidt enig i at folk som har så mye penger burde bruke pengene til gode formål, men de fleste vil vel heller bruke pengene på noe annet unødvendig (bil, interiør eller hva_har_du), eventuelt la pengene stå på konto.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Nå blir jeg sikkert "grillet", men jeg har en følelse av at det å kjøpe såkalt designsofa, designklær osv. er noe snobberi. Det er på en måte å gjøre den sofaen enda finere og gi litt ekstra status..... Det er sikkert en markedsføringsgimmick som en eller annen luring har funnet på. Den fungerer jo også så da er den vellykket......

Jeg er anti-snobb.... misunnelig på de som kan være snobber sikkert ;-)

Jeg er opptatt av andre verdier enn min fasade og hva jeg prøver å være overfor andre :selvgod:

Nå kan dere hive dere over meg

Jeg kaller dette enkel tenking. Det eksisterer ingen mellomting. Man kan kjøpe en designersofa av andre årsaker enn snobberi og et intens ønske om å vise seg frem. Det kan tenkes sofaen er fin å se på, god å sitte i, bra på kvalitet og et møbel man ikke finner i de tusen hjem.

Jeg for min del handler kvalitet, og da kvaliteten er veldig varierende blant kjedene, tilbyr dyrere merker noe trygt og kjent, noe man mer eller mindre vet holder stand. Jeg synes det er anti-snobbene som gjør seg mest synlige, det å bevisst holde seg unna noe på bakgrunn av merke er i min bok mer påtatt enn å bevisst handle inn et merke man har kjennskap til.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ikke enig. Dvs, hvis man kjøper noe pga navnet uten å like produktet, da sliter man litt. Men hvis man har penger og kjøper noe man synes er fint, så kan jeg ikke se at det er så galt.

Har man ærlig og rederlig tjent pengene sine, så bør man vel få bruke den akkurat som man vil, uten at noen skal gjøre seg til dommer over fornuften i det man velger å kjøpe?

Å mene at de som kjøper Prada og Rolex er uansvarlige lukter misunnelse lang vei etter min mening .

Jeg kjenner at jeg er skikkelig uenig med deg nå. Selv om man aldri så ærlig og redelig har tjent pengene sine selv, så bør den sosiale samvittigheten slå inn på et tidspunkt. Når man har opp til flere fullt brukbare vesker fra før, så behøver man ikke kjøpe en Prada-veske til 10 000 kroner bare fordi man har råd. Da kan man kanskje heller se litt lenger enn sin egen nesetipp og spørre seg selv hvordan de pengene kunne brukes på en bedre måte. Man kan ikke bruke mer enn ei veske om gangen, ikke mer enn ei klokke heller for den sakens skyld. At man kan kjøpe hva man vil bare fordi pengene er tjent på ærlig vis, synes jeg det bør stilles store spørsmål ved. Når bør moralen slå inn? Når bør det sosiale ansvaret slå inn? Når bør man se lenger enn sin egen nesetipp? Når bør man ta ansvar for noen andre enn seg selv? Når bør man stille seg spørsmålet: Trenger jeg dette produktet eller har jeg faktisk flere andre som fungerer like bra fra før?

Jeg har hørt misunnelsesargumentet så mange ganger før. Vi har god råd, men det betyr ikke at vi handler hemningsløst av den grunn. Det at jeg stiller spørsmål ved andre folks lettere ustyrlige pengesløseri handler ikke om at jeg i all hemmelighet egentlig selv gjerne skulle ha kjøpt disse tingene og ikke har råd til det. Det handler om at jeg synes det er unødvendig og direkte umoralsk å kjøpe enda flere ting man ikke trenger og særlig for 10, 20 eller 100 ganger mer det det egentlig er verdt.

[Polyanna]

Jeg syns "design"-begrepet er tøysete. Alle ting er formgitt, av en designer eller flere i et team. Det er meningsløst å bruke til å kategorisere noe som helst

Ordet brukes nå som synonymt med "lekkert" eller "moderne" eller "glass og børstet stål og sånn". Noe av det dummeste jeg ser er uttrykket "designleilighet".

Noen designere er mer kjente enn andre, og har laget møbler som er formgitt slik at de er klassikere og blir kjøpt og likt av generasjon etter generasjon. "Klassikere" er et mye mer dekkende begrep enn "designermøbler", syns jeg. Arne Jacobsen er ett eksempel. Han lagde ting som er utrolig vakre i formen - fant helt nye måter å formgi på.

Jeg kan godt forstå at man ønsker å eie ting og møbler som er veldig, veldig vakre. Og som man VET vil overleve i flere generasjoner, både smaksmessig og kvalitetsmessig. Det syns jeg ikke det er noe umoralsk i. Og det er i hvert fall veldig langt unna "bruk og kast"-mentaliteten som IKEA i større grad oppfordrer til.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig uenig med deg nå. Selv om man aldri så ærlig og redelig har tjent pengene sine selv, så bør den sosiale samvittigheten slå inn på et tidspunkt. Når man har opp til flere fullt brukbare vesker fra før, så behøver man ikke kjøpe en Prada-veske til 10 000 kroner bare fordi man har råd. Da kan man kanskje heller se litt lenger enn sin egen nesetipp og spørre seg selv hvordan de pengene kunne brukes på en bedre måte. Man kan ikke bruke mer enn ei veske om gangen, ikke mer enn ei klokke heller for den sakens skyld. At man kan kjøpe hva man vil bare fordi pengene er tjent på ærlig vis, synes jeg det bør stilles store spørsmål ved. Når bør moralen slå inn? Når bør det sosiale ansvaret slå inn? Når bør man se lenger enn sin egen nesetipp? Når bør man ta ansvar for noen andre enn seg selv? Når bør man stille seg spørsmålet: Trenger jeg dette produktet eller har jeg faktisk flere andre som fungerer like bra fra før?

Jeg har hørt misunnelsesargumentet så mange ganger før. Vi har god råd, men det betyr ikke at vi handler hemningsløst av den grunn. Det at jeg stiller spørsmål ved andre folks lettere ustyrlige pengesløseri handler ikke om at jeg i all hemmelighet egentlig selv gjerne skulle ha kjøpt disse tingene og ikke har råd til det. Det handler om at jeg synes det er unødvendig og direkte umoralsk å kjøpe enda flere ting man ikke trenger og særlig for 10, 20 eller 100 ganger mer det det egentlig er verdt.

Ikke skyt meg, jeg har veldig god råd men kjøper verken Prada eller Rolex .

Poenget mitt er at man ikke kan måle sosial samvittighet i om noen kjøper Rolex og Prada. For alt det du vet kan de som gjør det gi x antall den summen de bruker på "fjas" til veldedige formål.

Hvor mye skal man gi? Tiende?

Selvfølgelig bør hver og en tenke over forbruket sitt, men derfra til å stemple dem som kjøper luksusvarer som uten sosial samvittighet blir for meg veldig feil.

Min samvittighet er ren som snø. Vi betaler skatt av det vi tjener, sånn sett jobber vi dugnad for as Norge mer enn halve året. Utenom det så gir vi vår sjerv til et dusin veldedige organisasjoner. Om vi ville brukt penger på en dyr veske i tillegg, så ser jeg ikke problemet.

Nå gjør ikke jeg det da, nettopp fordi jeg har problemer med å bruke mye penger på luksus. Det ligger ikke for meg. Men jeg setter meg heller ikke til dommer over dem som gjør det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig uenig med deg nå. Selv om man aldri så ærlig og redelig har tjent pengene sine selv, så bør den sosiale samvittigheten slå inn på et tidspunkt. Når man har opp til flere fullt brukbare vesker fra før, så behøver man ikke kjøpe en Prada-veske til 10 000 kroner bare fordi man har råd. Da kan man kanskje heller se litt lenger enn sin egen nesetipp og spørre seg selv hvordan de pengene kunne brukes på en bedre måte. Man kan ikke bruke mer enn ei veske om gangen, ikke mer enn ei klokke heller for den sakens skyld. At man kan kjøpe hva man vil bare fordi pengene er tjent på ærlig vis, synes jeg det bør stilles store spørsmål ved. Når bør moralen slå inn? Når bør det sosiale ansvaret slå inn? Når bør man se lenger enn sin egen nesetipp? Når bør man ta ansvar for noen andre enn seg selv? Når bør man stille seg spørsmålet: Trenger jeg dette produktet eller har jeg faktisk flere andre som fungerer like bra fra før?

Jeg har hørt misunnelsesargumentet så mange ganger før. Vi har god råd, men det betyr ikke at vi handler hemningsløst av den grunn. Det at jeg stiller spørsmål ved andre folks lettere ustyrlige pengesløseri handler ikke om at jeg i all hemmelighet egentlig selv gjerne skulle ha kjøpt disse tingene og ikke har råd til det. Det handler om at jeg synes det er unødvendig og direkte umoralsk å kjøpe enda flere ting man ikke trenger og særlig for 10, 20 eller 100 ganger mer det det egentlig er verdt.

Tja. Denne kan man egentlig formane overfor alle som unner seg mer luksus enn de egentlig trenger. Man trenger strengt tatt ikke én bil pr. voksen. Eller tørketrommel. Eller plasma-TV, eller svære hus, eller sydenferier hver vinter ... Det kan tenkes at de som handler mange vesker føler de trenger alle disse veskene, på samme måte som vi trenger trøketrommel eller mange biler. Det har litt med hva man er vant til.

Når bør vår samvittighet slå inn? Vi som lever tilsynelatende normale liv, men som likevel oppleves som luksus for svært mange.

[Bokormen]

Vi hadde en gjesteforeleser en gang, han jobbet i et kosmetikkfirma. De produserer bl.a hårprodukter. En av merkene deres selges i dagligvaren, et annet i frisørsalong. Forskjellen på de to var at den dyreste sjampoen var litt tykkere, og hadde en annen duft.

Vi gjorde også et par ekseperimenter med drikke. Vi kjøpte inn to flasker brus. Den ene var et kjent merke, den andre var av typen euroshopper eller noe liknende. Vi byttet så innholdet på de to flaskene, og tilbød intetanende medstudenter å vurdere smaken på de to brustypene. Jeg tror det var enten 8 eller 9 av 10 som mente at brusen fra den kjente flasken smakte absolutt best.


Mange markeder i dag er så mettet at man må bruke nye strategier for å selge. Det finnes mange eksempler på produkter som solgte bedre etter at prisen ble satt opp.


Det er lurt å kjøpe ting av god kvalitet om det medfører mindre bruk-og kast. Men jeg har egentlig ikke inntrykk av at merkebevisste mennesker har lavere forbruk enn andre.

[Milfrid]

Det finnes jo et egne studieretninger for prising av luksusvarer. Mannen og diskuterte det der litt da vi var i Milano og så jakker til 11 000 euro i utstillingsvinduer. Hvorfor 11 000 euro. Hvorfor ikke like gjerne 15 000 eller 20 000? Når man først har kommet opp i sånne beløp, mener jeg .

Selv klør jeg sinsykt i hodebunnen av billigshampo, tåler bare frisørshampo (ok, ikke alle av dem heller da). Men det kan jo teoretisk sett være rene placebo-kløen .

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ikke enig. Dvs, hvis man kjøper noe pga navnet uten å like produktet, da sliter man litt. Men hvis man har penger og kjøper noe man synes er fint, så kan jeg ikke se at det er så galt.

Det kan jeg. Se under.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Har man ærlig og rederlig tjent pengene sine, så bør man vel få bruke den akkurat som man vil, uten at noen skal gjøre seg til dommer over fornuften i det man velger å kjøpe?

Jo, det er en gradvis overgang fra retten til å nyte gode levekår til der hvor ditt personlige forbruk er en hån mot dine medmennesker i en verden hvor millioner av barn lider av sykdommer som kunne forebygges for en tier. (Nei, jeg overdriver ikke. Google "Neglected Tropical Diseases" og se hva jeg håper å jobbe med som Post.Doc). Du mener jeg ikke har noen rett til å "dømme" folk med mye penger utfra hva de bruker dem til? Vel, jeg kommer tiil å gjøre det uansett. På akkurat samme måte som jeg "dømmer" folk som kjører forbi et skadet barn i veikanten uten å hjelpe eller tømmer septiktanken sin i en drikkevannskilde. Vi deler én verden med ikke ubegrensede ressureser, og det er en fundamental del av min virkelighetsoppfatning at vi har et ansvar for hverandre, slik at makt (inkludert økonomisk makt) forplikter.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Å mene at de som kjøper Prada og Rolex er uansvarlige lukter misunnelse lang vei etter min mening .

At det var? Misunnelse? Nei du verden. Noe så dumt har ingen sagt til meg på flere uker. Jeg trodde det var noe som bare ble sagt i Hollywood-komedier hvor en overklassebærte må gi et overfladisk inntrykk med bare én replikk til rådighet. Kom igjen, du kan bedre enn dette!

PS: Når du først klarer å antyde at det ligger misunnelse bak mitt sinne over enkeltes ansvarsløse luksusforbruk må jeg bare advare: Jeg mener ikke at man alltid skal gå rundt med dårlig samvittighet, aldri ikke unne seg ting man har lyst på osv, så ikke engang prøv å late som du tror det er det jeg mener når du svarer. En bra sjampo som møter dine personlige hodebunnsproblemer er deg derfor vel unt. En jakke til 10 000 euro er ikke det, så det må du bare regne med om du likevel velger å kjøpe en.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg kaller dette enkel tenking. Det eksisterer ingen mellomting. Man kan kjøpe en designersofa av andre årsaker enn snobberi og et intens ønske om å vise seg frem. Det kan tenkes sofaen er fin å se på, god å sitte i, bra på kvalitet og et møbel man ikke finner i de tusen hjem.

Jeg for min del handler kvalitet, og da kvaliteten er veldig varierende blant kjedene, tilbyr dyrere merker noe trygt og kjent, noe man mer eller mindre vet holder stand. Jeg synes det er anti-snobbene som gjør seg mest synlige, det å bevisst holde seg unna noe på bakgrunn av merke er i min bok mer påtatt enn å bevisst handle inn et merke man har kjennskap til.

Du må gjerne mene at jeg tenker enkelt, men tror du virkelig ikke at det finns andre alternativer enn den sofaen for jeg-vet-ikke-hvor-mange-penger et sted. Kvalitet koster såklart, men man kan også få kvalitet for en langt billigere penge, antakelig, enn for noe som kalles designersofa f.eks.

Jeg mener at de som har så stort behov for å kjøpe dyre biler, sofaer osv. har et behov for status. Jeg velger å få status gjennom den jeg er. Klarer meg bra faktisk ;-) Selvom sofaen vår er kjøpt gjennom finn.no, kjøkkenet er fra 1956, bilen er 12 år gammel, gubben er over 50 ;-) Jada, jeg er selvfølgelig misunnelig på snobbene.... men jeg mener....Snobber har mistet noe viktig i livet. Trist! En dag oppdager de at det kanskje ikke var det som betydde noe når de skulle telle over hva som var viktig i deres liv.

Vil bare presisere at jeg generaliserer snobber til de grader nå

Forøvrig er jeg veldig enig med Hattifnatten, som vanlig

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det har jeg også lest om en gang.

Det ble jo litt ekkelt for Redken og Loreal da Nille og Smartclub begynte å selge produktene deres. Særlig at Nille solgte dem var visst ille.

Dette er en genistrek http://www.vosswater.com/ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/n...t/3944811.html

Oppskriften er noe sånt som at man satser på eliten i USA. Selger vannet i en eksklusiv innpakning og vuuupps.... så er det noe ALLE må i visse kretser. Hadde de valgt å selge dette vannet billig så hadde det ikke hatt den slagkraften. Så snobbete kan enkelte miljøer være...... Vi mennesker er rare.

Lurer på hva det neste er som markedsføringsfirmaene finner på .. følg med, følg med....

[emm]

Design som begrep eller ikke; jeg er levende opptatt av form og utrykk innen interiør. Jeg bor så absolutt ikke i et designhjem, ei heller har jeg råd til å kjøpe meg Egget fra Arne Jacobsen. Men jeg nyter å kunne tråle Illum bolighus i København og se på alt det de forskjellige designerene har laget av nytt og gammelt. Det samme med leilighetene OBOS pusser opp på folkemuseet, der de lager en fra hver tidsalder desinmessig. Det artige er at designikoner i dag kan ha vært rene hatobjekter for dårlig smak i den tiden de ble laget.

Selv om det selvsagt ligger et design bak etthvert produkt er begrepet designmøbler i mitt hodet gjenstander som er noe mer enn bare en god sofa eller en stol. Det er også kunst der bakgrunnen for gjenstanden ikke nødvendigvis har vært å produsere billigst og å selge mest mulig.

Klær derimot har jeg ikke så god greie på

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Kom igjen, du kan bedre enn dette!

Tja... det kan jeg helt sikkert.

Jeg hadde også en drøm om å redde verden en gang.

Jeg orker ikke å gå gjennom livet med dårlig samvittighet fordi jeg ble født i Norge og havnet i en situasjon der penger ikke var et problem.

Hvis du leser innleggene mine i denne tråden så ser du også at det ikke er jeg som kjøper prada og rolex heller. Hadde du kjent meg hadde du også visst hvilke sosiale formål familien støtter, og hvilke beløp det dreier seg om. Men for alt i verden, du må også vel gjerne dømme meg ut fra denne tråden på FP .

Ja, vi har alle et sosialt ansvar. Ja, vi bør alle tenke oss om mht hva vi bruker pener på. Selvfølgelig bør vi forurense minst mulig. Selvfølgelig bør vi ikke kjøre forbi skadde mennesker i veikanten....

Vi betaler skatt i Norge. Mye skatt. Rike mennesker (nå snakker jeg ikke om fiffen av fiffen) betaler 50% av det de tjener til velferdssamfunnet før de fyller egen lommebok. Og så går ganske mye av det vi bruker på varer og tjenester tilbake til statskassen og blir omfordelt. Det er i grunnen ingen i Norge som betaler skatt som burde ha veldig dårlig samvittighet, spør du meg.

Selvfølgelig kunne man jo ha gitt mer, skattet mer osv. Men litt av vitsen med å tjene penger forsvinner ofte hvis man ikke får noen glede av å tjene pengene . Kall det egoistisk, men mennesket er nå en gang det. Hvis ikke hadde vi nok bodd i huler enda....

Noen må faktisk skape de verdiene som du ønsker å fordele. Og folk gidder rett og slett ikke å skape dem, om de ikke får beholde noe av kaka selv. Sånn er det dessverre. Eller kanskje heldigvis?

Ja takk til sosial samvittighet og samfunnsansvar, men jeg synes framdeles at det er lavmål å kritisere folk som kjøper luksusvarer kun ut fra at de kjøper dem. Tar gjerne en debatt om forbruk, men generelle uttalelser om at folk som kjøper Rolex og Prada er uten samfunnsansvar går jeg ikke med på. Og som sagt, jeg snakker ikke for min syke mor i denne saken.

Så får du bestemme om jeg kan bedre eller ei

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Klør du ekstra hvis frisørshampoen selges på Nille?

Jeg kan love deg at om de produktene jeg tåler hadde vært solgt på Nille eller Europris eller hvor som helst til en billig penge, så hadde jeg vært storkunde

Jeg tåler ikke alt av frisørmerker heller, men det jeg tåler har jeg til nå funnet hos frisøren. Men jeg har billigmerke på hytta. Jeg kan bruke dem et par ganger på rad uten å klø hodet av meg

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Min samvittighet er svart som sot på grunn av forbrukerkulturen som jeg er en del av. Skattepengene våre får vi mye igjen for selv og det lille som blir gitt til veldedige organisasjoner er latterlige beløp sammenlignet med det vi som samfunn tyner ut av mennesker som allerede er fattige i verden.

Helt enig. Takket være vårt forbruk av blant annet fargede bomullsklær så sliter mange mennesker i andre deler av verden med mangel på rent vann. Deres vann er forgiftet av fargestoffer som brukes til bomullsklær.

[Miss Norway]

Enkelt. Idag heter ALT et eller annet med "Design..." Design er blitt trendy, og dermed selger det, og dermed setter de dette prefixet foran absolutt alt som er til salgs.

Sånn virker det ihvertfall.

[emm]

Det er vel et langt større problem på den nordlige halvkule at alle kjøper for mye av alt enn at noen få kjøper alt for dyrt. Det kan kanskje lette på hjertet til noen å tro at millionærene står for overforbruket, men jeg er redd det er noe vi alle bidrar til.
Så en Pradaveske for mye for 100 mennesker i Norge er ille, men 100 000 H&M vesker til den jevne borger er dessverre ikke noe bedre tall. Men da er dette strengt tatt en debatt om forbruk og ikke design i seg selv, som jeg oppfattet HI å ville diskutere?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Min samvittighet er svart som sot på grunn av forbrukerkulturen som jeg er en del av. Skattepengene våre får vi mye igjen for selv og det lille som blir gitt til veldedige organisasjoner er latterlige beløp sammenlignet med det vi som samfunn tyner ut av mennesker som allerede er fattige i verden.

Vi har bare et liv. Så kan vi forsøke å gjøre det beste ut av det og hjelpe der vi kan hjelpe, under de rammene som er lagt for livet vårt.

Eller så kan vi sitte der med verdens sorteste samvittighet uten at det hjelper bæret .

Jeg har forsøkt å ta verdens elendighet inn over meg en gang, men fant ut at det var best å slutte med det. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Det betyr bare at jeg innser mine egne begrensninger. Og muligheter. Jeg vet hva jeg har lyst til å gjøre når ungene blir store, for å si det sånn

Selvfølgelig, man kan jobbe for en bedre verden, det er ikke det jeg mener. Men det hjelper verken deg eller verden at du sitter der med sort samvittighet fordi det var ditt lodd i livet å bli født i rike Norge.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Det er vel et langt større problem på den nordlige halvkule at alle kjøper for mye av alt enn at noen få kjøper alt for dyrt. Det kan kanskje lette på hjertet til noen å tro at millionærene står for overforbuket, men jeg er redd det er noe vi alle bidrar til.
Så en Pradaveske for mye for 100 mennesker i Norge er ille, men 100 000 H&M vesker til den jevne borger er dessverre ikke noe bedre tall. Men da er dette strengt tatt en debatt om forbruk og ikke design i seg selv, som jeg oppfattet HI å ville diskutere?

Amen!

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Nytt og nyttigkatalogen har masse designvarer

Et godt eksempel på at design ikke nødvendigvis er det samme som kvalitet .

Man burde være mer fokusert på kvalitet og mindre på moter. Og på tidløshet. Hvor lenge synes man feks at turkis sofa er stilig .

Etter å ha gått gjennom klesskapet mitt pga at jeg har krympet tre størrelser fant jeg ut at det faktisk hang ting der fra da jeg var denne sizen sist, som fortsatt kunne brukes. Og det har fått meg til å bli mer bevisst når jeg handler klær. Selv om de klærene Fretex fikk av meg sikkert kommer til nytte, via gjensalg eller nødtepper, så ønsker jeg ikke å gi en tilsvarende mengde klær i året, bare fordi moten har endret seg.

Jeg synes at fokuset bør være vel så mye på forbruk som på pris. Er et verre å bruke mye penger en gang på en Rolex, enn å kjøpe seg billigklokke som det ikke går an å skifte batteri på hvert andre år?

Den bilen vi har nå koster mye, men forurenser mye mindre, og bruker under halvparten så mye bensin som den bilen vi hadde i studietiden. Det er ikke særlig miljøvennlig med en gammel bilpark.

Osv, osv.