Smarte barn og norsk skole - et problem?

[Kaija]

Dette blir langt!!! Ikke siter, for jeg har sikkert slettetrang senere.
Norsk skole er et problem for smarte barn, ja. -Kan være, i hvert fall. Som noen vet har vi en gutt som har fått føle dette på kroppen. Han har slitt seg gjennom skolen de første to skoleårene. I fjor ble han mobbet, i år har læreren forsøkt å stemple ham med så mye negativ omtale at jeg blir matt. Hun skjønte ikke adferden hans og ville ha ham testet av PPT. PPT testet ham, og endte opp med en høy score på evnetestene og konklusjonen om at problemene ikke ligger i noen diagnose (som læreren sannsynligvis mente) men at de kommer av manglende utfordringer og forståelse for hvordan han er og hva han trenger, og mangel på elever som han kan speile seg i. -Noen som forstår hans tenkesett. -Slik vi har sagt det henger sammen hele tiden. (Ikke ordrett fra PPTs konklusjon, men omtrent.)

Etter dette har ikke skolen ønsket å gjøre noe som helst for å hjelpe og tilrettelegge. PPTs anbefalinger ble lagt til side, og den eneste kontakten som har vært er et møte som vi har tatt initiativ til. Der var læreren rett og slett aldeles grusom. Uhøflig, uforberedt, negativ, sur og sint, omtalte guttungen kun negativt, løy for oss, bestred PPTs konklusjoner og var så pyton at mannen og jeg (som begge selv er lærere) var helt sjokkerte over at noen som liksom skulle være profesjonelle kunne opptre så hinsides all folkeskikk og profesjonalitet. Det er nå fem måneder siden PPT kom med sine anbefalinger og to måneder siden vi hadde det forskrekkelige møtet med skolen, men ennå har ingen ting skjedd. Selv ikke de få tingene som skolen forpliktet seg til å gjennomføre er blitt gjort. -Dermed har vi en gutt som har all verdens evner og muligheter, men som er skolelei, frustrert og som ikke forstår hvorfor han skal gå på skolen når han like vel ikke lærer noe der. -Men han har fått seg venner da. Og det er vi veldig glade for tross alt.

Samtidig er jeg på lærersiden, og ser hvor vanvittig vanskelig det er å nå over alle. I klasseromsundervisningen er vi absolutt ikke gode nok på tilretteleggingen. Det er stadig en eller to som spiser opp veldig mye av oppmerksomheten. Så strever man med å få gjort det man skal, og de dryppene, utfordringene og dybdedykkene en virkelig burde ha gitt de veldig sterke elevene blir det ofte ikke tid, overskudd, oversikt og ressurser ellers til. Siden HE har det som han har det på skolen har jeg følt meg ekstra forpliktet til å tale de sterke elevenes sak etter at jeg begynte å jobbe igjen. Vi har noen delingstimer på teamet som skal gå til TPO, en av disse har vi nå etter vinterferien klart å sette av til å gi sterke elever noe ekstra, men vi er litt i stuss på hva denne ukestimen skal brukes til. -Uvant problemstilling, nesten. Skal de belønnes med litt pusterom, spill, samtale og kos, eller skal vi klekke ut noen skikkelige nøtter, gå i dybden i ulike fagområder, eksperimentere litt mm. Jeg vil ha inn mer og mer av det siste, tror jeg, men denne timen er faktisk noe helt nytt for oss, siden alt av tpo-tid til nå har gått til å backe opp de svakere elevene. Det er press på timebruken på skolen vår som ellers, og vi får gjerne høre at vi må omdisponere timene på trinnet for å møte den eller den elevens behov. Vi skjermer akkurat denne ene timen ekstra godt, for den er liksom halmstrået vårt - der vi kjenner at vi gjør noe. Nå vil jeg i gang med arbeidsplaner på trinnet, med mulighet for oppgaver i ulik vanskegrad for litt mer tilpasning. -Museskritt, kanskje, men det er enda noe. Ønsker meg et redskap for tilpasning tredd ned over ørene på meg.