Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg syns ikke "da blir det bråk" er noe mindre forutbestemt egentlig enn "da blir det samarbeid".

Nei, men sjansen for å få ting til å fungere er bedre om man går ut med innstillingen "Da blir det samarbeid" enn om man går inn i prossessen med at "Nå blir det bråk".

Sitat:

Det er en av de tingene hvor man ikke vet det før man står der. Det er nok smart å ha noen tanker og samtaler på forhånd, men man må også være klar over at ting fort snur seg veldig i en sånn situasjon. Man kan ha snakket om delt omsorg - så endrer livet seg og plutselig ser man egentlig at to uker i sommerferien og en helg i vinterferien ser best ut. Den andre er gjerne ikke enig.

Jeg mener fremdeles at mange kan forutsi hvordan de vil reagere, likevel. Man kan ikke forutsi hvordan bruddet vil bli, og man kan ikke forutsi hva slags følelser og situasjoner som oppstår. Men veldig mange kan likevel si med ganske stor sikkerhet hvordan de vil reagere på ulike situasjoner.

Her kommer det et jeg-avsnitt. Mest fordi det er enklest å prate om dette i forhold til seg selv og sin erfaring, men jeg skriver det fordi jeg tror dette er situasjonen/statusen for veldig mange, voksne mennesker.
Selv om jeg aldri tidligere har vært med på et akkurat likt brudd som det exbo og jeg gjennomgikk, har jeg opplevd så mye at jeg vet hvordan jeg ville reagert om Exbo hadde skiftet kappe og blitt Ex'en fra helvete, jeg vet hvordan jeg ville reagert på såret stolthet og nederlag, og jeg er såppass i kontakt med meg selv at jeg klarer å skille hva som er såret stolthet, sårede følelser eller idiotoppførsel fra den andre part. Og dermed føler jeg at jeg kan forutsi ganske mange av egne reaksjoner.

Jeg skjønner at i brudd der den ene parten viser seg å være klin hakke gal, så vil ikke samarbeidet fungere, man blir tvunget til å reagere på andre måter enn hva man ville gjort ellers og slikt. Og dermed er ikke ting forutsigbart. Men slik jeg ser det, er det ikke slik at de fleste brudd foregår på den måten. De fleste brudd skurrer, gnager, sårer og er vonde. Men ikke likevel ikke i større grad enn at man trenger å bli overrasket over egen måte å reagere på.
Hos noen vil det si at man "vet" at man vil reagere med å "ta barna" hos andre vil det si at man "vet" at man vil gå for 50/50.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte

Det komer selvsagt an på hva man legger i begrepet. Jeg kan på mange måter kalle vårt brudd for et lykkelig brudd, fordi vi etterpå samarbeider bedre, prater bedre, er bedre venner, og alle slike ting. Bruddet i selg selv var det alldeles ikke noe lykkelig over. Det var vondt og fælt og skummelt og alt.

Sitat:

Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner jo faktisk noen som bor i samme nabolag, har delt omsorg, ikke en eneste gang noe sted har sagt et vondt ord om hverandre og som samarbeider så supert at de fleste gifte kan misunne dem.

Det er bare det at dette er jo ett par. Jeg kjenner mange som ikke har det bra med delt omsorg.

Det som ikke kommer godt nok frem er at det er bare for de få delt omsorg faktisk kan fungere så godt som det gjør i prakteksemplarene. Dessverre.

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Men da må jeg få melde inn et prakteksemplar her da.
Skal ikke garantere at jeg ikke har sagt et vondt ord om eksen, men de fleste ordene tror jeg ble sagt før jeg tok til vett og flyttet. Og etterpå har det fungert bedre enn noensinne. Veldig bra, faktisk.

Jeg vil også melde meg som praktekseplar. Exbo og jeg bor 15 trappetrinn unna hverandre, har delt omsorg på barn og bil, vi prater pent om hverandre og vi hjelper hverandre når det trengs. Det har ikke vært bare lett, og det har vært mahahange såre tær og følelser, men vi har pratet om alle greiene og det funker.

Noen er sikkert lei av å høre om det, men jeg føler at jeg vil bruke en hver situasjon til å skryte av oss.

Vi har gått igjennom det meste som andre krigende exer har gått igjennom. både av følelser og hendelser. Og når vi bor så tett som vi gjør får vi veldig med oss hva den andre foretar seg. Når vi deler på en bil uten å ha en skriftlig avtale på fordeling er det lett å være uenig.Vi har på en måte skapt en situasjon der konflikt-temaene kommer som perler på en snor. Så det er ikke det at vi har vært heldige og unngått krigstema og dramasituasjoner. Men begge virker noen lunde likt og vil ikke ha verken krig eller Ricky Lake-drama.

Jeg har ingen problemer med å skjønne krig og uvennskap heller altså, jeg er bare utrolig glad for at vi, så langt, har klart å reagere ryddig, åpent og ærlig, når det har vært noe.

[Kirsebær]

Også vil jeg presisere at innlegget mitt var et bidrag til sidediskusjonen som går på om man delvis kan forutsi hvordan man reagerer ved et eventuelt brudd. Det var ikke en belærende "gjør som oss så blir livet flott og du synger i dusjen hver morgen".

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, det er godt mulig at HI mente det som en prinsipiell diskusjon, da er det jeg som har misoppfattet. Jeg oppfattet det mer som hvordan vi trodde det kom til å bli.

Vel, med mindre man har for vane å gå ut ifra at man kommer til å handle i strid med grunnverdiene sine i enhver tenkt situasjon, så er det vel rimelig å anta at en "hvordan tror du du ville reagere" - diskusjon ikke vil være blottet for prinsipper?

[Imma]

De skulle bodd hos meg. 50/50 tror jeg ikke gagner mine barn, og jeg er den beste omsorgspersonen av oss.

[Milfrid]

Altså, jeg er i grunnen ikke så veldig for 50/50 deling jeg heller, men jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt en helt elendig fulltids alenemor. Pluss at ungene er veldig knyttet til pappaen sin, som er en fantastisk god pappa. Sånn at summa summarum tror jeg at løsningen for oss hadde vært å bodd i umiddelbar nærhet til hverandre og at ungene hadde vært hos oss temmelig 50/50. Jeg håper vi hadde fått til noe Kirsebær-aktig.

Jeg elsker ungene mine til døde, men jeg innser likevel at jeg hadde blitt fryktelig gretten om jeg skulle stå med hele hverdagen og all logistikk, og min kjære skulle fått solskinnsdagene og helgekosen.

[Maylen]

Barna hadde blitt boende hos meg, med samvær med far. Har allerede den eldste (som har en annen far) hos meg 100%, og det har jeg hatt i 13-14 år. Vi har tidligere prøvd å gå fra hverandre og da ble jenta også boende hos meg, med utvidet samvær med far. (annenhver helg, og ellers mange ettermiddager på besøk hos barna hjemme hos meg, felles middager osv)

Nå har vi enda en liten en, og han hadde nok også blitt hos meg. (med vanlig samvær og ellers litt ekstra ettersom det passer)

Dette fordi det passer oss best med tanke på arbeidssituasjon, og ekstra behov hos barn der jeg er mest oppdatert. Mannen er en veldig god omsorgsperson, men hadde nok ikke vært så god i en alenefarsituasjon. Vi er også begge to i mot 50/50 deling der barn bor i koffert og ikke har ett sted de selv kan kalle sitt hjem, men alt er "hjemme hos mamma" eller "hjemme hos pappa".

[nolo]

Jeg har det på samme måte som Blå.

[turi]

Hos meg.

[Svanen]

og der ser jeg at jeg er noe treg til å skrive, og at andre sier mye av det samme...

[Kirsebær]

Selv om det er svært få som uttalt forsøker å "ta" ungene som hevn, ser jeg støtt og stadig at det skjer likevel.
Det er veldig mange som finner andre vinklinger enn hevn når de skal fortelle hvorfor de gjør livet surt for noen man er sint på. Både i bruddsituasjoner og andre situasjoner generelt.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Selv om det er svært få som uttalt forsøker å "ta" ungene som hevn, ser jeg støtt og stadig at det skjer likevel.
Det er veldig mange som finner andre vinklinger enn hevn når de skal fortelle hvorfor de gjør livet surt for noen man er sint på. Både i bruddsituasjoner og andre situasjoner generelt.

Der skriver du det jeg tenker!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.

Ja, det er slikt jeg snakker om.

Å sette barna i fokus selv om man som voksen befinner seg i et følelseskaos.

At man kanskje ikke klarer det så godt som man hadde håpet, det er ikke usannsynlig. Men tanken på noe annet enn at man skulle ta mål av seg å være så ryddig som overhodet mulig mtp på å sette barnas behov foran sine egne er rimelig fjern.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av A&A, her.

Jeg bor alene med sønnen min. Vi kommuniserer veldig dårlig, men vi var begge enig om at jeg var den som var best egnet til å ha sønnen vår.

Jeg ser hvor problemene kommer.

[trøtt]

De tre eldste bor hos meg. Blir det slutt mellom meg og faren til minsten så vet jeg ikke hvordan det blir. Jeg er egentlig ikke noe tilhenger av 50/50, men jeg tror ikke det beste for ungen er å bo mest hos meg. Han er så inderlig glad i faren sin og faren er en veldig god pappa. Hadde det bare vært oss tre så kanskje det beste hadde vært om han bodde hos pappan og hadde utvidet samvær med meg, men nå er det tre søsken her som gjør det hele litt vanskeligere.

Jeg håper vi ikke trenger å ta stilling til det.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av A&A, her.

Hvordan da? Vi har dårlig kommunikasjon på grunn av ting som har skjed mellom oss, ikke på grunn av barnet.

Jeg mente at setningene var litt underlige. Jeg skjønte at det var ex'en du hadde kommunikasjonsproblemer med. Men slik det står ser det ut som om det er sønnen din du kommuniserer dårlig med.

[Lenam]

Skulle det være noe bedre å bo fast hos en bitter og sinna forelder?
Poenget er vel at når vi har vært "voksne" nok til å velge å få barn, da må man være voksen nok til å ta konsekvenser av sine valg. I dette tilfellet, få det til å fungere og la barna slippe å ta stilling i et samlivsbrudd.

[Robyn]

Eldste sønnen er på papiret 50/50, men i praksis er han mest her.

Jeg og pappa'n bor rett ved siden av hverandre så han går i mellom som han ønsker, har selvsagt rom hos hver av oss og fullt opp med alt han trenger begge steder bortsett fra store ting som sykkel, ski osv.

Skulle jeg og mannen gå fra hverandre håper jeg vi får det til like bra som jeg og eksen, at vi kan være venner og gjøre det beste for sønnen vår.
Vi ville nok prøvd 50/50 med han og, men man må jo se an hva som fungerer i praksis og. For skal man ha en 50/50 deling er det mange ting som må på plass og samarbeidet må være bra.

[Gremli Skremli]

Vi har delt 50/50. Begynte med ca 70/30 (da var han mest hos meg), men 50/50 ser ut til å fungere bedre hos gutten. Med delt bosted gir han ikke uttrykk for at han er på besøk hos den ene forelderen, men bor hos begge. Vi bor i samme skolekrets og han har klær og leker hos begge, så han har sjelden med seg noe ekstra i skolesekken den dagen vi har bytte.

[MegaMie]

Dette har jeg ikke tenkt noe særlig over, men jeg svarte 50/50. Jeg tror ingen av oss ville hatt barna noe mindre enn det.

[Svanen]

Jeg ser litt på statistikken i pollen. Statistikk er selvsagt mulig å tolke på mange måter.

ca 2/3 av de som ikke har hatt et brudd (hvis jeg tolker riktig hvordan folk har svart) mener en 50/50 løsning hadde vært det de hadde valgt.

ca 1/3 av de som har vært gjennom et brudd har 50/50 løsning.

Selvsagt litt lite deltagere, særlig på de som har vært gjennom brudd. Men det viser kanskje litt at det ikke er opplagt at tankene før og etter brudd sammenfaller.