Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Men hvis du ikke _kan_ jobbe fullt er det jo ikke et valg å jobbe redusert? Det er jo sånn det må være?

Var den til meg? Jeg velger mellom å jobbe redusert eller å få "sykemelding 20%". Førstnevnte får meg til å føle meg friskere men gjør meg nok fattigere på sikt, men det driter jeg i. Jeg liker følelsen av å ha et valg og jeg føler meg friskere ved å velge redusert stilling.

[Joika]

Har bare lest deler av tråden, men det jeg syntes er litt merkelig er at det er en del som argumenterer med at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp, og derfor jobber de deltid? Når man er 2 personer som bor sammen, som har omsorg for felles barn.. hvordan kan det være så vanskelig, om begge deltar? En kan levere barna, mens den andre begynner på jobb tidlig. Så henter den som ikke leverte på morgenen osv.

Jeg tar studiepoeng tilsvarende fulltidsstudie, og jobber fra nå ca 30 timer i uka. Jeg er alene med et barn, og jeg får det til å gå opp, selv om huset ser for jævlig ut til tider (les: 90 % av tiden). Jeg må nok bruke nesten hver kveld til studier dette året også, og jeg legger meg sjelden på sofan for å se på TV, er sjelden i seng før kl 24.00 osv. Det går i ett fra kl 07.00 til kl 24.00, stort sett. Må også rekke handle, følge opp skolen til poden, familie, venner, bursdager, fritidsaktiviteter osv. Vi har ikke bil, så det er ikke lettvindt å få handlet og sånt heller. Alt må i grunnen planlegges.

Så klart, man orker ikke holde på sånn resten av livet, men det går i noen år. Ikke minst så får man enormt med arbeidsmoral, ettersom alt nok vil fortone seg som ferie etter dette....

Jeg kunne nok tenkt meg å bli litt forsørget i det forstand at jeg kunne delt utgifter med noen, eller i det minste å ha noen å dele hverdagslogistikken med, så jeg slapp gjøre absolutt alt selv. Men jeg har vokst enormt på dette og har etterhvert fått en høy arbeidskapasitet og et helt annet bilde av hva som er "for mye". Nå skal jeg gå mer skole, ene og alene for å gå opp en del i lønn. Det ligger ikke så mye mer følelser i det, annet enn at jeg føler jeg er nødt om jeg skal klare gi poden en "normal" oppvekst i mangel på to "økonomisk deltagende foreldre" (eksen betaler minimalt i bidrag). Men jeg har det i grunnen ganske fint, om jeg skal være helt ærlig. Jeg klarer meg selv og det er i grunnen verdt det da.

Jeg syntes rett og slett mange er litt borskjemte. *Ærlig*

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Har bare lest deler av tråden, men det jeg syntes er litt merkelig er at det er en del som argumenterer med at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp, og derfor jobber de deltid? Når man er 2 personer som bor sammen, som har omsorg for felles barn.. hvordan kan det være så vanskelig, om begge deltar? En kan levere barna, mens den andre begynner på jobb tidlig. Så henter den som ikke leverte på morgenen osv.

Jeg tar studiepoeng tilsvarende fulltidsstudie, og jobber fra nå ca 30 timer i uka. Jeg er alene med et barn, og jeg får det til å gå opp, selv om huset ser for jævlig ut til tider (les: 90 % av tiden). Jeg må nok bruke nesten hver kveld til studier dette året også, og jeg legger meg sjelden på sofan for å se på TV, er sjelden i seng før kl 24.00 osv. Det går i ett fra kl 07.00 til kl 24.00, stort sett. Må også rekke handle, følge opp skolen til poden, familie, venner, bursdager, fritidsaktiviteter osv. Vi har ikke bil, så det er ikke lettvindt å få handlet og sånt heller. Alt må i grunnen planlegges.

Så klart, man orker ikke holde på sånn resten av livet, men det går i noen år. Ikke minst så får man enormt med arbeidsmoral, ettersom alt nok vil fortone seg som ferie etter dette....

Jeg kunne nok tenkt meg å bli litt forsørget i det forstand at jeg kunne delt utgifter med noen, eller i det minste å ha noen å dele hverdagslogistikken med, så jeg slapp gjøre absolutt alt selv. Men jeg har vokst enormt på dette og har etterhvert fått en høy arbeidskapasitet og et helt annet bilde av hva som er "for mye". Nå skal jeg gå mer skole, ene og alene for å gå opp en del i lønn. Det ligger ikke så mye mer følelser i det, annet enn at jeg føler jeg er nødt om jeg skal klare gi poden en "normal" oppvekst i mangel på to "økonomisk deltagende foreldre" (eksen betaler minimalt i bidrag). Men jeg har det i grunnen ganske fint, om jeg skal være helt ærlig. Jeg klarer meg selv og det er i grunnen verdt det da.

Jeg syntes rett og slett mange er litt borskjemte. *Ærlig*

'
Dette klarer du, fint for deg.
Det hadde ikke jeg klart.
Jeg syns ikke det er noe mer relevant for debatten at du har spesielt høy arbeidskapasitet, enn at enkelte andre har lav kapasitet.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

'
Dette klarer du, fint for deg.
Det hadde ikke jeg klart.
Jeg syns ikke det er noe mer relevant for debatten at du har spesielt høy arbeidskapasitet, enn at enkelte andre har lav kapasitet.

Men det er relevant om det er sånn at alle de som er hjemme - som er kvinner - har lav kapasitet. For da begynner det jo å se ut som om kvinner faktisk har lav kapasitet da?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men det er relevant om det er sånn at alle de som er hjemme - som er kvinner - har lav kapasitet. For da begynner det jo å se ut som om kvinner faktisk har lav kapasitet da?

Ja, selvsagt.

Jeg bare skjønte ikke hvorfor den personlige historien til en med høy kapasitet skulle være mer relevant i debatten enn en personlig historie til en med lav?

Sidekommentar:
SF: Hva f er dette med spesielle behov som må løses av en kvinne? Skal barnet ammes til skolealder eller hva?
Drammen: Du må jo innrømme at det i såfall er et spesielt behov.

Jeg tror rine er inne på det samme som jeg har inntrykk av. Mange kvinner som velger å ikke forsørge seg selv velger det rett og slett fordi de ønsker å kose seg. De ønsker kort og godt ikke å slite med jobb og unger og det hele - de liker å bruke dagene sine på å kose seg.

Greit nok det - men likestillingsfremmende er det jo ikke. Ei heller smart sånn om man ser litt frem i tid.

Jeg vet at noen der ute er martyrer og står på og steller syke og har fadderbarn og jeg vet ikke hva - men jeg tror ikke det er flertallet av hjemmeværende som er uselviske og oppofrende damer som sukker lengselsfullt etter arbeid mens de strever seg gjennom hverdagene sine altså.

[Chanett]

Jeg lurer egentlig på hvor alle disse kvinne som jobber redusert er? Ikke på min arbeidsplass (kvinneyrke), ikke i min omgangskrets (de fleste med kvinneyrker). Den eneste venninna mi som jobber redusert av fri vilje (ikke fordi hun er helsevesen og ikke får større stilling) er insjinør i en stor mannsdominert arbeidsplass.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vet at noen der ute er martyrer og står på og steller syke og har fadderbarn og jeg vet ikke hva - men jeg tror ikke det er flertallet av hjemmeværende som er uselviske og oppofrende damer som sukker lengselsfullt etter arbeid mens de strever seg gjennom hverdagene sine altså.

Det tror ikke jeg heller.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg lurer egentlig på hvor alle disse kvinne som jobber redusert er? Ikke på min arbeidsplass (kvinneyrke), ikke i min omgangskrets (de fleste med kvinneyrker). Den eneste venninna mi som jobber redusert av fri vilje (ikke fordi hun er helsevesen og ikke får større stilling) er insjinør i en stor mannsdominert arbeidsplass.

Du kan jo gjerne tro at jeg overdriver når jeg sier at jeg kjenner mange kvinner som jobber redusert eller er hjemmeværende, (iallfall mange av den første typen) men denne gangen har jeg faktisk statistikken på min side.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Du kan jo gjerne tro at jeg overdriver når jeg sier at jeg kjenner mange kvinner som jobber redusert eller er hjemmeværende, (iallfall mange av den første typen) men denne gangen har jeg faktisk statistikken på min side.

Jeg ser jo statistikken, men jeg bare lurer på hvor disse damene er hen. Ja, det vil jo være for utrolig at jeg kjenner/vet om så få av dem.

[Harriet Vane]

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.

Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.

Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.

Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.

Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.

Der er jeg enig med deg. Den delen av argumentasjonen i debatten (generelt sett, ikke bare her) jeg har et problem med er det som ser ut som en undervurdering av behovet for at noen utfører omsorgsoppgavene.

Jeg ville f.eks. aldri ha klart å dra på jobb og redde pensjonspoengene mine dersom ikke jeg visste at barna mine var godt ivaretatt. Jeg tror det er en del som opplever at de er blitt løsningen som får ting til å gå ihop. At alt som faller mellom alle andre stoler må gjøres av noen og da blir det dem.

Når det gjelder utdanning: Jeg hadde aldri i verden valgt det samme om igjen. Da tenker jeg ikke mest på lønn, selv om det også er viktig, men på muligheten for å faktisk være i jobb i forskjellige livsfaser- og situasjoner.

[rine]

De jeg vet som jobber/har jobbet redusert er i stor grad sykepleiere, lærere eller førskolelærere. En del har andre jobber i helsevesenet og noen har jobber type sekretær/kontorjobb. Nå høres det ut som om hele omgangskretsen min jobber redusert, men når jeg tar med naboer, venner, venners venner og kollegaer (nåværende og tidligere) så er det jo snakk om en ganske stor gruppe.

Jobber Esme redusert?

[Simone]

Men altså, er det virkelig så forbudt å nyte livet litt, då? Dersom ein har råd til det?
Eg og mannen har diskutert muligheiten for at vi begge to kan gå ned til 80% stilling ein periode om nokre år når eg har fått meg ein skikkelig jobb med skikkelig lønn. Stipendiatlønna tillatter ikkje sånn luksus.
Vi har relativt lite lån (under ein million) og kjem til å ha brutto årsintekt på rundt ein million dersom begge er i full stilling.
Pensjonstilværelsen er eg ikkje bekymra for sidan vi begge to kjem til å arve ein ok slump med pengar av mødrene våre.
Er det virkelig så ille om vi bestemmer oss for å ta det litt rolig nokre år?
Vi lever tross alt berre ein gang, så eg forstår ikkje kvifor eg skal stresse rundt heile tida. Når eg er ferdig med dr.graden har vi sannsynligvis tre ungar som skal køyrast rundt frå den eine fritidsaktiviteten til den andre og følgast opp i forhold til lekser og diverse anna. Då hadde det vore veldig godt med ein fridag for veka for å få litt pusterom.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Å nyte livet er fint, men jeg synes det virker flaut rett og slett om det å redusere stilling for å nyte livet er noe ens ektefelle finansierer.

På en måte høres det litt deilig ut å ha 50% jobb, kunne være fri til å gjøre hva man vil på dagtid, nyte livet, gå på kafé, gå på treningssenter mens andre er på jobb, ta studier for moro skyld og sånn. Jeg kunne nok trives med det en periode, men tanken på at mannen med sin fulle stilling skulle finansiere det hadde jeg aldri taklet.

Jeg hadde taklet det helt fint... Jeg har alltid jobbet fullt, bortsett fra i permisjoner ifb med fødsler, men kunne fint klart å bli delvis forsørget. Jeg klarer ikke å skjønne at det skulle være neverdigende på noen som helst måte. Jeg ser selvsagt pensjonsspørsmålet, men det går det an å løse på andre måter så sant man er føre var og ordner seg på annet vis.
Jeg må nok innrømme at mannen min er mer glad i å jobbe enn jeg. Jeg mistrives med å gå hjemme, og MÅ ha en jobb å gå til, men jeg hadde hatt null problemer med å jobbe korte dager hvis økonomien vår var veldig god. Hadde mannen min tjent noen millioner i året, hadde jeg helt sikkert ikke jobbet 100%. Det har ingenting med å ikke ville bli sliten å gjøre, men rett og slett at jeg godt kunne tenkt meg å få lov til å gjøre helt andre ting også
Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

På en måte høres det litt deilig ut å ha 50% jobb, kunne være fri til å gjøre hva man vil på dagtid, nyte livet, gå på kafé, gå på treningssenter mens andre er på jobb, ta studier for moro skyld og sånn. Jeg kunne nok trives med det en periode, men tanken på at mannen med sin fulle stilling skulle finansiere det hadde jeg aldri taklet.

Jeg håper det ikke er slik du tror alle 50%-stillinger er? Jeg jobber 60% i et system hvor jeg jobber 3-6-3-5. Dvs. jeg jobber 3 dager, deretter har jeg 6 dager fri, jobber 3 dager deretter 5 dager fri. De 3 dagene jeg jobber kan jeg produsere 30-42 timer.Dvs. mer enn hva en fulltidsarbeidende gjør på 5 dager. Det sier seg selv at arbeidsperiodene mine KUN består av jobb og søvn. Noe annet blir det overhodet ikke tid til. Når jeg så har fri har jeg altså det samme timeantallet til disposisjon for å gjøre andre ting enn å jobbe. Dvs. min fritid består stort sett av å rydde, vaske, stryke og legge bort klær, handle og lage mat, følge opp barn og barnehage, hus og bilvedlikehold osv. Det er svært liten tid til å gå på cafè og shopping altså.... men det hender det også.

Ved nærare ettersyn så er det mulig jeg farer med løgn. Hun skrev at hun jobber mindre - ikke at hun jobber under hundre prosent. Kjenner jeg Esme rett så kan det nok være hun med "mindre" mener det som for meg er "moderat mer".

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ved nærare ettersyn så er det mulig jeg farer med løgn. Hun skrev at hun jobber mindre - ikke at hun jobber under hundre prosent. Kjenner jeg Esme rett så kan det nok være hun med "mindre" mener det som for meg er "moderat mer".

Noen (Kie?) har jo vært inne på dette tidligere i debatten, men det er jo ikke til å komme forbi at noen yrkesgrupper har en mye større mulighet til å bestemme over egen hverdag og arbeidsmengde enn andre. Jeg tror ikke en frisør eller en hjelpepleier bare kan bestemme seg for å være i full jobb, men jobbe litt mindre en periode, altså.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Noen (Kie?) har jo vært inne på dette tidligere i debatten, men det er jo ikke til å komme forbi at noen yrkesgrupper har en mye større mulighet til å bestemme over egen hverdag og arbeidsmengde enn andre. Jeg tror ikke en frisør eller en hjelpepleier bare kan bestemme seg for å være i full jobb, men jobbe litt mindre en periode, altså.

Jo, hvorfor skulle de ikke kunne det?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jo, hvorfor skulle de ikke kunne det?

Dere snakker forbi hverandre. Smilefjes mener en som til vanlig jobber i n-te gir i en full stilling, som ved å "kun" jobbe 100% reduserer arbeidet betraktelig