Hvor i Norge tror du det er best å vokse opp - og hvorfor?

[Katta]

Jeg digger oslo som voksen. Utvalget av aktiviteter, det å kunne være helt anonym om man ønsker det samtidig som byen er såpass liten at man har rimelig oversikt over rammeverket i hvertfall. Mangfoldet i de forskjellige bydelene, at det er folk og liv over alt. Jeg er gal nok til å like juleshopping på steen og strøm også.

Det jeg sliter med å se er barnefamilie-i-oslo-aspektet, selv om jeg liker byen for min egen del får jeg litt hetta med tanken på å leve der med barn. På den andre siden, det er definitivt blitt folk av slektningene mine også, og de har til og med valgt å få barn og bli boende i byen , så veldig farlig kan det neppe være.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

J
Det jeg sliter med å se er barnefamilie-i-oslo-aspektet, selv om jeg liker byen for min egen del får jeg litt hetta med tanken på å leve der med barn. På den andre siden, det er definitivt blitt folk av slektningene mine også, og de har til og med valgt å få barn og bli boende i byen , så veldig farlig kan det neppe være.

Mener du bo i oslo sentrum-urban-måte å bo på med barn? For å vokse opp i Oslo utkanten som barn er nok ikke så forskjellig fra å vokse opp i Lørenskog, Kolbotn eller Bærum.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Mener du bo i oslo sentrum-urban-måte å bo på med barn? For å vokse opp i Oslo utkanten som barn er nok ikke så forskjellig fra å vokse opp i Lørenskog, Kolbotn eller Bærum.

Ok - alle fordommer på bordet: jeg tar nok både Lørenskog, Kolbotn og Bærum med i Oslo-opplegget mitt her ja. Og det er nok mer en hjelp-hva-kan-de-komme-borti-av-skumle-ting enn problemer med å se for meg at det kan være ok å bo der. For jeg ser for meg mange steder i Oslo det kunne være ok å bo med barn, gitt at jeg og mannen hadde jobber i nærheten slik at det ikke gikk bort alt for mye tid daglig på logistikk.

[Olympia]

Jeg har aldri hørt om en kommunal barnehage i Oslo som har særlig lange åpningstider. Tvert imot. I de to bydelene vi har bodd har åpningstidene vært fra 07.30 til 16.30/16.45 i alle kommunale barnehager.

Nå bor jeg et steinkast utenfor byen og åpningstidene er betraktelig lengre. "Alle" kommunale barnehager åpner syv, og det er til og med en god del som åpner 06.30. De holder åpen til 17.00 alle sammen.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ok - alle fordommer på bordet: jeg tar nok både Lørenskog, Kolbotn og Bærum med i Oslo-opplegget mitt her ja. Og det er nok mer en hjelp-hva-kan-de-komme-borti-av-skumle-ting enn problemer med å se for meg at det kan være ok å bo der. For jeg ser for meg mange steder i Oslo det kunne være ok å bo med barn, gitt at jeg og mannen hadde jobber i nærheten slik at det ikke gikk bort alt for mye tid daglig på logistikk.

Fint at du sier det er fordommer, for det er nok nettopp det det er. Jeg tror det er minst like skummelt å bo i en liten bygd der man er prisgitt at miljøet er bra. Bor man på et større sted, er det lettere å styre unna dårlige miljøer og oppsøke de bedre. Det er ikke alle ungdommer som henger rundt spor 19 på Oslo S - dessuten er politiet veldig oppmerksomme på dette miljøet og følger tett opp.

[Lykken]

Jeg må fnise litt av alle som tror det er så "fali" å bo i Oslo. Det husker jeg kusinen til mamma også pratet om, de bodde i Krokstadelva utenfor Drammen, ikke langt fra Mjøndalen, og jeg var mye der som fjortis. Det var ikke noe mindre farlig der, for å si det sånn...
Og alle vestkantkollegaene mine som tror nesten alle blir narkomane hvis man vokser opp på østkanten.
Hva i alle dager er så mye mer farlig i Oslo? Sånn spesifikt?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Fint at du sier det er fordommer, for det er nok nettopp det det er. Jeg tror det er minst like skummelt å bo i en liten bygd der man er prisgitt at miljøet er bra. Bor man på et større sted, er det lettere å styre unna dårlige miljøer og oppsøke de bedre. Det er ikke alle ungdommer som henger rundt spor 19 på Oslo S - dessuten er politiet veldig oppmerksomme på dette miljøet og følger tett opp.

Jeg tror nok du har rett, ting vi er vant til føles mer trygt enn det som er fremmed. Sånn er det bare. Jeg kjenner ei som er vokst opp på Majorstua, hun er ikke det minste redd for å gå alene gjennom byen midt på natta. Slottsparken etter midnatt alene kunne ikke ha ramlet meg inn langsomt engang, det synes jeg er kjempeskummelt. Jeg vet ikke om det er noen grunn til at jeg skulle være redd der, men det er jeg. Delvis fordi det var ett av stedene tanta mi nekta meg å gå alene i Oslo da jeg flyttet dit som 18-åring. Jeg kan derimot fint bevege meg mutters alene langs landeveien en sen kveld. Jeg vet ikke om dette egentlig er tryggere enn slottsparken rent statistisk, men det er sånn det føles.

Men jeg ser på et vis for meg at det er flere fallgruber for tenåringer i Oslo (jada og i Trondheim/andre byer også kanskje) enn på mindre steder? Det må da være lettere å havne i feil gjeng når det finnes en feil gjeng? Eller blir det helt feil?

[Primrose]

Vi bor i Oslo, men er mye mer glad i natur enn i alskens kulturtilbud, så jeg må innrømme jeg savner fjell og sjø. Men så er man to som vil ha interessante jobber. Jeg er enig med de som sier at for barn så er det nærmiljøet og familie/venner som betyr noe, ikke så mye hvor i landet man bor.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er ikke alle ungdommer som henger rundt spor 19 på Oslo S - dessuten er politiet veldig oppmerksomme på dette miljøet og følger tett opp.

I tillegg finnes det langt verre miljøer enn emoene på spor 19.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det må da være lettere å havne i feil gjeng når det finnes en feil gjeng? Eller blir det helt feil?

Alle steder har en feil gjeng. Jeg mener det er lettere å havne i feil gjeng når man har to valg, de snille og de slemme, enn når man har et hav av muligheter på hver side.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg har vokst opp i Oslo, og klarer egentlig ikke å se et eneste argument som taler mot at ikke det skulle være det absolutt beste stedet å vokse opp.

Samme her. Jeg har vokst opp et steinkast fra slottet og elsket Oslo da og gjør det fortsatt. Jeg vokste opp midt i Saabye Christensen-land på en tid da det var lite biler, ungene spilte stikkball i gata og det nesten alltid luktet tørr støvete asfalt og blomstrende syriner... Det eneste aberet var at jeg ikke fikk ha hest i bakgården. Trives ikke like godt der i dag, etter at supersnobbene har inntatt strøket, men heldigvis er det mer enn nok av strøk å ta av i byen. Nå har vi flyttet til mer landlige omgivelser, men fortsatt sentralt i Oslo.

Jeg elsker kontrastene - storby og marka, vestkant og østkant, brune buler og feinscmecker-restauranter. Jeg liker å fortsatt kunne oppdage steder i byen jeg ikke kjenner, samtidig som jeg har en god hjemmefølelse de fleste steder. Jeg har heller ikke opplevd noe kriminelt bortsett fra en og annen blotter og en ekkel mann som fulgte etter meg på Torshov - dvs nå kom jeg på et par innbrudd i barndomsleiligheten, og et aldri så lite skudddrama i nabolaget på seint 80-talls Grünerløkka - og føler meg for det meste trygg alle tider på døgnet.

Jeg kunne godt ha bodd et annet sted med barna mine - både i by og på landet - men jeg tenker at det er uendelig mange ting ved Oslo jeg er glad for at jeg kan videreføre til barna mine.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Alle jeg kjenner som har vokst opp i Kristiansand, hater stedet som pesten.

Jeg kjenner to typer: de som alltid drømmer om snekker og tærne i tangen og som helst bare er sammen med andre kristiansandere, og de som er som mannen min som skyr det meste som har med Kristiansand å gjøre. I hvert fall når han er i Oslo.

[emm]

Jeg synes det var veldig fint å vokse opp i Oslo, og føler meg nå som en gal mor som virkelig gikk med på å flytte ut. Vi bor fortsatt ikke langt unna, men dette er virkelig bygda i forhold. Ungene elsker stedet vi nå bor på, så jeg heller mot å signere tidligere innlegg som gikk på en sum enkeltfaktorer som avgjør om stedet er godt eller ikke, ikke stedet i seg selv.

[Candy Darling]

Jeg er født i Oslo, bergenser på min hals, nå utflyttet, har studert i Trondheim og flyttet tilbake til Oslo. Jeg må da være kvalifisert til å uttale meg? I tillegg har jeg vokst opp både i ordentlige drabantbyer (Lørenskog, Fyllingsdalen, Loddefjord) og på bøgda (som i to ferger fra nærmeste espresso. Ikke at det var espressoer i sentrum heller da, men man får fremdeles ikke espressoer i my hood. Det er broer nå, i det minste.).

Jeg er i hvert fall ikke i tvil, for min del. Det går veldig bra å vokse opp på bygda, det går fint å vokse opp i drabantbyer. Med små barn spiller det nesten ingen rolle, så lenge man har venner og god familie.

Det er imidlertid veldig forskjellig når man kommer i tenårene. Jeg flyttet fra byen akkurat da jeg bikket over i den alderen, og måtte gi opp håndballen, hesteridningen jeg akkurat hadde fått lov til å melde meg på og alle de andre mulighetene jeg følte jeg hadde. På Bøgd1 var det kun fotball, korps og bedehus. Virkelig. Ingenting annet. Friidrett hvis du var villig til å dra noen mil. Til gjengjeld var det oversiktlig og fint og alle så deg og visste hvem du var. Det var trygt i noen år, så ble det fryktelig, fryktelig klaustrofobisk. Hvis man da f.eks. ikke lenger helt var den alle visste du var.

Jeg synes det største problemet med mindre steder ikke egentlig er at man ikke kan være den man vil, men at det er fryktelig vanskelig å endre seg. Jeg gikk fra diskoen til bedehuset. Det har helt umulig å gå tilbake.

På samme måte har jeg en nær venn som i voksen alder i Bergen har funnet ut at h&n er homofil. Det er også skrekkelig vanskelig. Det er et veldig gjennomsiktig miljø, med bare noen få steder man kan være. Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Men fordi jeg har valgt det, helt selv. Det var et godt valg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Aj, det er jo ikke bra. I Stavanger vet jeg ikke helt hvordan det er i og med at jeg aldri har kjent det på kroppen, men jeg ser HELE tiden mennesker av samme kjønn som kliner eller holder i hånden eller rundt hverandre åpenlyst på gaten, tror ikke det homofile miljøet er særlig "gjemt" her. Det har også åpnet et kult homo-utested midt i sentrum der folk av alle legninger møtes. Jeg har ikke vært der, men alle skryter.

Forresten så har vi jo flyttet litt ut på landet, men det er bare noen minutter til Sandnes sentrum og 15-20 minutter med bil til Stavanger sentrum, og flyplassen er like ved oss, samt alt vi trenger (skole, helsestasjon, lege, Ica, barnehage osv) er i gåavstand, vi stooortrives her ute. Miljøet er også veldig bra, alle har tid til hverandre, i barneselskaper dukker alltid 100 % av de inviterte opp om ingen er syke, alt er bare fantastisk her ute, jeg flytter nok aldri herfra.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Men fordi jeg har valgt det, helt selv. Det var et godt valg.

Jeg har ikke en by som er "min", men Oslo er pretty damn close. Jeg virkelig elsker den byen; smakene, luktene, inntrykkene, alle menneskene, husene, butikkene, lysene som blinker om natten ... Jeg liker store byer (og Oslo er stor i norsk skala), Bergen er grei også, Trondheim like så, men sammenlignet med Oslo blir de veldig små og gjennomsiktige. Jeg voks opp på et lite sted, og jeg hadde det ikke noe bra. Ikke før jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg var en skrøpelig, lett påvirkelig og litt zpesiell person, og jeg vil ikke akkurat si at menneskene rundt meg gjorde noe for å bedre min selvfølelse. Det var ikke mye å velge i hva tilbud og "gjenger" angår, så enten var man kul eller så var man teit. Lite rom for å være seg selv, med andre ord.

Jeg flyttet da jeg var 17 og har aldri sett meg tilbake. Mamma gir meg fra tid til annen dårlig samvittighet for at jeg ikke vil "ta over huset", men hun forstår det bare ikke. Jeg vil ikke bo på et sted hvor "alle kjenner alle", hvor kassadamen studerer alt innholdet på rullebåndet og TenkerSitt. Jeg vil kunne reise på ferie uten at naboene merker at vi er borte og jeg vil i voksen alder kunne velge "lekekamerater". Det betyr at det må være flere mennesker enn at de med små barn utgjør en felles gjeng. Jeg takler ikke bygder og vil aldri i livet påføre mine barn den belastningen det er å vokse opp i ei bygd når man ikke er A4. (Hvem vet hvilke ildsjeler mine barn blir?) Jeg vil være omringet av godt utvalg og kunne bytte skole skulle noen trøble til fremtiden vår, jeg vil ha gode utdanningstilbud rundt hushjørne og butikkene må kunne by på variasjon og mangfold.

Vi bor nå Oslo-nærmt, og jeg kan ikke med sikkerhet si at vi blir værende her. Jeg har litt problemer med "for alltid". Men det er en fin, liten by, skolene er gode og man er usynlige nok. Kulturtilbudene er vide nok for mine barn på nåværende tidspunkt, men skulle Lotto-rekka slå inn, flytter vi til Oslo tvert!

[Candy Darling]

Og ja, jeg har vært i Operaen. Mange ganger. På full 4,5 timers opera, ballett, operette og Verdens Beste Rockekonsert - PJ Harvey.

[Nessie]

Men det kommer jo litt an på om det er flere på samme alder i bygda også? Her jeg bor nå har jeg jo vokst opp selv. Det er ca 500 innbyggere, så stort er det ikke. Men vi var ganske mange barn/ungdommer her, og vi fant alltid på noe! Og jeg var med på en drøss med fritidisaktiviteter. Organisert var det fotball, handball, sang, gitar, ballett og det som er - men klart, vi måtte kjøre et lite stykke for noe av det. Men fritiden besto av at vi alltid møttes på skola og spilte handball, fotball og volleyball - hver kveld hele vår/sommeren. For det bare VAR sånn. Og det hadde ikke noe å si om du var 12 år eller 30.

Nå har jeg jo som sagt flyttet tilbake hit, men jeg ser jo at trenden med å møtes på skola er litt borte. Jeg tror ting er mye mer avtalt nå, med sms og internett. Men det er ei splitter ny skole i byda, det er 2 barnehager, slalombakke og mange ulike lag og foreninger med aktiviteter. Jeg synes dog ikke det er klaustrofobisk her, egentlig? Det er litt slutt på et at alle vet alt om alle, for personlig kjenner jeg ikke alle som bor her lenger. Det er mange innflyttere, for det er en ettertraktet plass å bo, mye pga si nærhet til flyplass/Stjørdal og Trondheim.

Men ja, jeg savner noen ganger å ha en kafé å gå til, men man kan ikke få alt. Jeg har bodd i Trondheim og Asker også, så jeg har da en god del byerfaring.

[Tallulah]

Men Nessie, ser du ikke at det fort kan bli kjipt å skille seg ut i et sånt miljø hvor alle gjør det samme?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Men Nessie, ser du ikke at det fort kan bli kjipt å skille seg ut i et sånt miljø hvor alle gjør det samme?

Gjør alle det samme her?
Det er vel i bygder man er vant til å ha "bygdetullinger" som skiller seg ut. Jeg tror det også er en myte at man ikke kan være annerledes i bygdenorge, i alle fall nå i dag.

Vi har åpentlyse homoer her også altså. Det er ikke sånn uff og oi.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Men Nessie, ser du ikke at det fort kan bli kjipt å skille seg ut i et sånt miljø hvor alle gjør det samme?

Jeg har vokst opp på et litt større sted enn nessie, og skal nå flytte tilbake. Jeg opplevde ikke at det var kjipt å skille seg ut. Det var masse forskjellige folk der og vi hadde forskjellige interesser. Noen var opptatt av sport, noen av sang og musikk osv, og de fleste fant et tilbud som passet for dem.
Det var faktisk slik at en klassekompis som flyttet til en by på østlandet var sjeleglad fordi de flyttet tilbake etter 1 år fordi motepresset var så stort der de flyttet, tilogmed trusa måtte være av et spesielt merke. Jeg syns det er litt rart at ikke folk skjønner at det er gode plasser å vokse opp også utafor Oslo og evt andre byer. Folk er forskjellige, for noen er det rett å la barna vokse opp i Oslo, for andre i Vardø.

JEg har bodd i Tromsø i mange år, her er masse forskjellige tilbud, men jeg benytter meg ikke av dem i stor grad, og jeg tror det ville vært det samme også om jeg hadde bodd i Oslo, så for meg er ikke kulturtilbudene det viktigste, men nettverket rundt meg og barna.

Men som jeg nevnte i et tidligere innlegg så håper jeg mine barn flytter litt før de slår rot en eller annen plass, om det er i Oslo eller på hjemplassen sin får være opp til dem å avgjøre.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Gjør alle det samme her?
Det er vel i bygder man er vant til å ha "bygdetullinger" som skiller seg ut. Jeg tror det også er en myte at man ikke kan være annerledes i bygdenorge, i alle fall nå i dag.

Det var du som skrev at alle møttes og spilte ballspill. At man omtaler de som skiller seg ut som bygdetullinger, selv om det var humoristisk ment, syns jeg er litt illustrerende. Jeg tror endel bygder "godtar" at man skiller seg ut på visse måter, mens annet er mer problematisk. Jeg syns det er naivt og litt ignorant å mene at bygdenorge er inkluderende og vennlig over hele linja. Det er like dumt som å ikke innrømme at storbyer har sine problemer.