Filosofi (transperson som eksempel)

[Ine]

Eg tenker at dette er så personleg at det er greit å la det vere heilt opp til den det gjeld å velje om hen vil snakke om det eller ikkje. Ikkje gjer det til eit ikkje-tema, men eg ville ikkje gjort det til eit tema heller.[/quote]

Dette oppsummerer det jeg tenker om temaet som er tatt opp i hi, jeg har samme oppfatning av slanking.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa ... Jeg vet per nå ikke hvor mye jeg blir å ha med vedkommende å gjøre i fremtiden. Jeg er jo enig i at hvis noen er nær meg så er det en form for forpliktelse å "kjenne vedkommende". Det tenker jeg ikke er anderledes enn å feks vite at noen har mistet et barn (altså en livshendelse som har preget personen) NB! Jeg har ikke sagt noe som helst, dette er det jeg tenker å si (du sa det som jeg allerede hadde gjort det) Jeg hadde denne diskusjonen før jeg har truffet vedkommende "på nytt" og tror ikke jeg blir å møte hen før i slutten av neste måned.
Jaaaa, kanskje? Jeg har faktisk aldri tenkt at det er mulig å unngå å bli misoppfattet av og til, ikke komme i situasjoner hvor jeg uttrykker meg klønet eller være i samtaler hvor jeg mangler mye "grunninformasjon". Så det oppleves som en "ny" tanke for meg at jeg kan forberede meg.

Misforstå meg riktig. Når jeg er i situasjonen så gjør jeg mitt for å være tydelig, uttrykke meg på en vennlig måte, være åpen. Det er tanken om at det er mulig å forberede seg som virker ukjent.

I selve situasjonen er jeg også som deg, prøver å være vennlig og åpen.

Mitt utgangspunkt er at jeg har en del angst, så for meg erdet alltid deilig å kunne ta ned antallet usikre faktorer på forhånd. I tillegg er jeg interessert i folk og deres opplevelser av livet, og det er ikke alle mennesker på samme vis. Sånn er vi forskjellige.

Noe av forberedelsen handler om å vise interesse for mennesker i livet mitt og finne ut hvordan jeg kan støtte dem. Hvis en venn får en diagnose, setter jeg meg som regel inn i den, eller leser om urfolket en kollega tilhører.

[Charlie]

Jeg forholder meg til folk som folk, og jeg snakker like lite om deres eventuelle kjønn som jeg opplever og forventer at de snakker om mitt. Har hatt en som var trans på et kurs jeg deltok på for mange år siden og har en bekjent som vel ikke identifiserer seg som kjønnet sitt. Jeg har aldri (hatt behov for å) snakke om kjønnet deres med dem, og regner vel med at hvis den andre ønsker å ta opp noe så gjør den det. Snakker ikke om kjønnet til andre jeg omgås heller. Hadde det vært vanlig for meg å snakke om folks kjønn hadde jeg antakelig gjort det med dem også. Her kommer det an på hvor nær man er i relasjonen naturligvis og i hvilken sammenheng man møtes.

Siden vedkommende hadde et annet kjønn sist dere traff hverandre tenker jeg din innfallsvinkel er fin og klok om du ønsker å adressere det. Synes det anerkjenner at du har observert at det er litt annerledes enn da dere ble kjent, og at du har en intensjon om at det skal være bra og er villig til å høre og lære.

For meg traff det veldig da en barnehageansatt sa for mange år siden, da "foresatt" mente at alle de voksne måtte få mye informasjon om barnet sitt; "alle barna her har sin historie".
Mulig jeg mistolket - men jeg tolket det som at her møter vi alle barna hver enkelt for det de er - der og da. Har tenkt mye på det. Hva kan jeg egentlig forvente at alle andre andre skal ha satt seg inn i om meg, hva de skal ha forberedt seg på at de må vite for å forstå meg og møte meg og agere som jeg ønsker? Hva vet vi egentlig om andre? Vet vi egentlig det vi tror vi vet? Eller skal vi bare møte hverandre for det vi er - der og da - og ta ting litt i beste mening om det ikke er helt sånn vi hadde trodd eller tenkt på forhånd?

Kjenner på at det kan være bedre når jeg forventer mindre av hva andre skal vite og forstå og være. Og så gjør vi så godt vi kan ut fra der vi er. Og noen ganger er det utilstrekkelig. Da var det det vi fikk til med det vi hadde.

[Tjorven]

Jeg hadde jo en tråd om nettopp dette med kjønnsinkongruens for noen måneder siden da en mannlig kollega gjentatte ganger kom på jobb ikledd kjole. Jeg fikk ikke inntrykk av at folk mente at jeg var respektløs fordi jeg ikke hadde full kontroll på alt rundt dette. Tvert imot fikk jeg masse nyttige innspill.

Og så går jo veien til mens vi går. Det er mange ting jeg ikke vet noe om, men som jeg er villig til å lære mer om når jeg bare møter på problemstillingen.

[Che]

Ved at man legger opp til å prate om sin annerledeshet og da tro at man er åpne og nysgjerrige er jo litt todelt - Kan vi spørre alle som er litt annerledes enn oss om hvordan det er å være dem?
Er det innafor å spørre meg om hvordan det er å være tjukk? om jeg føler meg tykk? om hva jeg har gjort for å bli så tykk?

Eller hvordan det er å være Trønder? - Et menneske som er trans vet jo ikke om noe annet enn den de er de heller - skal det da være helt greit å spørre? - Av og til tenker jeg at velment nysgjerrighet ikke er på sin plass.

- med velment nysgjerrighet mener jeg det at man ved å åpne opp for at temaet er ok å snakke om, ønsker man å gi inntrykk at man ikke dømmer.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Ved at man legger opp til å prate om sin annerledeshet og da tro at man er åpne og nysgjerrige er jo litt todelt - Kan vi spørre alle som er litt annerledes enn oss om hvordan det er å være dem?
Er det innafor å spørre meg om hvordan det er å være tjukk? om jeg føler meg tykk? om hva jeg har gjort for å bli så tykk?

Eller hvordan det er å være Trønder? - Et menneske som er trans vet jo ikke om noe annet enn den de er de heller - skal det da være helt greit å spørre? - Av og til tenker jeg at velment nysgjerrighet ikke er på sin plass.

- med velment nysgjerrighet mener jeg det at man ved å åpne opp for at temaet er ok å snakke om, ønsker man å gi inntrykk at man ikke dømmer.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

(Har ikke lest hele tråden.)

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Ja, det ville forsåvidt jeg også. Ikke fordi jeg har noe mot å snakke om min egen vekt, men fordi jeg synes det er litt frekt å fortelle noen ubedt at man selv heldigvis ikke har det problemet den andre har.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

I boka Eg snakkar om det heile tida har Camara Lundestad Joof eit avsnitt som i alle fall fekk meg til å tenke nytt kring akkurat dette med respekt og uvitenhet.

Ho skriv:



Dette fekk i alle fall meg til å tenke på det Input og Skilpadda er inne på, om kven det er som har ansvar for å opplyse ein person. Eg har ansvar for å opplyse meg. Og denne boka har opplyst meg om at eg kanskje ikkje skal stille så mange spørsmål eller forvente så mange forklaringar eller så mykje opplysing frå folk som høyrer til ein minoritet eg ikkje sjølv tilhøyrer. Folk er dei dei er, og det heile tida skulle snakke om ting som gjer ein "annleis" er òg vanskeleg for mange, dei vil berre vere seg sjølv.

Eg vil ikkje gå så langt som å seie at det er respektlaust å ikkje vite. Men det kan vere repsektlaust å spørje. Og mange slike tema, som hudfarge, kjønnsidentitet og liknande kan vere ganske vanskeleg å seie noko om, fordi den det gjeld er berre seg sjølv.

Det er ingen som spør meg korleis eg opplever det å vere 178 cm. og viss eg ikkje snakker om å rekke opp til det øvste skapet eller om å finne bukser som sitt godt på, så tenker ikkje eg over kor lang eg er. Eg berre er meg i den kroppen eg har, på ein måte. Om det å vere lang var noko kortare folk tenkte at var rart og heile tida spurde meg om, ville eg nok ha reflektert meir over det. Men eg kunne likevel ikkje forklart nokon på ein god måte korleis det er å ha ei 178 centimeter lang kropp og ikkje ein 165 centimeter lang kropp, for eg har hatt denne lengda i alle år (eller sidan eg var 12-13, då).

Kanskje ei banal samanlikning, men det er litt med vilje, for den som har gjennomgått kjønnsstadfestande behandling veit ingenting om korleis det er å ikkje vere transperson. Og den som har mørk hud veit ingenting om korleis det er å ikkje ha det. Så korfor skal dei då ha ansvar for å lære "oss andre" opp?

Eg tenker at dette er så personleg at det er greit å la det vere heilt opp til den det gjeld å velje om hen vil snakke om det eller ikkje. Ikkje gjer det til eit ikkje-tema, men eg ville ikkje gjort det til eit tema heller.

Veldig gode eksempler, som også ble forklart under "strikke-gate", som du husker. Det forventes at minoriteter skal bruke masse tid på å lære opp majoriteten, der majoriteten egentlig kunne lest seg opp på det på egenhand, men ikke vil bruke tid på det/det er så mye koseligere å høre det fra deg/etc.

Som når jeg var gravid og jeg følte at jeg som person opphørte å eksistere. All min kompetanse, utdanning, interesser, kunnskap om film, musikk og alt det gøye jeg interesserer meg for var ikke lenger tilstede i samtalen. Folk ville bare snakke om at jeg var gravid. Og etterpå klage over at gravide bare snakket om å være gravide.

Og det er bare en bitteliten erfaring, en jeg ikke trenger å leve i hver eneste dag. Det er ikke slik at selv om man har gjort et stort, synlig og livsendrende valg så vil man snakke om det hele tida. Eller om man tilhører en minoritet som majoriteten ikke kan sette seg inn i hvordan det er å være.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

(Har ikke lest hele tråden.)

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Ja, enig. Jeg hadde ikke følt det som en "åpning" til å snakke om det, men en ganske kraftig hinting og ønske om å grafse i min helse/tilstand. Man må ikke gå ut i fra at folk ønsker å snakke om alt mulig. Man kan vise at man er en god venn som det går an å snakke med uten å gi noen en "åpning" til å snakke om ett spesielt tema.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

(Har ikke lest hele tråden.)

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Veldig enig! Men jeg hadde ikke bare tenkt taktløs, jeg hadde tenkt totalt manglende sosiale antenner.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Jeg bruker «du-formen» fordi det brukes «jeg-form, førsteperson i innlegget jeg gir respons på.

Jeg kunne skrevet «man», for jeg svarer på generelt grunnlag uanvhengig av hvem som hadde sagt dette. Men du-formen falt naturlig siden det sto «jeg».

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale :

Hva tenker du om dette eksempelet nå?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Hva tenker du om dette eksempelet nå?

Jeg tenker at jeg skal ta meg en pause fra FP

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Til opplysning reagerer jeg en del på at ordet heldigvis er med. Noen/ganske mange også, tror jeg, har ikke så mye vanskeligheter med å være overvektig.

For meg kan dette utsagnet tolkes i en retning av "Jeg hadde samme problem som deg, men heldigvis har jeg det ikke lenger ", uten at man vet at den det gjelder ser på det som et problem.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Til opplysning reagerer jeg en del på at ordet heldigvis er med. Noen/ganske mange også, tror jeg, har ikke så mye vanskeligheter med å være overvektig.

For meg kan dette utsagnet tolkes i en retning av "Jeg hadde samme problem som deg, men heldigvis har jeg det ikke lenger ", uten at man vet at den det gjelder ser på det som et problem.

Mens jeg tolker det som "Da jeg gikk opp i vekt pga hormonforandringer var dette noe som hjalp for meg, kanskje det er noe av det samme som skjer hos deg?". Så det handler også litt om hvordan man velger å tolke det, i tillegg til kroppsspråk, tonefall, hvilken relasjon man har til vedkommende, og sammenhengen man sier det i. Og jeg tenker ikke at det trenger å være taktløst, frekt og uten sosiale antenner, og hadde ikke nødvendigvis snillet inni meg, men det kommer som sagt an på det over. Men det er det jeg mener med at folk gjerne oppfatter slike velmente tips om hva man bør unngå å si som en hel masse tabu og forbud, som gjør at de blir så usikre at de til slutt unngår å snakke med folk som er annerledes. Ting blir alt for ofte tolket i verste mening, og det gjelder i begge retninger.

Jeg for min del kunne jo tolket dette innlegget:

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det er jo her man må bruke litt common sense da. Jeg mener at det ikke er så vanskelig som man skal ha det til. For selvsagt kan man både spørre og opplyse om hvor noen er fra, der det er relevant. I ditt tilfelle så kunne det vært "Du, den dialekten din, er den fra Smøla-traktene?" Eller, etter at man har snakket en stund om Mount Everest, begynner å snakke litt om hvor man har vokst opp. Eller at jeg vet at du har en god venninne fra Smøla og sier at Camilla er derfra.

Det blir litt sånn menn som mener man IKKE KAN SPØKE MED NOE HELLER LENGER NÅ DA etter #metoo.

Og jeg mener ikke at det er lett som en plett. Men sånn er det med endring. Det går seg til, om man vil.

som at Tally setter meg i samme kategori som disse mennene, basert på innlegget mitt som hun siterer. Men jeg velger jo å ikke tolke det slik, men heller prøve å forstå hva hun mener.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Mens jeg tolker det som "Da jeg gikk opp i vekt pga hormonforandringer var dette noe som hjalp for meg, kanskje det er noe av det samme som skjer hos deg?"

Sånn kan det sikkert tolkes, men som jeg har skrevet i andre innlegg, andres kropper, utseende, vekt er ofte veldig sensitivt og personlig, så jeg hadde aldri gjort dette til et tema jeg ville "åpnet opp" for, til en person jeg ikke hadde en nær relasjon til, uten at personen det gjelder hadde tatt det opp selv først.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Mens jeg tolker det som "Da jeg gikk opp i vekt pga hormonforandringer var dette noe som hjalp for meg, kanskje det er noe av det samme som skjer hos deg?". Så det handler også litt om hvordan man velger å tolke det, i tillegg til kroppsspråk, tonefall, hvilken relasjon man har til vedkommende, og sammenhengen man sier det i. Og jeg tenker ikke at det trenger å være taktløst, frekt og uten sosiale antenner, og hadde ikke nødvendigvis snillet inni meg, men det kommer som sagt an på det over. Men det er det jeg mener med at folk gjerne oppfatter slike velmente tips om hva man bør unngå å si som en hel masse tabu og forbud, som gjør at de blir så usikre at de til slutt unngår å snakke med folk som er annerledes. Ting blir alt for ofte tolket i verste mening, og det gjelder i begge retninger.

Da er jo det et valg de tar, om de velger å ikke prate med folk som er anderledes. Rådene herifra har vel gått i å snakke om alt mulig annet enn det som gjør de anderledes, hvis man er usikker på om et tema er ok å ta opp.

Trådstarter har fått tilbakemelding på om at de oppfatter dette eksempelet på noe som "ting man bare ikke kan si", "taktløst", eksempel på "totalt manglende sosiale antenner".

Jeg tolker dette som at eksempelet er lett å ikke skjønne at dette med "å åpne opp" for er velment, og at dette konkrete eksempelet lett kan misforstås den gode intensjonen i eksempelet.

[Ine]

Hvis dette eksempelet med en som hadde gått opp 30 kg gjaldt meg, at dette var en jeg omgikkes, og som jeg ikke visste om jeg ville møte i slutten av neste måned, eller ikke visste om jeg kom til å omgåes i det hele tatt, dvs ikke naturlig at jeg omgikkes på egen hånd, hadde jeg aldri i verden følt det naturlig å "åpne opp" for temaet overvekt ved å snakke om hvordan jeg selv hadde klart å bekjempe overvekt. Siden kropp/overvekt er et så sensitivt tema er det sjelden jeg føler det er et naturlig tema å ta opp, spesielt til mennesker jeg ikke har en nær relasjon til.

I dette eksempelet er jeg redd det å "åpne opp " for temaet slanking/overvekt kan oppfattes som hinting.

Jeg føler at hvordan andres kropper ser ut/forandrer seg, og spesielt folk som ikke har en nær relasjon til meg, ikke er min business.

[Skilpadda]

Det går jo såklart ikke an å lage en «regel» om hva det er greit å spørre folk om, enten de er trans eller tjukke eller mørkhudede eller noe annet; noen folk synes det er greit å spørre og bli spurt om hva som helst av hvem som helst i hvilken som helst sammenheng, og andre synes det er litt i intimeste laget å fortelle folk hva de heter til fornavn.

Eksempel: De fleste jeg kjenner har nok en magefølelse på at det er litt frekt å begynne å snakke om vekt og kroppsbilde og slanking med meg, siden jeg er såpass overvektig. Og jeg synes det er hyggelig av dem å ikke ta opp dette med meg, fordi jeg vet at mange overvektige synes dette er et ubehagelig og sårt tema. Jeg personlig har ikke egentlig noe mot å snakke om det, men jeg synes det er mye viktigere å beskytte dem som er sårbare på det enn å potensielt lære noen at «neida, det er greit, for jeg kjenner en tjukk dame, og hun sier at det er i orden!».

Jeg synes det er greit å være enig om en slags alminnelige kjøreregler, som at man i utgangspunktet ikke spør tjukke folk om vekta deres eller transpersoner om kjønnsorganene deres eller homofile om sexlivet deres eller mørkhudede om hvor de egentlig kommer fra. Selv om man er en person som generelt sett synes det er helt greit å spørre folk om slike ting. Om ikke annet, så for å ikke være den hundreogførste personen som ber om forklaring på akkurat det samme. Så der synes jeg man bør være tilbakeholden nok til å vente på at personen selv eventuelt åpner for temaet.

Det ble litt usammenhengende, kanskje, men det var en slags tankerekke rundt det med «ikke spør om ting du ikke ville spurt andre om» eller «ikke spør om ting du ikke ville ønske å bli spurt om selv». For det er gode tommelfingerregler, men de dekker på ingen måte alt.

[Skilpadda]

Det jeg mente å formidle, var «hvis noen sa dette til meg, ville jeg tenkt sånn om vedkommende». Jeg synes det er noe annet enn å si «jeg synes du er sånn». Men jeg skjønner at det kan oppleves på den måten, særlig når det er flere som sier det samtidig, og det var ikke meningen.