Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Pepper Lemon]

Tafatt, tror jeg. Jeg blir rent ulykkelig av å møte mennesker som ikke evner å gjøre noe med sin situasjon, til tross for at de gjerne vil. Mennesker som har vært i samme jobb i ti år, og som har drømt om å slutte like lenge, for eksempel. Eller som gjerne skulle tatt en utdannelse, men som ikke tør å gå uten inntekt. Som ønsker å reise jorden rundt, men som ikke vet hvordan man går frem for å gjøre det. Å ikke klare å realisere noen av sine drømmer må være forferdelig. Så jeg håper sønnen min får nok mot til å klare å gjøre det han ønsker her i livet.

[Sitron]

Jeg håper de kan lære seg at det er lov å vise seg svak.

[Nessie]

Jeg har ikke tenkt over at jeg er så redd for noe. Men jeg blir utrolig glad når jeg hører fra barnehagen at min datter er empatisk, positiv, har egne meninger, sosial og sprer glede rundt seg

Jeg ønsker ikke å få en arrogant datter, som sitter på sin høye hest og ser ned på andre.

[Jinx]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jeg har ikke tenkt over at jeg er så redd for noe. Men jeg blir utrolig glad når jeg hører fra barnehagen at min datter er empatisk, positiv, har egne meninger, sosial og sprer glede rundt seg

Jeg ønsker ikke å få en arrogant datter, som sitter på sin høye hest og ser ned på andre.

'


Signerer hvert ord.Vi har veldig like døtre...

[Mikkeline]

Jeg håper ikke de blir uselvstendige eller tiltaksløse. Jeg har et håp om at de skal bli så godt rustet at de vil klare å finne en vei ut, uansett hvilken situasjon de skulle havne i.

Jeg tenker ofte på hvem jeg hadde "turd" å reise på tur med når jeg vurderer disse tingene. Hvem hadde freaket ut, og hvem hadde tatt kontrollen hvis jeg f.eks skulle ha blitt syk og ikke kunne ordnet opp selv når vi var på tur i utlandet. Noen setter seg ned og håper at ting ordner seg, mens andre er på ballen og fikser opp fra første stund. Jeg håper at barna mine havner i siste kategori.

[Skremmern]

Jeg er redd for at de skal bli lite empatiske.

[allium]

Når du spør hva jeg er redd for, så tenker jeg med en gang i retning det jeg ikke har kontroll over.

Selvstendige barn vil jeg selvfølgelig gjerne ha, men det kan jeg ordne gjennom oppdragelsen, så jeg er ikke redd for å få uselvstendige barn.

Det er verre med vennepåvirkning. Man kan selvfølgelig jobbe med å lære barna å stå for sine meninger, og å lære dem empati. Men etter hvert skjønner man at ens egne meninger ikke alltid rekker like langt, og ettersom barna blir eldre, er det stadig mindre man har kontroll over.

Jeg jobber med holdninger. Men konkret er jeg for tiden mest redd for at datteren min skal bli en sånn ekkel "klassedronning" som styrer de andre jentene med jernhånd. Ikke at det er noen tegn til det, men... jeg har sett hvor stor skade sånt kan gjøre i guttenes klasser.

[Zip]

Eg er mest redd for at dei skal havne i feil miljø og "flippe" ut, tenker da på narotika og andre kriminelle ting.
Andre ting er eg ikkje så redd for men håpar sjølvsagt at dei blir sjølvstendige, empatiske og klarer seg fint på egne bein. Men der føler eg at eg har meir innvirkning så det føles ikkje så skremmande.

[Azi]

Jeg kan ikke koke kaffe og jeg er snart 30!

Jeg sier til barna mine dem må være seg selv. Er veldig opptatt av at dem skal klare seg og skal være sterk. Jeg tror jeg hadde fått helt fnatt hvis jeg ungene mine skulle være reddhare og likegyldige personer.
Og kanskje blitt slike som blir misunt på alt og alle som har det litt bedre enn dem selv! *grøss*

[carolin]

Min største frykt har med adhd en til eldstejenten å gjøre. Nå er hun snart 11 år, og hun er utrolig selvstendig og veldig flink til å hjelpe til hjemme. Men hun har ikke de samme sosiale antennene som andre barn har, og jeg er redd for at hun kan havne i feilt miljø, eller enda verre at hun begynner med stoff som selvmedisinering.
Nå tror jeg selvsagt ikke at det vil skje, men det er den store skrekken.

[Mandarin]

Jeg er redd for at hun/de ikke skal få sterk selvfølelse. Jeg tror det er nøkkelen til mye.

[kiki]

Jeg er redd for at han ikke skal bli empatisk og ikke bry seg om sine medmennesker. Dette fordi det er verdier som er veldig viktige for meg.

Jeg er og redd for at han ikke skal tørre å ta sine egne valg, ikke være selvstendig og ikke ha god selvtillit. Jeg har ikke så god selvtillit selv og er redd for å overføre det til ham. Faren har derimot veldig god selvtillit, så han får ta seg av den biten av oppdragelsen.

Aller mest er jeg redd for at han skal havne i feil miljø, med narkotika og lignende....

[Canisa]

Jeg er kanskje mest redd for at de ikke skal få den selvtilliten som trengs for å ha tro på seg selv og egne meninger. Viktigheten av å tørre å si NEI håper jeg at jeg klarer å formidle til dem.

Storebror lar seg litt for lett lede/påvirke av venner, og jeg er dermed redd for at han skal få venner i feil miljø.

Jentene er mer bestemte og egenrådige enn sin storebror, men jeg tenker mye på hvilken påvirkning de utsettes for når det kommer til f.eks utseende, og alle krav de utsettes for.

[Fadese]

Det er mye jeg håper og ikke håper for barna mine. Jeg vil at de skal være trygge, empatiske, reflekterte, sjølstendige +++.

Knerten er så liten at jeg ikke vet så mye om hvem han er ennå.
Lillemor ser ut til å være en følsom og kanskje litt sårbar jente. Hun har høye topper der hun stråler og er full av energi, men hun blir fort såret og skuffet. Jeg må tilstå at jeg er litt redd dette skal vedvare. Hun vil som alle andre møte utfordringer og motgang i livet, og jeg vil ikke at hun skal møte det med "stakkars meg". Misforstå meg rett, hun skal sjølsagt få sørge, være lei seg, frustrert ol., men jeg vil ikke at hun skal resignere og "sutre". :vanskelig å forklare:

[daffy]

Jeg er redd for at de skal bli mobbet, at de skal klare seg dårlig i sosiale sammenhenger, at de ikke har det som skal til av intiativ og mot for å realisere seg selv. Det er jo bare eldste som er gammel nok til å kunne gi en indikasjon på hvilken vei dette går, og det ser heldigvis bra ut!

Og så er jeg redd for at de finner seg partnere som ikke er greie med dem.

[Che]

Er vel mye av det samme.
Jeg er redd for at han skal bli selvsentrert og egositisk. At han ikke lærer seg å sette andres behov foran sine egne i blant. I tillegg er jeg redd for at han ikke skal tørre å stå for egne valg og bare sulle rundt gjennom livet.

..jeg frykter ikke for at han ikke skal lære seg elementære ting som husstell etc - her i huset er mor altfor lat til å gjøre det for han

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

..jeg frykter ikke for at han ikke skal lære seg elementære ting som husstell etc - her i huset er mor altfor lat til å gjøre det for han

[bina]

Det jeg er mest redd for er at ungene mine skal bli ulykkelige.

Jeg syns at mange av tingene som listes opp i denne tråden mest av alt går på foreldrenes frykt for at andre skal ha noe negativt å si om barna deres. Om andre syns at mitt barn er arrogant eller lite empatisk - det er i såfall bare et problem for meg. Men blir ungene mine ulykkelige, da er det et problem for dem.

[Macky]

Jeg er redd for at de ikke skal utvikle selvtillit nok til å stole på seg selv og sine valg. Det stilles jo utrolig høye krav til unge i dagens samfunn.

Jeg er også redd for at de skal havne i dårlig selskap, da jeg selv har vokst opp i et villastrøk, og sett ungdom havne på kjøret, det kan hende i de beste familier.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Jeg er redd for at hun/de ikke skal få sterk selvfølelse. Jeg tror det er nøkkelen til mye.

Det tror jeg også.
Og jeg tror det vi frykter mest (i første omgang, mens han er liten) er at han skal bli mobbet.
Både mannen og jeg ble mobbet som små, og det er noe vi inderlig håper gutten vår skal slippe.