Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Se for eksempel side 15 i presentasjonen jeg linker til over. Den viser atover 80 % av jenter i Uganda kunne tenke seg en jobb innen teknologi, mens bare 11 % av norske jenter kunne tenke seg det samme. Tilsvarende ser man på side 13 at skandinaviske gutter er de som minst vil "jobbe med mennesker" eller "jobbe med å hjelpe andre". Ingen andre land har så lav andelav gutter som ønsker en jobb innen omsorgssektoren og få andre land (med unntak av Japan, stort sett) , har så lav andel av jenter som vil jobbe med teknologi.

Men hvordan er dette relevant i forhold til faktisk jobbsituasjon? Hvor stor andel av jenter i Uganda har de facto mulighet til å velge hva de vil jobbe med, i forhold til jenter i Norge?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Men hvordan er dette relevant i forhold til faktisk jobbsituasjon? Hvor stor andel av jenter i Uganda har de facto mulighet til å velge hva de vil jobbe med, i forhold til jenter i Norge?

Disse undersøkelsene viser jo at interesse er forskjellig fra land til land og at kulturelle forskjeller forklarer det bedre enn at det er noe fastspikret biologisk greie. Det er jo veldig poppis i Norge for tiden å mene at kvinner blir sykepleiere og slike yrker rent ut fra biologi, men det er sannsynlig at kjønnsroller er temmelig undervurdert som påvirkningskraft.

[Milfrid]

Jeg prikket spørsmålet ditt, Mauser, men jeg burde ventet litt ser jeg.

Altså, jeg har ingen tro på at man velger hva man vil studere/jobbe med i et vakum og uten påvirkning. Selvfølgelig blir man påvirket. Jeg var feks veldig påvirket av min mor. Som aldri fikk studert det hun ville (juss) og som ble enke i ung alder, og derfor så viktigheten av å kunne forsørge seg selv. Både søstrene mine og jeg har utdannelse (sykepleier, lærer og jeg har en master i samfunnsfag).

Sånn opprinnelig ønsket jeg å ta helse- og sosial på videregående, men min mor overbeviste meg om å ta allmenfag, siden det ga flere muligheter, og ikke førte rett inn i lavtlønnsyrke (lillesøsteren min fikk derimot velsignelse til å ta helse- og sosial, siden hun var fast bestemt på at det var sykepleier hun ville bli, og ferdig med det).

Mens jeg altså gjorde som min mor anbefalte, studerte seks år og fikk en jobb jeg kunne forsørge meg selv med. Som jeg hadde i ti år, og hatet mer og mer og mer... Sånn utdanningsmessig er jeg jo en slags "potet", selv om jeg med jobberfaringen min har "spesialisert" meg litt mer, men jeg har virkelig ikke funnet noe jeg har lyst til å gjøre, altså virkelig lyst-lyst. Og jeg drømmer om en jobb som virkelig tenner arbeidsgleden i meg, og som ikke bare er en jobb for meg.

Så da utdanner jeg meg igjen.

Denne gangen kun med tanke på interesser og med tanke på at jeg skal skape min egen arbeidsplass når jeg er ferdig. Det blir neppe til salt på maten i begynnelsen, men med arbeidsinnsats og brennende engasjement - hvem vet.

Jeg er derfor fast bestemt på at når mine unger en gang skal i gang med utdannelse, så vil jeg anbefale dem å ikke kun tenke på hva som lønner seg, men også på hva de interesserer seg for, og se om de klarer å kombinere de to tingene på en fornuftig måte.

Ellers kjenner jeg at det klør litt i irritasjonsnerven min når jeg leser om hvor fælt det er at vi i Norge velger så kjønnet. Ok. Det er ikke optimalt, men hva med å fokusere på at vi faktisk er et av de landene i verden med størst muligheter til å faktisk få en utdannelse og jobb - uavhengig av hva hvilke kår man kommer fra.

Jeg blir faktisk en anelse provosert når det omtrent framstilles som om nordmenn har det vondt fordi det er en større andel som velger tradisjonelt enn i resten av Europa. Når det faktisk er sånn at man i Norge kan velge i langt større grad enn de aller fleste. Både tradisjonelt og utradisjonelt.

Men seriøst - gitt at vi ønsker at færre damer skal velge tradisjonelt - altså sykepleier og pedagog-yrker. Hva skal vi da gjøre for å få nok inn i disse yrkene, som det ikke blir mindre behov for etter hvert?

For problemet er vel egentlig ikke at kvinner er sykepleiere - for dem trenger vi jo! Problemet er vel snarere lønn og status? Er det ikke litt nederlag at vi må få menn til å ta disse jobbene, for å få statusen opp. Eller er det ikke det vi ønsker å oppnå? Ønsker vi at menn skal velge yrket med den statusen den har? Og er det mer ok at menn har lavstatusyrker?

Altså - vi trenger jo kassadamer, vaskehjelper, hjelpepleiere osv. Og man kan ikke lønne alle som om de var leger eller sivilingeniører. Så hva er egentlig løsningen?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ellers kjenner jeg at det klør litt i irritasjonsnerven min når jeg leser om hvor fælt det er at vi i Norge velger så kjønnet. Ok. Det er ikke optimalt, men hva med å fokusere på at vi faktisk er et av de landene i verden med størst muligheter til å faktisk få en utdannelse og jobb - uavhengig av hva hvilke kår man kommer fra.

Jeg blir faktisk en anelse provosert når det omtrent framstilles som om nordmenn har det vondt fordi det er en større andel som velger tradisjonelt enn i resten av Europa. Når det faktisk er sånn at man i Norge kan velge i langt større grad enn de aller fleste. Både tradisjonelt og utradisjonelt.

Men seriøst - gitt at vi ønsker at færre damer skal velge tradisjonelt - altså sykepleier og pedagog-yrker. Hva skal vi da gjøre for å få nok inn i disse yrkene, som det ikke blir mindre behov for etter hvert?

For problemet er vel egentlig ikke at kvinner er sykepleiere - for dem trenger vi jo! Problemet er vel snarere lønn og status? Er det ikke litt nederlag at vi må få menn til å ta disse jobbene, for å få statusen opp. Eller er det ikke det vi ønsker å oppnå? Ønsker vi at menn skal velge yrket med den statusen den har? Og er det mer ok at menn har lavstatusyrker?

Altså - vi trenger jo kassadamer, vaskehjelper, hjelpepleiere osv. Og man kan ikke lønne alle som om de var leger eller sivilingeniører. Så hva er egentlig løsningen?

Signerer dette. Noen mener jo at statusen til disse yrkene hadde blitt høyere dersom det var flere menn der, men når vi vet at menn i langt større grad enn kvinner tenker lønn, er det vel ikke sannsynlig at de kommer ilende til f.eks sykepleieryrket før lønna blir bedre? Mulig man bør starte med å heve den -men hvordan? Streiken for likelønn var jo f.eks ikke særlig populær blant mange av medlemmene her inne, da ble man bedt om å skifte jobb. Med tanke på hvor mye fuzz det ble av at en enkelt lege tok en tur på Iron Maiden mens han var på jobb, lurer jeg virkelig på hvordan det skulle blitt om alle i helsesektoren bare skulle bestemme seg for å slutte. Eller kanskje det er det som må til for at lønna skal gå opp?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Se for eksempel side 15 i presentasjonen jeg linker til over. Den viser atover 80 % av jenter i Uganda kunne tenke seg en jobb innen teknologi, mens bare 11 % av norske jenter kunne tenke seg det samme.

Jeg synes denne artikkelen (link til forskning.no og italienske mannlige sykepleiere) var interessant. Det jeg leser ut fra artikkelen er vel i bunn og grunn at de har et annet mannsideal der?

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hvis det er tilfelle - og målet eller ønsket ikke er at jeg øker min stilling, eller at mannen reduserer sin i stedet - hva er da poenget? Å rynke på nesen over det andre foretar seg, og kalle dem en del av Problemet? Jeg trodde hensikten med denne diskusjonen var at ingen kvinner bør jobbe redusert, at man av solidariske hensyn bør sende riktige signaler og tenke pensjonspoeng.

Ja, ok. Jeg har ikke lest debatten slik. Jeg er enig i at noen alltid er ekstreme (men det er det jo i alle debatter), jeg har inntrykk av at de fleste er interesserte i å belyse at det er et samfunnsproblem at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarket, at det i all hovedsak er kvinner som jobber deltid og at det er i såkalte kvinneyrker lønnen er lavest.

[Note]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Note: Ingen er løsrevne individer utenfor kjønnsrollene. Ingen av oss er "bare mennesker". Vi kan ønske det, men det er ikke slik og derfor må se disse problemstillingene på bakgrunn av kjønnstenking.

Vi lever alle i det samme samfunnet, med et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, store lønnsforskjeller som henger sammen med kjønn, du lå under et rosa teppe som barn, mannen din under et blått, det ER ulike forventinger til gutter og jenters adferd, de roses for ulike ting og forsterkes og dempes på ulike ting. På samme vis vil du og jeg alltid være kvinne først og individ siden, ingen er fristilt fra kjønnstenkingen, samme hvor lite eller mye feministisk eller likestilt man er.

Du roser deg selv av å ha tatt utelukkende individuelle valg, men jeg tror du tar feil. Vi tar alle betingede valg i større eller mindre grad, og jeg tror ikke det helt frie valg finnes. Det er forventninger, påvirkninger, straff og belønning, pisk og gulrot ved hvert eneste valg vi tar, stort eller lite. Dine valg er et produkt av ditt kjønn og summen av de forventningene som er blitt rettet mot deg hele ditt liv, fra du fikk ditt første plagg, din første leke og din første bok. Noen stakk hodet opp i vogna di og sukket: Å, så søøøøt! (Hadde du vært gutt hadde de sagt "Å, så tøff!") og siden har alle valgene og handlingene dine vært kvinnevalg og kvinnehandlinger. Tradisjonelle eller utradisjonelle, men ikke individuelle.

I tillegg har du vært påvirket av om familien din hadde utdanning eller ikke, om du gjorde det bra på skolen, hvor god råd dere hadde og hvor du vokste opp, i tillegg til venner, lærere og andre signifikante påvirkere.

Mitt poeng er at ingen er fri for forestillingene om kjønn og ingen valg er *egentlig* frie. Vi tar valgene vi tar av en rekke bakeforliggende årsaker.

Så klart jeg har tatt valg under påvirkning av forskjellige ting, men jeg tør likevel våge å påstå at ingen av disse valgene har bunnet i påvirkning av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Det er dog ikke poenget mitt.

Poenget er at alle mennesker burde velge ut fra sine egne ønsker og interesser, ikke at de nødvendigvis gjør det. (Hvordan vi skal komme dit er jo en flere mil lang tråd, antageligvis. )

Det som skurrer fryktelig i mine ører er når noen kritiserer andres valg fordi det strider mot deres politiske oppfatning av hva som er "riktig".

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Så når vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, så er det fordi vi kan? Det stemmer jo forsåvidt med Mims linker.

Ja! Og det er interessant. Sakens kjerne, faktisk. Hvorfor er det slik?

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Men om det er slik fordi vi har luksusen ved å ha råd til å velge å bli sykepleier selv om man har gode nok karakterer til å bli ingeniør, er det da et tegn på at alt er så ille kjønnsdelt av dype tradisjoner, eller at man muligens velger av interesse?

Godt spørsmål.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes denne artikkelen (link til forskning.no og italienske mannlige sykepleiere) var interessant. Det jeg leser ut fra artikkelen er vel i bunn og grunn at de har et annet mannsideal der?

Ja, ok. Jeg har ikke lest debatten slik. Jeg er enig i at noen alltid er ekstreme (men det er det jo i alle debatter), jeg har inntrykk av at de fleste er interesserte i å belyse at det er et samfunnsproblem at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarket, at det i all hovedsak er kvinner som jobber deltid og at det er i såkalte kvinneyrker lønnen er lavest.

Egentlig er vel problemet at vi har et lønnsdelt arbeidsmarked.

[Note]

*iler*

[007]

Milfrid:
Ja, du utdanner deg igjen, Og nå er jeg kanskje ufin, men du er i en posisjon der du har en veldig god mulighet til ta ny utdannelse, og det er det ikke alle som har. (Uten at det han noe med diskusjonen å gjøre. Eller kasnkje det har? ) Du er i en posishon der du kan bli forsørget mens du reutdanner deg og det er det ikke alle som er. Jeg gjorde det selv, men jeg var i en annen posisjon enn deg. Jeg vet ikke om det kostet meg mer enn deg, og det har sikkert ingenting med saken å gjøre, men det jeg vil frem til er at det er ikke alle som har den muligheten. Det er ikke alle kvinner som kan ombestemme seg, og om de gjør det, er det fint å ha en partner som drar lasset i den perioden.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Milfrid:
Ja, du utdanner deg igjen, Og nå er jeg kanskje ufin, men du er i en posisjon der du har en veldig god mulighet til ta ny utdannelse, og det er det ikke alle som har. (Uten at det han noe med diskusjonen å gjøre. Eller kasnkje det har? ) Du er i en posishon der du kan bli forsørget mens du reutdanner deg og det er det ikke alle som er. Jeg gjorde det selv, men jeg var i en annen posisjon enn deg. Jeg vet ikke om det kostet meg mer enn deg, og det har sikkert ingenting med saken å gjøre, men det jeg vil frem til er at det er ikke alle som har den muligheten. Det er ikke alle kvinner som kan ombestemme seg, og om de gjør det, er det fint å ha en partner som drar lasset i den perioden.

Nei, du er ikke ufin og ja, der er absolutt et poeng at jeg har råd til åmta ny utdannelse. Et veldig godt poeng, for du har helt rett i at alle ikke bare kan gjøre det (hvis ikke der kalles omskolering og staten betaler). Sånderfor bør man velge mest mulig rett med en gang. Jeg brukte seks år på en utdannelse og 10 år av arbeidslivet på noe jeg ikke brant for. Studiet var megakjekt og sosialt. Og kollegaene mine bede gullforgylles. Men jwg var på feil hylle. Høy utdannelse, god jobb. Ikke kvinneyrker (et kjønnsnøytralt yrke faktisk). Men feil for meg.

Uten mannen min hadde jeg råtnet i den jobben, sannsynligvis. Heldigvis synes han det er helt ok å forsørge meg mens jeg blir noe jeg trives med. Han liker meg best når jeg er happy og ikke ei sur, miserabel kjerring.

Så poenget mitt var i grunnen at man ikke bør velge kun ut fra hva man bør men også etter hva man liker. Fordi man bare har et liv og hvis man skal jobbe +/- fullt, så bør man gjøre noe man virkelig liker, og i alle fall ikke noe man misliker.

Og igjen, jeg er superprivilligert siden ting har gått som de har for oss. Om mannen drar sin kos nå kan jeg fremdeles studere meg ferdig og gjøre det jeg vil. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser at jeg er veldig heldig. Men jeg skammer meg ikke over at jeg er i den situasjonen og føler ikke at jeg bidrar til å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre med å bli forsørger i tre år. Når mannen pensjonerer seg for å mekke på gamle biler kan jeg forsørge ham.

Ut fra egen erfaring så synes vel jeg at de siste gangene jeg har vært i kontakt med sykehus så er det like mange mannlige sykepleiere jeg har sett som kvinnelige altså. Selv kjenner jeg til fem sykepleiere når jeg teller raskt opp i hodet mitt - tre av disse er menn.

Men anyways.

Problemet med denne debatten er følgende:
Jeg og en del andre sier at det er et problem for likestillingen vår på samfunnsnivå at det ender med at kvinner jobber deltid og er ute av stand til å forsørge seg. (Jepp, jeg har landet på at en kvinne som er i stand til å forsørge seg på å jobbe deltid fint kan gjøre dette uten at jeg evner å se et problem.)

Dermed føler mange seg personlig kritisert og vil forsvare sitt personlige valg.

Det er ingen tvil om at det finnes en hel haug familier der det er et helt riktig valg at kvinnen jobber deltid.

Problemet oppstår når det blir så vanlig at det blir en norm at kvinner jobber deltid. For det første innebærer dette ofte - ikke for Milfrid og ikke for minst tre andre i denne diskusjonen - men likevel svært ofte at mannen må jobbe mer enn fulltid. Dette går faktisk ut over barna.

Dernest blir altså ikke kvinner likestilt siden de ikke er selvstendige.

Til slutt blir det et problem for hele gruppen - altså alle kvinner - når en trend blir så vanlig at man etterhvert ser den som en norm. For eksempel vil det bli vanskelig å få satsning fra en arbeidsgiver om man er kvinne dersom alle arbeidsgivere vet at 90 % av alle kvinner slutter med det samme de får barn og ikke lenger bryr seg om jobben sin.

Men jeg tror at sålenge noen forsvarer sitt personlige valg og diskuterer på helt lokalt nivå mens andre snakker om samfunnspåvirkning så blir det en vrien sak å få enighet om.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men jeg tror at sålenge noen forsvarer sitt personlige valg og diskuterer på helt lokalt nivå mens andre snakker om samfunnspåvirkning så blir det en vrien sak å få enighet om.

Slik er jo 99 % alle diskusjoner her inne.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Slik er jo 99 % alle diskusjoner her inne.

Påstås det her at selveste jeg driver og konstaterer innlysende ting?

Makan.

[Esme]

Siden sykepleie blir så diskutert, det er på mange måter "det mest typiske kvinneyrke", så vil jeg si noe om det som eksempel. Det andre typiske kvinneyrket er vi jo imot.

Anyways. De 19-åringene som velger sykepleie gjør det ikke bare av ren interesse for sykepleiefaget altså. De velger vel så mye ut fra rollemodeller, de har kvinnelige slektninger som er sykepleiere, og det er et velansett yrke. Og jeg tror mange av de 19-åringene aldri vurderer f.eks ingeniør, selv om noen gjør det.

Men det er jo klart at knapt noen av disse som kommer rett fra videregående aner hva sykepleiyrket faktisk går ut på og velger feil. Det er mange sykepleiere som ikke egner seg spesielt godt i jobben, og det er mange av dem som virkelig mistrives i klassisk sykepleierjobb på sengepostene for eksempel. Svært mange ønsker å videreutdanne seg og komme seg vekk. For de blir lei. De blir lei av mas og gnål og stress.

Jeg tror at det er en Fin Ting om kjønnsmarkedet var mer fritt fra kjønnsrollemønster, flere jenter som ellers hadde valgt sykepleieyrket hadde valgt noe de faktisk passer for. Og det hadde kommet flere menn til yrket. Det er ikke bare for å få opp lønna, det er jo en Fin Ting i seg selv å få flere menn inn på en kvinnedominert avdeling. For det første så blir det jo bedre arbeidsmiljø, og det trengs nå jammen, det er mange sykepleiere som er utbrent og sykemeldt på grunn av et shitty arbeidsmiljø.

@Milfrid: Du sier det rykker i irritasjonsnerven når man sier at det Ikke er en Fin Ting at kjønnsmarkedet er så kjønnsdelt, og det skjønner jeg ikke altså. Det er da aldri snakk om at kvinner som har lyst å være sykepleier skal tvinges til å bli ingeniør, men at man heller fanger opp de kvinnene som egner seg bedre og kommer til å trives bedre som ingeniør enn sykepleier. Men det er vel kanskje den siste greia der hvor det blir kræsj i denne diskusjonen.

Du og dine makkere mener at det er best for kvinner (som gruppe) å velge tradisjonelt fordi det ligger en tanke at det er mest naturlig for en, jeg og mine tror at kjønnsrollemønster gjør at man mange ganger velger feil i forhold til hva man egentlig hadde egnet seg til.

Siste ting: En ting som jeg også stusser på er det at det er så få som tenker at tradisjonelle valg rett og slett også kan være feil for gruppen. Om man nå følger stereotypen om at kvinner er flinke til å multitaske og er mer sosialt kompetente enn menn og mer ryddige: Da passer de jo bedre som prosjektledere i industrien enn hva menn gjør. Og jeg synes ikke at sykepleieryrket passer spesielt godt for kvinner egentlig, jeg synes det passer vel så godt for den stereotypiske mann som den stereotypiske kvinne.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Anyways. De 19-åringene som velger sykepleie gjør det ikke bare av ren interesse for sykepleiefaget altså. De velger vel så mye ut fra rollemodeller, de har kvinnelige slektninger som er sykepleiere, og det er et velansett yrke. Og jeg tror mange av de 19-åringene aldri vurderer f.eks ingeniør, selv om noen gjør det.

Jeg kom til å tenke litt på denne. For en av grunnene til at jeg ikke valgte ingeniør var bl.a. at jeg ikke var så god eller interessert i de fagene som er mest relevante der.

På den annen side opplevde jeg, ved et innføringskurs i matte før jeg tok noen fag på BI, at matte faktisk kunne være både kult og noe jeg mestret. Jeg ble rett og slett litt sjokkert over hvor godt dette faget funket for meg.

Jeg vet ikke hvorfor, men når vi prater om forventninger så er det vel ikke så utenkelig at disse kjønnsforventningene også går på det faglige i skolen? Jeg kan ikke huske noen gutter gå inn i matteundervisningen med en tanke om at "dette blir vanskelig for meg" eller at "dette er ikke min greie", men jeg vet om flere jenter som gjorde det. I tillegg kan det jo også hende at man påvirkes av de forventningene man møtes med. Forventet lærerne mine at matte skulle komme like lett for meg som det gjorde for gutta? Ble det kommunisert noe på flere måter enn via språket? Og hvordan ble jeg møtt da jeg gjorde det bra i språk? Hva ble jeg møtt med da jeg strevde (på linje med alle andre som skal lære noe nytt) i matte?

(Svaret på det siste: Det ser ut til at man mente at alle mennesker har en viss kvote med evner og begavelser, så siden jeg gjorde det veldig bra i norsk, engelsk, samfunnsfag osv. så ble det gjerne en del av forklaringen. Og med på å senke forventningene til at jeg skulle kunne bli like god i matte. Jeg hadde på en måte brukt opp kvoten min i de andre fagene, så det var ikke så rart at matte ble tungt...)

Jeg husker i alle fall at jeg selv, hvor det nå enn kom fra, gikk inn i timer med engelsk, norsk etc. med en helt annen "can do"-holdning enn jeg gjorde da jeg skulle ha matte, gym etc. Selv før undervisningen hadde startet.

Dette tror jeg var med på å forme meg frem til den dagen jeg skulle begynne å tenke fremover på videre utdanning. Ikke for det, jeg ville ikke bli sykepleier heller. Jeg ville bli psykolog, jeg. Men alternativene fra de mer mannsdominerte yrkene lå egentlig aldri på bordet en gang. Fordi dette "lå jo ikke for meg" og jeg ville bare bli ferdig med de fagene jeg ikke mestret. Samtidig, når jeg tenker etter, så var ikke karakterene i de fagene dårlige heller. Det "lå bare ikke for meg", allikevel...

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Du og dine makkere mener at det er best for kvinner (som gruppe) å velge tradisjonelt fordi det ligger en tanke at det er mest naturlig for en, jeg og mine tror at kjønnsrollemønster gjør at man mange ganger velger feil i forhold til hva man egentlig hadde egnet seg til.

Hvem er "du og dine makkere"? Jeg kjenner meg ihvertfall ikke igjen.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er da aldri snakk om at kvinner som har lyst å være sykepleier skal tvinges til å bli ingeniør, men at man heller fanger opp de kvinnene som egner seg bedre og kommer til å trives bedre som ingeniør enn sykepleier.
.....

....jeg og mine tror at kjønnsrollemønster gjør at man mange ganger velger feil i forhold til hva man egentlig hadde egnet seg til.

Jeg bare kjenner at dette måtte gjentas og få stå og skinne for seg selv littegranne.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Problemet oppstår når det blir så vanlig at det blir en norm at kvinner jobber deltid. For det første innebærer dette ofte - ikke for Milfrid og ikke for minst tre andre i denne diskusjonen - men likevel svært ofte at mannen må jobbe mer enn fulltid. Dette går faktisk ut over barna.

Dernest blir altså ikke kvinner likestilt siden de ikke er selvstendige.

Men jobber kvinnen deltid fordi hun er kvinne?
Jeg tror at kvinnen jobber deltid fordi hun tjener minst og fordi hun er minst flink til å la andre ting flyte ( altså, kvinnen er opptatt av å jobbe, men også at at huset skal være ryddig, klærne til barna rene og hele, at fritiden fylles med kvalitets opplevelser, at familiebildene skal være organisert i album osv) men menn ikke tenker over slike ting i det hele tatt og neppe ville gjort det om de jobbet deltid heller?

Altså må kvinnen jobbe deltid fordi hun tjener minst og dermed koster det famillien minst at hun er hjemme, dernest er kvinnen mer opptatt av ting som kan rettes opp ved å jobbe deltid, enn menn.


Men det er mulig jeg er på vilspor?

Det spørsmålet jeg får oftest av folk som ikke kjenner oss, er når jeg skal begynne å jobbe...... Så at det er noen sosial aksept for at kvinner er hjemme, eller jobber redusert har ikke jeg opplevd i allefall.
(for de som ikke vet er jeg fulltidsarbeidene, på egen gård)

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men jobber kvinnen deltid fordi hun er kvinne?
Jeg tror at kvinnen jobber deltid fordi hun tjener minst og fordi hun er minst flink til å la andre ting flyte ( altså, kvinnen er opptatt av å jobbe, men også at at huset skal være ryddig, klærne til barna rene og hele, at fritiden fylles med kvalitets opplevelser, at familiebildene skal være organisert i album osv) men menn ikke tenker over slike ting i det hele tatt og neppe ville gjort det om de jobbet deltid heller?

Altså må kvinnen jobbe deltid fordi hun tjener minst og dermed koster det famillien minst at hun er hjemme, dernest er kvinnen mer opptatt av ting som kan rettes opp ved å jobbe deltid, enn menn.


Men det er mulig jeg er på vilspor?

Det spørsmålet jeg får oftest av folk som ikke kjenner oss, er når jeg skal begynne å jobbe...... Så at det er noen sosial aksept for at kvinner er hjemme, eller jobber redusert har ikke jeg opplevd i allefall.
(for de som ikke vet er jeg fulltidsarbeidene, på egen gård)

Vi begynner å loope her nå.

rine og Esme -

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Vi begynner å loope her nå.

rine og Esme -

Skal jeg liksom mobbes fordi jeg var sent ute her nå altså?

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Skal jeg liksom mobbes fordi jeg var sent ute her nå altså?

[rine]