SV-statsråd og småbarnsfar Audun Lysbakken vil ha mindre fokus på amming

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har ikke lest siste del av diskusjonen, men det jeg fascineres mest av i disse diskusjonene er at det fremheves som nærmest umulig å amme barnet mer når man går ut i jobb. Det er slik jeg forstår en del av debattinnleggene i alle fall. Jeg gikk nå sist tilbake i jobb da lillesøster var nesten 9 måneder, hun ble fullammet til hun var 6 måneder og jeg ammet henne til hun var 13 måneder, de siste 4 månedene i parallell med jobben. Det er slitsomt, men ikke noe stort problem.

Jeg ser at du tenker i Lysbakkens baner, og det blir litt vel snevert. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at MANGE kvinner har jobber som ikke lar seg kombinere med amming og ammefri. Jeg jobber 24-timers-vakter et godt stykke unna der jeg bor. Og vi som ikke jobber 8-4 i en kontorjobb er mange nok til å representere noe.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Jeg ser at du tenker i Lysbakkens baner, og det blir litt vel snevert. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at MANGE kvinner har jobber som ikke lar seg kombinere med amming og ammefri. Jeg jobber 24-timers-vakter et godt stykke unna der jeg bor. Og vi som ikke jobber 8-4 i en kontorjobb er mange nok til å representere noe.

Hvis du har 24-timers vakter forstår jeg at det ikke går, men det er faktisk ikke veldig mange som har akkurat det. Og da tenker jeg at det er en av flere rammefaktorer, hvis man har en sånn jobb og vil amme må man være hjemme lenger. Enkelt og greit. Jeg klarer ikke å forstå at staten skal ta ansvar for alt som skal ordnes i livet vårt, noen ting må vi fikse selv på vårt vis.

Jeg har ikke hatt ammefri, dvs jeg hadde litt nå sist, men det var ikke særlig sentralt.

[apan]

Når det er sagt: Jeg har ikke noe imot at det tilrettelegges for at kvinner i jobb skal kunne amme. Dog synes jeg det er tullete med ammefri etter fylte ett år, men det er en annen debatt. Det jeg synes er meningsløst er å koble inn amming i en likestillingsdiskusjon.

Men all detaljstyring av permisjonen fremstår for meg nærmest meningsløs, så jeg forstår jo at jeg har problemer med å sette meg inn i dette.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Hvis du har 24-timers vakter forstår jeg at det ikke går, men det er faktisk ikke veldig mange som har akkurat det. Og da tenker jeg at det er en av flere rammefaktorer, hvis man har en sånn jobb og vil amme må man være hjemme lenger. Enkelt og greit. Jeg klarer ikke å forstå at staten skal ta ansvar for alt som skal ordnes i livet vårt, noen ting må vi fikse selv på vårt vis.

Jeg har ikke hatt ammefri, dvs jeg hadde litt nå sist, men det var ikke særlig sentralt.

Jeg tror du ville blitt overrasket over hvor mange som faktisk jobber i "ugunstige" jobber, for vi trengs, vi også, og mitt argument er jo å beholde ordningen slik den er i dag og ikke øremerke flere uker til far. Staten har jo allerede denne luksusordningen, og de resterende ukene er valgfrie, og jeg føler ikke at jeg forventer eller krever noe ekstra av staten bare fordi jeg ønsker å beholde dagens ordning.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis barnet skal ha rett på pupp til det er ett år kan jeg skjønne at man kjemper for at permisjon er noe mor kan ta ut fram til barnet er ett.

Det er jeg helt enig i. Da kan man selv velge hvordan permisjonen skal deles, blant annet etter ammeønske/ammemulighet, men også etter andre faktorer.

Jeg er i det hele tatt motstander av å påtvinge noe som helst, utenom en minimumskvote til far (jeg synes det er ok sånn det er blitt nå, men mor kan jo nå strengt tatt ikke være hjemme til barnet er ett). At man skal presse kvinner ut i jobb før gjennom ytteligere skjerpinger av delingen, ser jeg ikke som hensiktsmessig. Samtidig mener jeg at denne skrekkpropagandaen rundt jobb og amming er uheldig ift "nye ammere". Man må nesten prøve selv hva som går, jeg liker ikke at det gis inntrykk av at mor nærmest er bundet til huset i 24/7 i perioden hvor barnet ammes. Men som påpekt over her, Lysbakkens hensikter kan vel være annerledes enn vinklingen i media vil ha det til.

Jeg protesterer overhodet ikke på at det finnes de som får til å amme etter at de går ut i jobb. Dog er det neppe gjennomførbart for et flertall å amme videre relativt små barn på rundt seks måneder etter at de jobber. Vi er ganske mange som jobber langt hjemmefra, og som er borte lange dager.

Lykken, jeg mener ikke at en ettåring alltid vil være mest knyttet til moren altså. Men en baby på tre uker er som en absolutt hovedregel det tror jeg. Så er det en gradvis oppdagelse av verden rundt og da særlig en tilstedeværende pappa. Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Lykken, jeg mener ikke at en ettåring alltid vil være mest knyttet til moren altså. Men en baby på tre uker er som en absolutt hovedregel det tror jeg. Så er det en gradvis oppdagelse av verden rundt og da særlig en tilstedeværende pappa. Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.

Jeg skjønner hva du sier og tror sikkert det kan stemme for mange, men jeg må si selv at jeg ikke har hatt babyer som i nevnverdig grad fra fødsel har virket mest knyttet til meg. De har ikke grått eller virket ubekvemme hos far kontra meg. Men med mine to keisersnitt så er det også far som har hatt de første timene nærkontakt på sykehuset.

Jeg mener at amming har en klar betydning når man snakker om halvdeling av permisjonen. (og det gjør man om man skal argumentere med likestilling i forhold til arbeidslivet). Da skal mor i full jobb når barnet er 22 uker gammelt og fortsatt fullammes. Det er et greit valg for de som ønsker det slik. Det er overhodet ikke en grei retningslinje å innføre for alle.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener at amming har en klar betydning når man snakker om halvdeling av permisjonen. (og det gjør man om man skal argumentere med likestilling i forhold til arbeidslivet). Da skal mor i full jobb når barnet er 22 uker gammelt og fortsatt fullammes. Det er et greit valg for de som ønsker det slik. Det er overhodet ikke en grei retningslinje å innføre for alle.

Jeg må vel ta tilbake det jeg sa om at amming er irrelevant, for jeg er enig i at det er relevant når man går til slike ekstremiteter. Jeg synes dette forslaget er såpass sprøtt at jeg nærmest ikke har tatt det seriøst.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg må vel ta tilbake det jeg sa om at amming er irrelevant, for jeg er enig i at det er relevant når man går til slike ekstremiteter. Jeg synes dette forslaget er såpass sprøtt at jeg nærmest ikke har tatt det seriøst.

Er det ekstremt å halvdele? Jeg synes ikke det, men det blir ekstremt å tvinge det på foreldre.
Jeg har et vennepar som begge ganger har halvdelt permisjonen, dette visste de fra fødsel og la opp planlegging og forberedelser med flasketilvenning etc utifra det. Det gikk kjempefint.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Er det ekstremt å halvdele? Jeg synes ikke det, men det blir ekstremt å tvinge det på foreldre.
Jeg har et vennepar som begge ganger har halvdelt permisjonen, dette visste de fra fødsel og la opp planlegging og forberedelser med flasketilvenning etc utifra det. Det gikk kjempefint.

Jeg tenkte hovedsakelig at blir ekstremt å tvinge det på foreldre.

[Mex]

Jeg kjenner at jeg blir litt matt av hele greia.
Jeg syns det er gjort MYE bra for å få far mer på banen og slik fordelingen er lagt opp nå, så har vi kommet et godt stykke på vei i forhold til likestilling.
Men MÅ man virkelig fortsette å snevre inn og detaljstyre hvordan hver enkelt familie ønsker å fordele permisjonen sin?
Smilefjes sier mye bra.

[ingling]

Men altså, hvor er disse forslagene om halvdeling av permisjonen? Finnes de? For det intervjuet sier ikke noe om at permisjonen skal halvdeles, altså. At en er for mer likestilling også i forhold til barn og fordeling av permisjon betyr ikke at en mener at permisjonen skal deles i to klin like deler. Likestilling handler ikke om at alt skal være likt, men at en skal ha like muligheter. Da kan noen dele slik at pappaen tar kun fedrekvoten, mens andre kan dele annerledes, og alt er greit. Vis meg hvor det står at permisjonen skal deles i to like deler, da?

Jeg kan garantere at det ihvertfall ikke er tendens til revirdannelse som er grunnen til at minsten her er verdens lykkeligste tett inntil meg med munnen full av bryst.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av SpetakkelRandi, her.

det var da litt irånisk da vettu..

Det hjelper ikke det døyt. Den type ting framstår for meg som forsøpling av debatten, rett og slett. Men nå som jeg har turt å bevege meg ut av FP-bobla, så ser jeg jo at den type argumentering og "humor" er normalt. Det er ikke mer sympatisk av den grunn.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.

Men det er det vel nødvendigvis ikke med mor heller? Jeg vet om mange mødre som ikke føler voldsom bonding til barnet på fødestua, og som bruker tid på den biten. Og jeg vet om menn som har fått nær tilknytning til barnet sitt allerede på fødestua. Jeg vet at du snakker om hovedtendenser og sånt, men jeg føler for å understreke det. Jeg synes ofte det virker opplest og vedtatt at mor er den barnet trenger de første månedene. Det er idiotisk å bruke seg selv som eksempel, jeg vet det, men mine barn har altså vært svært avhengige av sin far fra dag en. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg var i stand til å ivareta ungene på lik linje med mannen min i starten av barnas liv, men jeg tror ærlig og oppriktig at de ikke har lidd noe stort tap ved en minst like nær tilknytning til sin far fra dag en.

Jeg tror litt av forskjellene mellom meg og de som synes det å få far mer på banen tidligere er feil ut fra barns behov ligger mye her. At jeg tror at en far kan få svært nær tilknytning til barnet helt i starten, og at jeg har erfart at det faktisk går an. Andre har erfart at mor er superviktig, og at det er en helt spesiell bonding mellom mor og baby. Man har forskjellige erfaringer og lever i parallelle virkeligheter på et vis, føler jeg.

Noen mener altså at mor bør være barnets viktigste omsorgsperson det første året, og at man bør amme hyppig, gjerne til drøye året hvis man skal være en god forelder, at det nærmest er en rettighet barnet har. Noe som f.eks vanskeliggjør tilbakekomst til jobb dersom mor føler at det er en god løsning. (Og her har Lysbakken et poeng, synes jeg. Og apan. For det er mange som tenker at det er umulig, selv om det for en del faktisk kan være gjennomførbart. Det er åpenbart at folk som jobber fire timer unna, som har 24-timers vakter, eller er på nordsjøen ikke kan amme, og jeg tror ikke det er disse Lysbakken henvender seg til heller.) Jeg derimot tenker at det er mange faktorer som gjør at barnet ut i fra familiens forutsetninger har en mest mulig optimal omsorgssituasjon, og jeg tenker at det ikke nødvendigvis er slik at alltid amming hyppig fram til fylte året og vel så det behøver å være den beste løsningen for barnet isolert sett. Jeg tror at det i noen situasjoner kan være slik at barnet tjener mer på å ha en svært nær tilknytning til far i tillegg til mor. Jeg tror at det i mange tilfeller er viktigere med oppegående og tilstedeværende foreldre fysisk og psykisk, og foreldre som trives i hverdagen og i arbeidsfordelingen (noe som også kan forebygge krangling og skilsmisse) - framfor fordelene barnet får av amming og mor som hovedomsorgsperson det første året.

Jeg kjenner at jeg blir litt grinete av den stadige gnålinga om at man ikke har barnets behov i fokus hvis man ønsker at far skal mer inn i bildet, og peker på at det finnes andre muligheter å løse familielogistikken på for de som ønsker det. Jeg tenker at man bør ta innover seg at motparten faktisk mener at det at far blir nærere tilknyttet barnet kan være en fordel for barnet, iallefall ikke til skade, og at akkurat det kan være vel så viktig som ammingens fordel når barnet har passert fullammingsperioden. Og i noen tilfeller tidligere. Det er helt greit å være uenige i dette altså, men det er det å bli tillagt negative intensjoner på bekostning av barnet jeg ikke liker.

Irma, jeg tror du vrangleser ihvertfall meg. Jeg utelukker ikke andre ordninger. Det jeg sier er at man ikke bør ha krav om slike ordninger. At den delen av likestilling mellom kjønnene som foreldre og som arbeidstakere som kan styres ved hjelp av permisjonsordning nå er i mål, nå kommer man ikke lenger den veien uten at veldig mange familier må leve på vis som ikke funker for dem. Da er man gjerne i mål når man snakker om massene. Og per i dag er det da en betydelig valgfrihet i forhold til å slippe far temmelig massivt på banen. Et vennepar av meg har seks uker permisjon til mor og resten til far, for å ta et eksempel.

I dag "tvinges" alle fedre til å ta minst tolv uker om de vil eller ei nesten. Og der familien ønsker det kan de ta langt mer, de kan faktisk ta all den permisjonen som ikke er medisinsk begrunnet at skal tilhøre mor.

[Irma]

Innlegget mitt var ikke stilet direkte til deg smilefjes, og det jeg skrev var ikke en beskrivelse av dine holdninger og det jeg har oppfattet fra din side. Det var generelle betraktninger rundt ting som kommer fram i diskusjonen her, men også andre steder jeg har lest. Det som var stilet direkte til deg var kun det jeg kommenterte i forhold til sitatet.

[Darth]

Altså - jeg er helt overbevist om at ungene driter langt i om mor føler binding til barnet eller ikke når det er nyutklekket. Barnet føler binding til mor, til den kjente kroppen, stemmen og de deilige puppene. Deretter blir barnet kjent med mor og med far og søsken og besteforeldre og mange andre hyggelige mennesker. Jo mindre ungen er jo mer happy blir den for å ligge med en pupp i kjeften når livet blir vanskelig. Det er ikke verre enn det.

Mine unger har fått tildelt verdens aller beste pappa, og han har vært strålende med dem fra dag en. Han har byttet bleier og vært våken på natta - han har gjort alt, bortsett fra å amme - og tro det eller ei, selv om ungene har vært veldig begeistret for pappaen sin så har de vært enda mer begeistret for puppen når livet ble vanskelig eller magen ble tom.

Det har jo ingenting med å nedgradere pappa som far når man sier at det nyfødte barnet har sterkere binding til mor enn til far. Skjønner ikke hvorfor det virker provoserende på noen i det hele tatt.

Jeg syns det er paradoksalt at vi har flere øremerkede uker til far enn til mor faktisk.

[Irma]

Jeg er enig med Nenne i mye av det hun skriver, bortsett fra dette at barnets beste er oversett. Greia er vel at jeg har andre perspektiver enn likestilling som avgjørende for hvorfor jeg er glad for at en større andel av permisjonen har blitt forbeholdt far. Er det kun pensjonspoeng man tenker på ved å gi far større andel av foreldrepermisjonen, og man samtidig tror at barnet egentlig har det best med mor - så synes jeg det framstår helt idiotisk.

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Altså - jeg er helt overbevist om at ungene driter langt i om mor føler binding til barnet eller ikke når det er nyutklekket. Barnet føler binding til mor, til den kjente kroppen, stemmen og de deilige puppene. Deretter blir barnet kjent med mor og med far og søsken og besteforeldre og mange andre hyggelige mennesker. Jo mindre ungen er jo mer happy blir den for å ligge med en pupp i kjeften når livet blir vanskelig. Det er ikke verre enn det.

Mine unger har fått tildelt verdens aller beste pappa, og han har vært strålende med dem fra dag en. Han har byttet bleier og vært våken på natta - han har gjort alt, bortsett fra å amme - og tro det eller ei, selv om ungene har vært veldig begeistret for pappaen sin så har de vært enda mer begeistret for puppen når livet ble vanskelig eller magen ble tom.

Det har jo ingenting med å nedgradere pappa som far når man sier at det nyfødte barnet har sterkere binding til mor enn til far. Skjønner ikke hvorfor det virker provoserende på noen i det hele tatt.

Jeg syns det er paradoksalt at vi har flere øremerkede uker til far enn til mor faktisk.

Jeg forstår ikke helt hva du vil fram til. Du mener at det er faktum er at alle nyfødte babyer har en sterkere tilknytning til mor enn til far den første perioden, uansett? Og at alle babyer elsker de deilige puppene til mamma? Det er denne typen bastante og romantiske generaliseringer jeg ikke liker. Generaliseringer man ser overalt, og som rett og slett ikke stemmer for alle. Ikke alle babyer elsker de deilige puppene til mamma. :erfart: Ikke alle babyer har nærest tilknytning til mamma de første månedene. :erfart: Jeg prøver ikke å argumentere i mot at mange babyer har nærere tilknytning til sin mor i starten, ei heller vil jeg si at det er forferdelige greier. Jeg argumenterer i mot generaliseringer. Generaliseringer innskrenker evnen til å se flere gode muligheter for barnet, i enkelte tilfeller kanskje de beste, fordi man er opplært til å tro at barnets beste i alle mulige scenarioer er å være sammen med mor og de deilige puppene hennes.