En slags spinoff - Yrkesgrupper som klager over brukergruppen den betjener

[Hyacinth]

Ja, jeg er helt enig med deg, Ming. Det er en trend, og det må jo kunne gå an å diskutere. Jeg ville imidlertid ikke vært komfortabel med å si såpass mye om en spesifikk foreldregruppe i jobbsammenheng som andre er, nettopp fordi jeg anser det som taushetsbelagt, selv om det er litt generelt.

[kie]

Den første tingene jeg tenker på er at det i forhold til andre fag kanskje er mer definerte og tydeligere fordelte oppgaver? Det er oftere en felles forståelse mellom sykepleier og pasient/pårørende hvordan oppgavene skal fordeles enn det er i forhold til barns opplæring. Og det er litt mindre avhengig av den enkeltes meninger og oppfatninger.

En annen ting jeg tenker, etter å ha vært omgitt av lærere hele livet og i grunnen aldri hørt noe særlig mer frustrasjoner over foreldregruppen enn jeg har hatt mtp pasienter/pårørende, er at man i enkelte miljøer og spesielt i miljøer som er under press, kan utvikle en ukultur. Og det har jeg jo sett også i helsevesenet. At pasientsyn varierer fra sted til sted. Jeg ville ha vantrives på en avdeling der synet på pasienter og pårørende var negativt. Jeg liker å jobbe steder der man i sin frustrasjon kan få innspill som gjør at man ser "de vanskelige menneskene" bedre.

Hvilket minner meg om en Ziglar-historie jeg hørte på lydbok her om dagen. Han hadde møtt en dame som hatet jobben sin. Alt var galt. Alle var idioter. Så han begynte med å presse henne til å skrive opp noen ting hun likte ved jobben sin. Først hadde hun ingenting positivt å si. Men etterhvert kom man jo frem til at hun i grunnen likte å få betalt. At lønna var over gjennomsnittet, at ferier var betalt og det var gode kurs osv. Hjemmeleksen hun fikk var å stå foran speilet hver morgen, bytte ut "liker" med "elsker" og si høyt at "Jeg elsker jobben min, fordi..." om alle de punktene.

Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist.

Med andre ord: Innstilling og forventninger kan også ha litt å si for hvordan man oppfatter ting. Det som kanskje har begynt med helt legitime beklagelser og problemer, kan i noen tilfeller også utvikle seg til en generelt pessimistisk og problemfokusert måte å tolke andre på. Kanskje enkelte lærerværelser, akkurat som enkelte vaktrom i helsevesenet, er infisert av dette? Kanskje er utbrenthet noe som gir en sårbarhet for et sånt desillusjonert og negativt miljø? Jeg tenker i alle fall at dette ikke er noe man kan bebreide den enkelte for, men at man må se litt på hva vi gjør med en yrkesgruppe som gjør at så mange mister gnisten og får så negative følelser for de de i utgangspunktet ville gjøre noe for.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hvilket minner meg om en Ziglar-historie jeg hørte på lydbok her om dagen. Han hadde møtt en dame som hatet jobben sin. Alt var galt. Alle var idioter. Så han begynte med å presse henne til å skrive opp noen ting hun likte ved jobben sin. Først hadde hun ingenting positivt å si. Men etterhvert kom man jo frem til at hun i grunnen likte å få betalt. At lønna var over gjennomsnittet, at ferier var betalt og det var gode kurs osv. Hjemmeleksen hun fikk var å stå foran speilet hver morgen, bytte ut "liker" med "elsker" og si høyt at "Jeg elsker jobben min, fordi..." om alle de punktene.

Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist.

Morsom historie med mye sant i seg, definitivt.

[Skremmern]

Jeg sluttet i jobben min pga all negativiteten og kjeften, jeg kan ikke huske å ha startet (så veldig mange) tråden om det.

[Agent Scully]

Jeg tror foreldregruppen mer enn andre kundegrupper/brukergrupper tar seg til rette når det gjelder (forsøk på) detaljstyring av "tjenesten", om det nå er skole eller barnehage.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Agent Scully, her.

Jeg tror foreldregruppen mer enn andre kundegrupper/brukergrupper tar seg til rette når det gjelder (forsøk på) detaljstyring av "tjenesten", om det nå er skole eller barnehage.

Detaljstyring? Hva mener du med det.

Når det gjelder at brukerene/kundene stiller krav, så ser jeg ikke på foreldre som brukere men som kunder. I så måte stiller vi kanskje for få krav.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Detaljstyring? Hva mener du med det.

Nå er ikke jeg Agent Scully, men jeg kan trodde hun mente at barna er et område som foreldrene føler de behersker på en helt annen måte enn feks operasjon av nyresten, og at dette innviterer til en annen type interaksjon.

(Nå er jeg spent på om Agent Scully kommer med fasiten og om jeg hadde rett, da. )

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Når det gjelder at brukerene/kundene stiller krav, så ser jeg ikke på foreldre som brukere men som kunder. I så måte stiller vi kanskje for få krav.

Noen gjør faktisk det, ja. Mor til lille Ole som har dysleksi og ADHD er kanskje ressurssvak/syk og har mer enn nok med seg selv og orker derfor ikke ta opp kampen med skolen for å få alt Ole egentlig har krav på. Er Ole uheldig og går på en skole med dårlig økonomi og en ledelse som er mest opptatt av å please ego-foreldrene (siden det er de som skriver leserinnlegg og roper så høyt på foreldremøtene og sånn ) kan Ole bli avspist med en ussel støttetime i uken. Med mindre noen er syke da, da går læreren til en annen klasse, og Ole må klare seg som best han kan.
Lille Lise derimot, scoret bare seks av til poeng på siste ukeprøve i matematikk og mor og far går mann av huse for å kreve tilpasset opplegg til henne slik at hun kan nå det potensialet de er sikre på at hun har. Etter en del mas, setter kanskje rektor inn to lærere i klassen til Lise, selv om ingen av elevene der er under noen som helst risikogrense. Egentlig burde skolen hjulpet både Ole og Lise, men det er det ikke penger til, og da er det noen ganger sånn at de som roper høyest får mest hjelp, selv om det finnes andre som har større behov.
Jo, jeg synes ego-foreldre er en OK benevnelse.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Noen gjør faktisk det, ja. Mor til lille Ole som har dysleksi og ADHD er kanskje ressurssvak/syk og har mer enn nok med seg selv og orker derfor ikke ta opp kampen med skolen for å få alt Ole egentlig har krav på. Er Ole uheldig og går på en skole med dårlig økonomi og en ledelse som er mest opptatt av å please ego-foreldrene (siden det er de som skriver leserinnlegg og roper så høyt på foreldremøtene og sånn ) kan Ole bli avspist med en ussel støttetime i uken. Med mindre noen er syke da, da går læreren til en annen klasse, og Ole må klare seg som best han kan.
Lille Lise derimot, scoret bare seks av til poeng på siste ukeprøve i matematikk og mor og far går mann av huse for å kreve tilpasset opplegg til henne slik at hun kan nå det potensialet de er sikre på at hun har. Etter en del mas, setter kanskje rektor inn to lærere i klassen til Lise, selv om ingen av elevene der er under noen som helst risikogrense. Egentlig burde skolen hjulpet både Ole og Lise, men det er det ikke penger til, og da er det noen ganger sånn at de som roper høyest får mest hjelp, selv om det finnes andre som har større behov.
Jo, jeg synes ego-foreldre er en OK benevnelse.

Og noen barn med dysleksi får det meste rett på prøven men har likefult dysleksi, men foreldrene blir ikke hørt. Kompenserte dyslektikere blir fullstendig ignorert av skolen, fordi de er bra nok målt mot snittet. De vil henge med en stund, men de slurver jo bare. De barna har også rett til hjelp.

Blandt denne gruppen barn er det stort sett bare de med EGO-FORELDRE med ressurser som får hjelp. Hjelpen får de på tross av skolen ikke på grunn av den. De andre får diagnose på vidregående eller enda senere, og mister mye på veien ikke minst selvfølelsen.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Noen gjør faktisk det, ja. Mor til lille Ole som har dysleksi og ADHD er kanskje ressurssvak/syk og har mer enn nok med seg selv og orker derfor ikke ta opp kampen med skolen for å få alt Ole egentlig har krav på. Er Ole uheldig og går på en skole med dårlig økonomi og en ledelse som er mest opptatt av å please ego-foreldrene (siden det er de som skriver leserinnlegg og roper så høyt på foreldremøtene og sånn ) kan Ole bli avspist med en ussel støttetime i uken. Med mindre noen er syke da, da går læreren til en annen klasse, og Ole må klare seg som best han kan.
Lille Lise derimot, scoret bare seks av til poeng på siste ukeprøve i matematikk og mor og far går mann av huse for å kreve tilpasset opplegg til henne slik at hun kan nå det potensialet de er sikre på at hun har. Etter en del mas, setter kanskje rektor inn to lærere i klassen til Lise, selv om ingen av elevene der er under noen som helst risikogrense. Egentlig burde skolen hjulpet både Ole og Lise, men det er det ikke penger til, og da er det noen ganger sånn at de som roper høyest får mest hjelp, selv om det finnes andre som har større behov.
Jo, jeg synes ego-foreldre er en OK benevnelse.

Jeg er forsåvidt enig med deg, men i det offentlige tjenstetilbudet er det den som yter som eier problemet, eller i alle fall å skulle løse prøblemet, ikke de andre som har krav på tjenester.
Skal andre foreldre til en hver tid ha oversikt over hvilke problemstillinger og behov for tilrettelegging som er i en klasse før de fremsetter ønske/krav på vegne av sitt barn?
Det er jo umulig på mange måter, men spesielt med tanke på personvern og taushetsplikt.
Skolen må jo fordele sine ressurser ut fra faglige vurderinger om behov for hjelp og tilretelegging, ikke etter hvem som roper høyest. Er det slikt som ligger til grunn må man jo virkelig kunne kalle de udugelige.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg er forsåvidt enig med deg, men i det offentlige tjenstetilbudet er det den som yter som eier problemet, eller i alle fall å skulle løse prøblemet, ikke de andre som har krav på tjenester.
Skal andre foreldre til en hver tid ha oversikt over hvilke problemstillinger og behov for tilrettelegging som er i en klasse før de fremsetter ønske/krav på vegne av sitt barn?
Det er jo umulig på mange måter, men spesielt med tanke på personvern og taushetsplikt.
Skolen må jo fordele sine ressurser ut fra faglige vurderinger om behov for hjelp og tilretelegging, ikke etter hvem som roper høyest. Er det slikt som ligger til grunn må man jo virkelig kunne kalle de udugelige.

Dette er jeg enig i.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Detaljstyring? Hva mener du med det.

Når det gjelder at brukerene/kundene stiller krav, så ser jeg ikke på foreldre som brukere men som kunder. I så måte stiller vi kanskje for få krav.

Det er detaljstyring når foreldre ønsker å bestemme hvilke belønningssystemer man skal ha, hvilke sanksjoner man skal ha, hvilken skrifttype man skal undervise i, hvilke dager leksene skal legges til, osv.

Ser at jeg er veldig enig med rine i denne diskusjonen.

Jeg synes foreldrene er utrolig viktige i skolen som SAMARBEIDSPARTNERE. Når det blir mer motarbeiding, flisespikking og kverulering innrømmer jeg gladelig at jeg ikke ser på dem som den samme ressursen. Spesielt morsomt er det når eleven sier at "pappa sier jeg ikke trenger å (insert et eller annet) for det er ikke du som bestemmer over meg". Det er motarbeiding, ikke samarbeid.

Foreldre som på en ryddig måte sender en mail, tar opp et spørsmål/problem/en uklarhet er faktisk noe helt annet. Og det aller beste er foreldre som skriver "Vi ser at x sliter i matematikk for tiden. Hva kan du som lærer gjøre og hva kan vi som foreldre gjøre for å hjelpe ham/henne?" Det er samarbeid.

Mailen "X skjønner ikke matematikken i det hele tatt, hva driver du egentlig med i undervisningen din?" fører til en litt annen følelse for foreldresamarbeidet.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Spesielt morsomt er det når eleven sier at "pappa sier jeg ikke trenger å (insert et eller annet) for det er ikke du som bestemmer over meg". Det er motarbeiding, ikke samarbeid.

Eller hjemme når ungen blånekter å gjøre lekser og påpeker at læreren har sagt at det er foreldrenes ansvar. (En mor fortalte om denne problemstillingen da vi diskuterte hvordan man går mer og mer over til å ansvarliggjøre hverandre og glemmer å ansvarliggjøre eleven selv.)

Ellers; en stor forskjell mellom grunnskolen og videregående skole, slik jeg har oppfattet det, er at det er mye mer ressurser å hente på fylkeskommunalt nivå. PPT er mer involvert og tiltak virker mer gjennomførbare. Jeg vet ikke om det er slik overalt, men jeg har inntrykk av at det er mange som først føler de kommer noen vei når ungen begynner på videregående og dersom det er slik at det i større grad er ressursser nok der så er det ikke så rart man får mindre "når krybben er tom"-tendenser.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Eller hjemme når ungen blånekter å gjøre lekser og påpeker at læreren har sagt at det er foreldrenes ansvar. (En mor fortalte om denne problemstillingen da vi diskuterte hvordan man går mer og mer over til å ansvarliggjøre hverandre og glemmer å ansvarliggjøre eleven selv.)

Ellers; en stor forskjell mellom grunnskolen og videregående skole, slik jeg har oppfattet det, er at det er mye mer ressurser å hente på fylkeskommunalt nivå. PPT er mer involvert og tiltak virker mer gjennomførbare. Jeg vet ikke om det er slik overalt, men jeg har inntrykk av at det er mange som først føler de kommer noen vei når ungen begynner på videregående og dersom det er slik at det i større grad er ressursser nok der så er det ikke så rart man får mindre "når krybben er tom"-tendenser.

Fylkeskommunen har nok større ressurser når det kommer til skole generelt sett, men det er definitivt ikke alle som trenger hjelp som får det. Det er relativt greit med spes. ped. på vg1, på vg2 er alt borte - utenom for de elevene som har helt spesielle behov.

[Anne C]

Man gidder ikke å være lærer lenge hvis man ikke liker å være det. Og de som blir øærere pga ferien får seg nok raskt en overraskelse.

[rine]

"Du trenger å gi tilbakemelding til andre brukere før du kan gi til Niobe igjen."

[Katta]

Fakta: Vi har en trend der elever og foresatte krever og etterspør mer og mer individualitet i skolen både faglig og sosialt.
Fakta: Mange lærere opplever dette som negativt, delvis fordi de ikke har noen mulighet til å imøtekomme dette og fordi de opplever at det forstyrrer det som er deres egentlige arbeidsoppgaver.

Jeg er likevel ikke sikker på at dette er bare negativt. Da jeg var liten var det enhetsskolen og bare det som gjaldt. De som falt gjennom fikk ekstraundervisning og måtte gjøre det samme opp og opp igjen i håp om at det gikk opp et lys, og de som var flinke fikk gjøre det samme opp og opp igjen for å få tiden til å gå. Nå møter man en foreldregruppe som krever mer enn dette. Og som ikke synes det er greit at man gjør hva som helst mot individet fordi det tjener gruppen. Vi snakker jo om foreldre som er oppriktig opptatt av barnas skolegang her selv om de av og til har forventninger som ikke passer med skolebudsjettene.

[Skremmern]

Hva legger du i detaljestyring, egentlig? Jeg har ingen problemer med å tro på det du (dere) sier når det gjelder egoistiske foreldre som tar seg til rette, men det er en balansegang det å skulle holde seg unna eller ikke involvere seg i undervisningen når det kommer klart fra lærerene at det er vi foreldrene som har ansvaret for opplæringen.

[rine]

Sånn er det nok, Maz.

[rine]

Nextlife: Jeg synes selvsagt at en ledelse som er mest opptatt av å please foreldrene som roper høyest er en dårlig ledelse, og svaret mitt var en kommentar til Maz, som skrev at man burde stille krav.