Om å være prinsippfast

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Majsa, her.

Før jeg fikk barn hadde jeg en masse idéer om hvordan ting skulle være, og det falt meg aldri inn i mine villeste fantasier at jeg kunne komme til å svelge den ene kamelen etter den andre, eller kanskje legge vekt på helt andre ting når jeg en gang fikk barn. Som relativt fersk mor og aktiv forumbruker sugde jeg til meg ny kunnskap om forskjellige ting, og fikk meg en masse nye "prinsipper", som jeg igjen, etter å ha vært mor litt lenger, og særlig etter å ha blitt tobarnsmor, innser ikke betyr så mye likevel. Men noen ting sitter fortsatt igjen, som at jeg strekker meg så langt jeg kan for å sikre ungene på best mulig måte i bil - både vår og andres, at vi skal ha sunn middag oftere enn vi har mindre sunne middager, og at jeg skal vise ungene respekt og i størst mulig grad la dem bli en naturlig del av familien, ikke bare noen små avleggere som venter på å bli "ordentlige" mennesker. Disse prinsippene, og kanskje et par andre, kan jeg si med hånden på hjertet at jeg alltid vil yte mitt ytterste for å følge. Men om Hannah får bruke smokken litt mer enn jeg egentlig hadde bestemt meg for at hun skulle, eller om de får syltetøy på skiva tre dager på rad, det gidder jeg ikke å miste nattesøvnen over lenger. Det er utrolig deilig, og jeg tror det er veldig sunt for både store og små.

Kanskje litt dårlig sammenligning, men det er den beste jeg kommer på i øyeblikket: det blir litt som når man som barn kaster seg over alt som er rosa og glitrer og alt det som venninnene liker er det eneste som gjelder, til man gradvis begynner å tenke selv og utvikle sin egen smak og personlighet. Man innser at det er mye som kan være "riktig", at det bare gjelder å finne sin greie. En lignende modningsprosess tror jeg de aller fleste foreldre går gjennom. Det viktigste tror jeg er at man sitter igjen med et sett av hovedprinsipper som man kan stå for, og som sørger for at familien som helhet fungerer.

Det er nok en del ting jeg aldri kommer til å gi slækk på, og når jeg ramser opp disse tingene blir alt det andre jeg har steilet på i fortiden så überteit. Altså, gåstol? Nestlé? Trampoline? Sukkerfrie barnehager?

[Dronningen]

Vi er så like Skremmeren, men jeg har derimot sluttet å se på det som en svakhet for mange år siden, og tenkt at det er en styrke som mor at jeg ikke er så fastlåst i absolutt alt, og både kan endre mening og tankegang rundt en del ting på veien. I tillegg ønsker jeg at barna skal kunne argumentere med meg, og at vi sammen kommer fram til løsningen. At jeg hører og forstår, og kan endre mening ut fra hva de sier. Hvis svaret mitt derimot blir noe annet enn de hadde håpet på, at klarer jeg å forklare meg selv tilbake slik at barna også forstår (selv om det er dumt).

På slutten av dagen skal jeg kunne leve med meg selv. Jeg er blitt bedre til det. Jeg er også blitt bedre til å handle uten å sjekke alt mulig på et forum først. Jeg trenger ikke tillatelse fra hele verden i alt jeg gjør.

[Candy Darling]

Men selv om du lagde deg prinsipper av det, Skremmern, så kan man ha bare bastante meninger om ting også, uten at det er prinsipper. Sånn hvis du tror at alle som ombestemmer seg føler at de svelger store kameler. Jeg har ombestemt meg på mye uten at jeg på noen måte føler det som et problem eller et tap. Jeg kan kanskje fnise litt over at jeg var så hardnakket, men jeg føler sjelden flauhet eller skam eller nederlag av sånt.

I motsetning til f.eks. hvis jeg hadde straffet barnet mitt fysisk. Det er et prinsipp for meg. Jeg kan ikke leve med å være en som slår barnet mitt som straff - og nå snakker jeg ikke en gang om at det brister én gang og man klapser. Selv det kan jeg se for meg KAN skje. Men ikke kaldt og rolig, som en avstraffelse. Det vil være et prinsippbrudd som ryster ved grunnvollene mine.

Det at jeg gikk fra å boikotte Nestlé til å velge noe annet når jeg kunne, men å gi blaffen hvis det nå ble sånn, det var ikke et prinsippbrudd. Det var en lemping av målene mine.

[Muskat]

Jeg føler ikke at jeg har svelget noen kameler, men jeg fniser godt av meg selv pre-barn. Mine barn skulle da aldri bruke smokk! (Noe de heller ikke gjorde, tross mine iherdige forsøk på å overtale dem til å bruke den j*vla smokken). Og å la TV'en være barnevakt for ungene på morningen, noe så forkastelig.

Trampolinemotstander har jeg også vært, det fikk de først i år faktisk (de er 6 og 8 år). Det er mest fordi trampoliner er så himla stygge, men så har jeg vel innsett etterhvert at hagen min aldri blir en fredfull blomsteroase, så en trampoline fra eller til gjør ingen forskjell.

Noen prinsipper holder jeg selvsagt på, slik som bilsikring og slike viktige ting.