Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.

Selvfølgelig, det gjelder jo alle områder av livet, som påpekt av flere her. Jeg skjønner bare hvorfor man må hovere over det (for det er slik jeg leser flere av innleggene, om de i utgangspunktet var aldri så godmodig ment). Det er jo ikke slik at man blir et klokere menneske over natten når man blir mor, for deretter straks å gi seg til å le ømt av hvor ubeskrivelig dum man var tidligere. (Snarere tvert imot, kanskje? For egen del lurer jeg på om våkenetter og ammetåke har svekket både intelligens og øvrige sjelsevner.) Paret i hovedinnlegget betrakter jeg som ekstreme, og jeg må si meg enig med Hasselnøtt i at det ikke bare er de eventuelle foreldreegenskapene som er litt snåle her.

Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?

Det nytter jo ikke å diskutere dette aktuelle paret, for her er informasjonen asymmetrisk. Jeg kjenner henne, vet hvordan hun er, og tror derfor at hun vil forandre oppfatning når hun tar seg tid til å kjenne etter hva det faktisk innebærer å få et barn, at det ikke bare er en forestilling, en visjon. For det er nok slik her, at "man skal jo ha barn", uten at de legger så mange krefter i å tenke over det. Slik var jeg også. Det er det jeg sier igjen og igjen her, at jeg var helt lik. Jeg var også ekstrem før jeg begynte å prøve å få barn. Det var først da jeg (som følge av å være UFB-er) gikk ordentlig i dybden på hva det innebar å skulle være mor at jeg endret holdning til blant annet penger og karriere.

Det du skriver, om å hovere, kjenner jeg meg ikke igjen i, og lar derfor være å kommentere det ytterligere.

[Olympia]

Jeg synes nesten det er forståelig å påstå at man ikke kommer til å forandre livet sitt noe særlig selv om man får barn. Av ren trass nemlig, pga. av de hundrevis av allerede-foreldrene som slenger rundt seg med sine nedlatende, allvitende og bare-vent-og-se holdninger.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?

Jeg tror kanskje jeg mistolket innlegget ditt, og svarte litt kjapt i sted. Jeg tror ikke det skjer noe mirakuløst med henne idet barnet sparker nei. På samme måte som jeg selvfølgelig ikke tror hun kommer til å flytte på landet og dyrke grønnsakene sine selv. Det var naturligvis satt på spissen, noe jeg trodde var åpenbart. Jeg beklager om jeg var klønete i mine formuleringer.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Nå vet jeg ikke om du sikter til meg, men antar det ettersom jeg startet tråden. Da har jeg nemlig formulert meg klønete.

Nei, jeg siktet ikke spesielt til deg, det var mer en generell betrakting og et aldri så lite hjertesukk.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Jeg er enig i dette, det er en insinuering om at dersom man får barn så vet man så mye mer enn andre, selv om det eneste man vet er hvordan det var for en selv.

Jeg har ikke forandret så mye syn på dette å få barn, men likevel så er det jo selvklart at man får seg noen overraskelser. Akkurat som å gjøre alt annet for første gang.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Jeg er enig i dette, det er en insinuering om at dersom man får barn så vet man så mye mer enn andre, selv om det eneste man vet er hvordan det var for en selv. .

Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.

Ikke sant Moonson?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.

Ikke sant Moonson?

Jepp. Jeg får vel også legge til at jeg ikke gir uttrykk for hva jeg tenker. Jeg sitter ikke og himler med øynene, ler eller noe slikt. Dette er jo tanker jeg gjør meg i stillhet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.

Ikke sant Moonson?

Det var overhodet ikke ment på Monsoon (Grei og Klok Dame TM), men verstingene som alle har vært borti.

[Kaz]

Jeg himler heller ikke med øynene. Grunnen til at det er så komisk er jo fordi en kjenner seg igjen, jeg har jo svelget minst like mange kameler selv!

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Det var overhodet ikke ment på Monsoon (Grei og Klok Dame TM), men verstingene som alle har vært borti.

Betyr det at jeg ikke kommer til å få rød prikk allikevel?

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Enig med deg og Elinblu der. Sånn "håhå, bare vent og se"-holdninger er utrolig irriterende (når det sies høyt, folk må jo tenke det de vil), og jeg håper inderlig jeg ikke formidler noe sånt til mine barnløse venninner. Men, det er klart, en sjelden gang kommer det jo noen virkelig hårreisende uttalelser da..

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Kan der ikke være begge veier? Jeg merker i alle fall at når jeg først tyr til arroganse i slike saker, så er det når jeg opplever at mine prinsipper eller verdier blir kritisert. At det blir en type forsvar.

[kie]

Min svigerinne var ekstremt bedreviter da hun var barnløs. Så fikk hun barn og hun er faktisk en av de flinkeste mødrene jeg vet om. Ok, litt mer ydmykhet har hun fått til ting som at man kan bli redd og bekymret når barnet har feber osv. Men alt i alt synes jeg at hun er knallflink og har ingen problemer med å prøve å etterfølge hennes eksempel på flere områder.

Når det gjelder foreldre som har barn i barnebolig blir jeg ganske oppgitt av å lese fordømmelse av dem. Det at jeg selv har et barn som krever en del ekstra + en lillebror som er mentalt er en femåring i en noenogtyve år gammel kropp, gjør meg på ingen måte til et sannhetsvitne med rett til å fordømme andre. Det eneste jeg kan si at jeg har litt kjennskap til er den sorgen og smerten som kan ligge bak de valgene man tar. Det kommer ingen fordømmelse herfra, i alle fall.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Når det gjelder foreldre som har barn i barnebolig blir jeg ganske oppgitt av å lese fordømmelse av dem.

Hvem i huleste er det som dømmer foreldre som har barn i barnebolig her?

Det var én som ikke visste hva barnebolig er, men som fikk svar på det og dermed endret reaksjonen sin. Så var det Perhonen som snakker om et spesifikt eksempel, hvor hun kjenner familien og derfor vet en hel del om dem. Perhonen har et barn med spesielle behov selv, og det virker som hun følte seg "truet" til å presisere det, fordi så mange var ute etter henne.

Hvem andre snakker vi om? Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet. Det er ingen enkel avgjørelse å ta i mot så mye avlastning som vi f.eks. gjør. Jeg har i etterkant sett at begge har nyansert innleggene sine, og kommet med mer informasjon - men uansett. Perhonen går ikke i skoene til de foreldrene hun snakker om. Det er bare disse foreldrene som vet hvorfor barnet er i såpass mye avlastining som han er. Mye kan man vite som utenforstående, men man vil aldri lære å kjenne hva den enkelte bærer i hjertet sitt.

En barnebolig kan være til stor og uvurderlig hjelp for oss som har barn med spesielle behov. Jeg blir trist når folk grøsser og tenker "stakkars barn." Det er ikke synd på mitt barn fordi han er i barnebolig to dager i uka, og antakelig kommer til å bo der mer og mer ettersom han vokser til. Det er barneboligen som er med å gi ham et godt liv, for det ville han ikke hatt dersom mannen min og jeg skulle tatt oss av ham uten hjelp...

Så ja - det er lett å se kritikken når slikt blir skrevet, fordi det rører så mye sårt og vondt. Normalt sett blåser jeg en lang masj i hva folk skriver og mener her inne, men akkurat dette, dette ble jeg lei meg av. Det er mye mulig jeg er rar, men det har jeg nå alltid vært...

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet.

Men hva var det som traff deg? turi visste ikke hva en barnebolig var for noe, men hadde du lest litt mer, hadde du sett en helt annen reaksjon. Perhonen snakker heller ikke generelt, hun snakker om en familie hun kjenner, og det gjør hun tydelig rede for i innleggene sine. Hun har selv et barn med spesielle behov, så hvorfor i all verden skulle hun se ned på andre i samme situasjon? Hun av alle skjønner jo hvor krevende en slik hverdag er.

Jeg skjønner at tema er følsomt, og jeg tviler ikke et sekund på at det finnes dømmende sjeler der ute, absolutt. Men i denne tråden finner jeg ikke en eneste en, og synes derfor det blir litt feil å starte egne innlegg med kritikk og anklage mot andres oppfatninger og erfaringer.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hva var det som traff deg? turi visste ikke hva en barnebolig var for noe, men hadde du lest litt mer, hadde du sett en helt annen reaksjon. Perhonen snakker heller ikke generelt, hun snakker om en familie hun kjenner, og det gjør hun tydelig rede for i innleggene sine. Hun har selv et barn med spesielle behov, så hvorfor i all verden skulle hun se ned på andre i samme situasjon? Hun av alle skjønner jo hvor krevende en slik hverdag er. .

Det som traff meg i hjertet var først og fremst den grøssende smilyen ved siden av spørsmålet "hva er en barnebolig." Dette hadde ikke truffet meg i det heletatt hadde ikke spørsmålet hatt den smilyen. Uten smilyen hadde jeg oppfattet det som et nøytralt spørsmål. Med smilyen oser det av en fordom om at dette er et grusomt sted hvor man stuver vekk barn det ikke passer en å ha.

Å snakke om en familie man kjenner er lett... Men hvor godt kjenner man den familien egentlig? Det nevnes også spesifikt i et senere innlegg at barnet "bare har autisme." Autisme er ikke en sekk - det finnes mange ulike autismeformer. Noen barn med autisme er f.eks. våkne hele natta - har man hatt noen netter med nattevåk blir man ganske ødelagt...

Jeg syns det er flott at Perhonen orker å ha barnet sitt hjemme, at hun ikke føler hun behøver avlastning. Det er ikke alle som føler de behvøer dette, noen klarer faktisk fint å sjonglere hverdagen sin på beste måte uten hjelp utenfra.

Andre trenger hjelp, men våger ikke be om dette, da de er redde for reaksjonene utenfra.

Noen av oss stikker fingeren i jorda og innser at de trenger hjelp for å klare hverdagen. Det første spørsmålet vi blir møtt med når vi møter en lege som treffer Lillemann og oss for første gang er som regel: "bor han hjemme ennå?"

Vi har ulike behov for hjelp, og ulike terskler for å ta i mot hjelp. Felles for de fleste av oss er vi faktisk har barnets beste i tankene, uansett hvor mye avlastning vi velger å ha eller ikke.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet. Det er ingen enkel avgjørelse å ta i mot så mye avlastning som vi f.eks. gjør. Jeg har i etterkant sett at begge har nyansert innleggene sine, og kommet med mer informasjon - men uansett. Perhonen går ikke i skoene til de foreldrene hun snakker om. Det er bare disse foreldrene som vet hvorfor barnet er i såpass mye avlastining som han er. Mye kan man vite som utenforstående, men man vil aldri lære å kjenne hva den enkelte bærer i hjertet sitt.

En barnebolig kan være til stor og uvurderlig hjelp for oss som har barn med spesielle behov. Jeg blir trist når folk grøsser og tenker "stakkars barn." Det er ikke synd på mitt barn fordi han er i barnebolig to dager i uka, og antakelig kommer til å bo der mer og mer ettersom han vokser til. Det er barneboligen som er med å gi ham et godt liv, for det ville han ikke hatt dersom mannen min og jeg skulle tatt oss av ham uten hjelp...

Så ja - det er lett å se kritikken når slikt blir skrevet, fordi det rører så mye sårt og vondt. Normalt sett blåser jeg en lang masj i hva folk skriver og mener her inne, men akkurat dette, dette ble jeg lei meg av. Det er mye mulig jeg er rar, men det har jeg nå alltid vært...

Inagh, såvidt jeg kan forstå så tar du nærmest ned stjernene til sønnen din. Dere har et helt annet ståsted enn den familien jeg kjenner. Dere setter tilside egne behov for å være der for barnet deres mest mulig. Og jeg sier ikke at noen barn har vondt av å bo i barnebolig. De blir tatt veldig godt vare på og elsket av alle som jobber med dem. Helt sikkert. Poenget mitt er at det er stor forskjell på å ha behov for hjelp og ta imot hjelp når man trenger det, og å avvise barnet sitt fordi det ikke svarte til forventningene. Fordi det hemmer karriereutviklingen. Det fins heldigvis ikke mange som er slik. Men noen. Og jeg opplever stadig vekk i jobbsammenheng at når vi ringer for å si at de må komme og hente barna fordi de er syke så kommer de ikke. Fordi de har ikke tid. Sikkert mange ganger arbeidsgivere som ikke legger til rette for at man kan ha barn og en karriere heller.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hvem i huleste er det som dømmer foreldre som har barn i barnebolig her?

Det var én som ikke visste hva barnebolig er, men som fikk svar på det og dermed endret reaksjonen sin. Så var det Perhonen som snakker om et spesifikt eksempel, hvor hun kjenner familien og derfor vet en hel del om dem. Perhonen har et barn med spesielle behov selv, og det virker som hun følte seg "truet" til å presisere det, fordi så mange var ute etter henne.

Hvem andre snakker vi om? Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

Som jeg skrev tidligere i innlegget du delvis siterte: Det at jeg selv har noe erfaring gjør meg ikke til et sannhetsvitne med rett til å dømme.

Og gi nå beng i å antyde at alle reaksjoner handler om at man tar ting personlig, da. Jeg har ikke barn i barnebolig og skjønner ikke helt at det evt. skulle gjøre mine argumenter mindre verdt om jeg så hadde. Mitt poeng var vel nettopp at selv ikke de som har lignende erfaringer har forutsetninger for å fordømme andre. Og ja. Jeg synes hinting om manglende morskjærlighet og bortsetting av barn som "ikke passer" lukter fordømming lang, lang vei.

Å guri. Nå ble jeg engasjert også. Eller, siden jeg jo har et barn med særskilte behov; i forsvar.