Fra tynn/slank til overvektig

[Jessica]

Jeg begynte å legge på meg da de to eldste var små. Jeg hadde en stillesittende jobb og mannen min jobbet mye overtid. Jeg hadde ikke mulighet til å få trent, men prøvde i helgene å dra på tur med barna. Ofte var det andre ting som måtte gjøres i helgene osv.

Etterhvert var jeg 15 kg tyngre, men dette var over flere år. Så klarte jeg å slanke meg nesten 10 kg, men så ble jeg kreftsyk. Så ble jeg frisk igjen, men med barn og utdanning ble det vanskelig å klare å få trent slik jeg ville, og jeg slet med utmattelse etter kreftbehandlingen. Året før jeg ble kreftsyk igjen hadde jeg klart å gå ned noen kilo og jeg trente regelmessig.

Lett skal det ikke være

[Anne C]

Jeg skulle ønske jeg ikke behøvde å spise noe i det hele tatt. Mat = store problemer for meg. Jeg har på ingen måte et normalt forhold til mat.

[Tussa]

I denne artikkelen står det litt om det http://www.aftenposten.no/jobb/article3763652.ece

Blant anna henviser den til svenske og danske undersøkelsar som vise at overvektige tjener dårligare enn normalvektige.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...)

Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.

Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.

Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.

Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.

Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.

Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.

Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.

Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.

Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)

Takk for svar! Jeg spurde av nyskjerrighet ja, kan ikke la vere å undre... Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising.. ( jeg synes forøvrig ikke at str 42/44 klassifiserer til overvekt...Da er det liksom heller mer snakk om at man har noen få kg for mye bare..) Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Samtidig skjønner jeg godt at bla store endringer i livet kan bli mer enn man kan klare, og at det kan vere lett å ty til mat som trøst, at man bare gir blanke f... i hvordan kroppen ser ut etterhvert der og da, det er ikke det viktige. At ingenting er viktig ang mat/helse/kropp, det man er sentrert rund er problemet/ne man har tårnende over seg. DET kan jeg forstå på et vis, på samme måte som at folk kan finne på å trøstedrikke eller trøsterøyke eller trøsteshoppe for densaksskyld! Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....??? *Med fare for å bli peppret skikkelig* Hva gjør at man ikke klarer å ta tak i seg selv før det er "forsent"? Er det snakk om dårlig impulskontroll og selvinnsikt? Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....???

Så hvis man ikke klarer å stoppe i tide, er man ikke fornuftig da? Jeg ser ikke poenget ditt her, mener du virkelig at det går på fornuft?

[Elisabet]

Har ikke lest hele tråden, så snakker bare for meg selv. Takke meg til noen kg for mye enn for lite. Selv har jeg bestandig hatt en enorm forbrenning og slitt med å være for tynn uten at jeg har villet det. Nå siste par årene så har dette forandret seg veldig og jeg merker at "kose"kiloene legger seg på. Jeg vil nok helt klart stoppe før det når så langt som godt overvektig, men jeg liker noen kosekilo i forhold til å være for tynn. Selv har jeg gått opp 20 kg i forhold til hva jeg var før jeg fikk lillebror. Har ikke vært noe moro å pakke vekk størrelse etter størrelse med klær, men jeg har ikke noe mål om å komme inn i de igjen, men jeg har heller ikke noe planer om å bli så mye større enn det jeg er nå. Nå har jeg satt en stopp i hodet mitt, så får vi se om det holder.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising..

Fordi det er en sykdom. En anorektiker vil feks. gå ned i vekt til hun eller han ser ut som et levende skjelett, uten å faktisk se det selv. Man står og speiler seg og ser et overvektig menneske selv om man er livsfarlig tynn. En overspiser ser kanskje overvekten, men har en spisesykdom som gjør at vedkommende ikke klarer ved egen hjelp å ta tak i det. Noen klarer det, noen alkoholikere klarer å komme seg utav helvete ved egen hjelp også. Men de fleste trenger nok hjelp utenfra, vil jeg tro.

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Ja.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

Visst du finner et universielt svar på det, så blir du rik, meget, meget rik......

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Tøtto, her.

Så hvis man ikke klarer å stoppe i tide, er man ikke fornuftig da? Jeg ser ikke poenget ditt her, mener du virkelig at det går på fornuft?

Ordla meg muligens litt dumt, i mangle på andre ord i farten.
Det går vel ikke på fornuft sånnsett, (derfor jeg skrev det i hermetegn) men på en måte gjør det det litt likevel? Overvekt er for mange en sykdom, og overspisingen har jo med det mentale å gjøre også...så ja, litt med "fornuft" har det jo vel med å gjøre..? Er man ufornuftig på et vis når man sitter og spiser og spiser og spiser til vektnålen viser 80kg formye? Da tenker man ikke på sitt eget beste helsemessig? men på slukke suget etter mat og å stille andre behov der og da? Man setter behov foran "fornuft"? For alle vet jo at det på sikt ikke fører noe godt med seg helsemessig?
At man ikke klarer å stoppe er en annen sak... Det er vel en tankegang som må endres for den det gjelder vil jeg tro... og nei, jeg sier ikke at det er lett, ingen trylleformel finst. Og jeg har ingen fordommer mot overvektige, bare så det er sagt.

Jeg synes derimot det er trist å se en person som før brukte str 38/40 feks, og som "plutselig" bruker str 48/50.. Derfor jeg begynte å undre over at enkelte kan la det gå så langt...

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Ordla meg muligens litt dumt, i mangle på andre ord i farten.
Det går vel ikke på fornuft sånnsett, (derfor jeg skrev det i hermetegn) men på en måte gjør det det litt likevel? Overvekt er for mange en sykdom, og overspisingen har jo med det mentale å gjøre også...så ja, litt med "fornuft" har det jo vel med å gjøre..? Er man ufornuftig på et vis når man sitter og spiser og spiser og spiser til vektnålen viser 80kg formye? Da tenker man ikke på sitt eget beste helsemessig? men på slukke suget etter mat og å stille andre behov der og da? Man setter behov foran "fornuft"? For alle vet jo at det på sikt ikke fører noe godt med seg helsemessig?
At man ikke klarer å stoppe er en annen sak... Det er vel en tankegang som må endres for den det gjelder vil jeg tro... og nei, jeg sier ikke at det er lett, ingen trylleformel finst. Og jeg har ingen fordommer mot overvektige, bare så det er sagt.

Jeg synes derimot det er trist å se en person som før brukte str 38/40 feks, og som "plutselig" bruker str 48/50.. Derfor jeg begynte å undre over at enkelte kan la det gå så langt...

Man er vel ganske enige om at matrus er en vanskeligere problematikk en heroin rus, fordi avhengigheten er så sterk.
Og mekanismene er vel mye de samme, som for de som spiller alle pengene sine, naboens penger, mamma og pappas penger, bilen, kona og ungene bort på nett poker, de som stapper regningene i stekovnen, de som har BMI på 12 og ser en feit person i speilet, de som siler rødspriten i loff og drikker den, før de spiser loffen etter på, de som bruker 12.000 kr på mat for så å kaste opp all maten etter på, og ikke minst de som har 2000 par sko, men ingen penger til mat.
Klin sprø hele bunten,

Og alle blir friske igjen, når de bare tar til furnuft og tar seg sammen.
Men for å kunne ta seg sammen, å gjøre de grepene som må til, så MÅ MAN HA ET VELFUNGERENDE støtteapparat rundt seg. Man må ha tid, man må ha overksudd, man må oppbacking fra alle hold.
Og det er noe jeg ikke forstår, for oppfølgingen fra helsevensenet, i forhold til overvekt er MINIMAL. Det er virkelig lite hjelp å få.
For de fleste er ikke 6 mnd på Ebertoft, eller Tonsåsen et alternativ. Ei heller kirurgi. Men røyker du, derimot, finnes det haugen på med gratis tilbud fra staten, til å slutte.

Og til det siste du skriver:
jeg synes det er utrolig trist med disse som sitter og hoster, med gule nikotinfingre og røyker. Det er jo bare å ta seg sammen og slutte, for det greier jeg.........

(det siste der var ironi liksom)

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Takk for svar! Jeg spurde av nyskjerrighet ja, kan ikke la vere å undre... Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising.. ( jeg synes forøvrig ikke at str 42/44 klassifiserer til overvekt...Da er det liksom heller mer snakk om at man har noen få kg for mye bare..) Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Samtidig skjønner jeg godt at bla store endringer i livet kan bli mer enn man kan klare, og at det kan vere lett å ty til mat som trøst, at man bare gir blanke f... i hvordan kroppen ser ut etterhvert der og da, det er ikke det viktige. At ingenting er viktig ang mat/helse/kropp, det man er sentrert rund er problemet/ne man har tårnende over seg. DET kan jeg forstå på et vis, på samme måte som at folk kan finne på å trøstedrikke eller trøsterøyke eller trøsteshoppe for densaksskyld! Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....??? *Med fare for å bli peppret skikkelig* Hva gjør at man ikke klarer å ta tak i seg selv før det er "forsent"? Er det snakk om dårlig impulskontroll og selvinnsikt? Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )

Ok - jeg skal moderere. Hun skrev at man bare har noen kilo for mye i 42.

Jeg er en del større en 42. Jeg er helt fin.

[ingling]

Zoë sier det bra. Veldig bra.

[ming]

Det er sikkert bare å "ta seg sammen"... Problemet er at man må ta seg sammen så utrolig mye lengre når man har 40 kg som skal av enn når man har 5-6 kilo som skal av! Jeg er utrolig god på å slanke meg. 25 kg, 18 kg, 10 kg - og så mister jeg konsentrasjonen på en eller annen måte, og vips! (føles det som) er kiloene på plass igjen, og jeg må starte på nytt - med de samme kiloene som sist (og gjerne et par ekstra).

Gud, så lei jeg er!

Jeg begynte å legge på meg i studietiden, da jeg flyttet hjemmefra og styrte kostholdet selv. Mye pasta og øl - kort oppsummert. Og lite trening. Og så ble jeg samboer, og det ble mye sofakos og gode middager, og det snek seg på enda litt mer. Og så ble jeg gravid, fikk bekkenløsning og ble sittende mye i ro. Ja, og sånn går nu dagan.

Jeg er ikke noe dårlig menneske av den grunn. Jeg kan kosthold, jeg liker å trene, jeg har ikke store psykiske problemer og er ikke viljesvak, men jeg er glad i mat, glad i vin, glad i søtt, har det litt for travelt i hverdagen, har litt dårlig selvbilde, og vet at veien dit jeg vil være er så lang at det nesten ikke er noen vits. Mislykkes man mange nok ganger, mister man troen på at veien fram er farbar, og det blir tyngre og tyngre å motivere seg for jobben. For det er virkelig en stor jobb! 5-6 kilo er "bare" et lite hobbyprosjekt, mens 40 er heltidsjobb i flere år.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Jeg er ikke noe dårlig menneske av den grunn.

Såvidt meg er bekjent fins det ingen sammenheng mellom overvekt og "dårlige" mennesker.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Såvidt meg er bekjent fins det ingen sammenheng mellom overvekt og "dårlige" mennesker.

Virkelig?
Jeg vet jo det. Men det er tydeligvis noen som lever i den villfarelse at overvektige ikke eier selvkontroll/er litt dumme/:insert aktuell negativ egenskap:, og ergo ikke er like bra mennesker som de slanke, vellykkede som har selvkontroll/er smarte/:insert aktuell positiv egenskap:.

[Mirasol]

Har aldri vært tynn, så jeg vet ikke hvordan jeg ville tenkt i en evt. overgangssituasjon fra det ene stadiet til det andre. Det må i tilfelle bli fra overvektig til fedme det da, og der har jeg vært mange ganger. Jeg vet hva som er riktig/anbefalt/sunt/lurt, men å følge det opp er en helt annen sak.

[Floksa]

Jeg er tjukk fordi jeg spiser for mye, og formye av feil ting.
Jeg takler stress med mat, andre takler stress ved å jogge, shoppe, drikke, ta piller, slå ungene, rydde huset what ever. Jeg ser ikke helt den store forskjellen?

Dernest finnes det bare en måte å få ned vekten på.
Og det er å spise mindre og annerledes og bevege seg mer.
Det er fasiten enten man vil eller ikke.
Fasiten er enkel, å gjennomføre det er vanskelig.
Og enda vanskeligere om jeg har 100 gode grunner til at jeg er tjukk.
Og det har jeg

[Fibi]

Noen ganger går det så sakte og gradvis at det ikke merkes ordentlig før det er "for sent". Jeg har gått opp i rykk og napp siden jeg var 18, og "plutselig" er jeg en 95-kilos tredveåring.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.

!

Jepp. Denne beskrivelsen passer på meg.

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Noen ganger går det så sakte og gradvis at det ikke merkes ordentlig før det er "for sent".

Akkurat. Jeg gikk opp 12 kg og trodde jeg hadde gått opp ca 2. Mitt varselssystem slo seg på da buksene i str. 42 ble for trange. Selv om jeg har erfaring med å "plutselig" ese ut selv, har jeg som HI lurt på hvorfor ikke varsellampene går på når man f.eks ikke finner klær på vanlige klesbutikker. Jeg tror at man i slike tilfeller snakker om problemer som er for store (og som ikke bare handler om "spise mindre- trene mer") til at man bare kan "ta seg sammen."