Besteforeldre som ikke passer

[Mani]

Jeg tror at mange i besteforeldregenerasjonen har jobbet mye og stått på gjennom livet. De har nå en anledning til å realisere seg selv og ha sin andre ungdom (sitat svigermor) som de ikke har hatt tidligere i livet.
Selvrealiseringen de nå føler at de kan oppnå blir da så altoppslukende at barnebarn og alder blir litt i veien.

Jeg tror det kan være en fordel å få realisert selv selv litt i yngre år før man får barn og barnebarn. Mulig at vi da kan eldes med litt mer ro i rumpen.

[Lilith]

Min mor oppdro meg og min bror mer eller mindre alene, og fant kjærligheten i USA rett etter at jeg fikk yngstejenta. Vi har alltid vært veldig tett, men etter at hun flyttet til USA har nok forholdet mellom oss kjølnet. Når jeg er i normal modus så synes jeg det er bare rett og riktig, hun har tatt seg av oss i alle år og fortjener å være lykkelig og leve livet sitt. Når jeg derimot er sliten og langt nede, midt i skilsmisse og hussalg og barn som jeg aldri føler jeg har overskudd til, da svir det og jeg blir bitter og tverr og lei meg fordi jeg føler at jeg har mistet mammaen min. At hun ikke passer barna gjør meg i grunnen lite, men at de ikke får tid med henne, bli kjent med henne og skape gode minner sammen med henne, det er forferdelig trist. Jeg vet at hun føler seg revet mellom oss hjemme og nye mannen, så jeg prøver hardt å si at så klart går det bra, vi klarer oss fint og hun må bare kose seg, men når jeg er utslitt og hun spør på feil dag, så klarer jeg ikke annet enn å bare unngå henne. Hva skal jeg si da: Nei, jeg vil at du skal komme hjem. Nå! Hun har alltid pratet høyt og langt og fordømmende om besteforeldre som ikke passer eller bryr seg om barnebarna, og det er et år siden hun har sett sine egne. Men, som sagt, jeg unner henne det av hele mitt hjerte, når jeg bare orker.

Min far har dem 2-3 ganger i året, og evt. om jeg skulle be om det. Jeg har vel i grunnen signalisert at jeg trenger bittelitt mer avlastning, men det har ikke nådd gjennom og det er i grunnen greit nok. De ser ham i hvert fall ofte nok til å ha en god relasjon til ham og det er det viktigste, tross alt.

Besteforeldrene på den andre siden og evt. barnepass derfra tilfaller jo så klart eksen, det eneste jeg skal si om den saken er at de nok kunne ha gjort litt for å bli bedre kjent med barnebarna sine.

[mocci]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Jeg tror at mange i besteforeldregenerasjonen har jobbet mye og stått på gjennom livet. De har nå en anledning til å realisere seg selv og ha sin andre ungdom (sitat svigermor) som de ikke har hatt tidligere i livet.
Selvrealiseringen de nå føler at de kan oppnå blir da så altoppslukende at barnebarn og alder blir litt i veien.

Jeg tror det kan være en fordel å få realisert selv selv litt i yngre år før man får barn og barnebarn. Mulig at vi da kan eldes med litt mer ro i rumpen.

Jepp, dette gjelder mine foreldre i høy grad. Mamma har faktisk sagt rett ut at hun syns hun har brukt nok tid på barn i sitt liv, nå vil hun for en gangs skyld være i fokus selv. Hun har omtrent ikke hatt noe ungdomstid da hun ble gift som 21åring med første på vei. Mine foreldre er i midten av 50 årene og jobber fullt.
Jeg har enda ikke barn selv men min søster føler seg veldig såret over den åpenbare mangelen på interesse for barnebarna. Nå skal det sies at hun har tvillinggutter som ikke har vært de enkleste å ha med å gjøre, de ble nylig 4 år. Foreldrene våre har stilt opp som barnevakter 1 gang i året da min søster og hennes mann har reist på utenlandsturer i regi av hans jobb. De har som sagt stilt opp da men det har omtrent vært under tvang fra min søster. Utenom denne årlige turen stiller de lite opp som barnevakter og det til tross for at foreldre og min søster bor vegg i vegg.....
Jeg vet med andre ord hva som venter meg den dagen jeg får barn.....

[tink]

Sånn i anstendighetens navn vil jeg nok bidra med noe hjelp og støtte selv dersom det ikke har gått begge veier, dersom jeg kan. Men villigheten til å tilrettelegge påvirkes selvsagt av hvordan relasjonen har vært.

Det er vel ikke bare, bare å skaffe ekstern barnevakt. Men det er jammen ikke umulig heller. De vi har brukt har vi spurt og betalt, det er ikke alltid så mange som tilbyr seg, men flere svare ja dersom man spør. Vi ha også byttet tjenester med andre småbarnsforeldre.

[Polyanna]

Mine foreldre er interessert i barna, er sammen med dem når de er her, og glad for besøk. Men de bidrar ikke mye i form av hjelp og avlastning. De begynner å bli gamle, de har begrenset kapasitet, mamma lever med kroniske smerter, og pappa er så surrete at jeg ikke betror ham alene med dem i noe særlig tid om gangen. Det er jeg virkelig ikke hverken sår eller bitter for. De har stilt opp noen få ganger, men de blir helt utslitt av det. Til og med om det bare er ett barn. Men de elsker barna og barna elsker dem. Hjelp av besteforeldre syns jeg faktisk bare er en bonus.

Barnas farmor har en enorm kapasitet, selv om hun jobber fullt, og lever for å hjelpe andre. Den hjelpen setter vi selvsagt kjempestor pris på. De bor langt unna, men er her så ofte som de kan, og vi føler oss veldig prioritert og ivaretatt. Vi er heldige! (Så vi har altså 1 av 4 besteforeldre som er til hjelp)

[Dixie Diner]

Jeg er i samme situasjon selv. Svigers 10 minutter unna, men det er nå over 2 år siden barna har vært der på overnatting eller besøk uten oss. Jeg tenker ikke så mye på at jeg og mannen skal ha "fri", men det at jeg synes det er sårt at de ikke engang kan ta initiativet til å ta dem med på kino, tivoli eller lignende en gang i skuddåret!
Jeg jobber i barnehage og ser daglig besteforeldre hente og levere barn, spesielt i helgene. Da er det ekstra sårt å tenke på at det aldri vil skje med oss. Minsten hadde jo vært så utrolig glad om bestefar eller bestemor kom og hentet ham en dag, mer skal det ikke til.
Det verste er allikevel alle lovnadene. De lover og lover, spesielt svigerfar. Nå de siste par gangene vi har vært der, har han sagt til eldste at han skal ta henne med til Italia snart. For det første er det 100 % uaktuelt at han tar henne med seg dit alene (det er flere årsaker til det), og for det andre skjønner jeg ikke at det må så store ting til. Italia liksom. Hva med Kongeparken i noen timer?? Det virker som om han sier sånt fordi han vet at da blir det ikke noe av, så da har han liksom "gjort sitt"

[mkj]

Vi er heldige på mange måter, for det skorter ikke på innsatsviljen føler jeg. Men når det er sagt - våre besteforeldre bor hhv en dags flytur unna og bestemoren bor nesten 20 mil unna.

Bestemoren har litt skrantende helse, og vi spør derfor ikke henne om å passe ungene, i hvertfall ikke begge. Hun ville sagt ja, og det ville slite henne helt ut rett og slett, og det ville ikke føles godt for noen. HÅper hun ikke synes det er sårt at vi ikke spør. Jeg tror hun synes det er sårt at hun ikke orker/greier. Men hun er jevnlig på besøk, kjøper mange gaver og følger med på skolearbeid. Så jeg føler hun stiller opp og er interessert, selv om hun ikke makter å avlaste oss nevneverdig.

Min mor stiller opp så mye hun kan, men de bor i et annet land. Men ofte reiser vi dit på ferie, da har vi greit med barnevakt (altså vi reker ikke i 14 dager på fylla, men kan få oss et par kvelder ute uten unger) Og når de er her hjemme så stiller hun opp. Helst med pass av en i gangen, men om vi skal noe så tar hun begge to, stort sett uten noe om og men. Hun hadde god hjelp fra sin svigermor da vi var små, og det er vel det hun betaler tilbake nå. Jeg setter veldig pris på det, og det vet hun. Hun har nok mine barn mer enn min brors, men jeg håper/tror ikke de synes det er urettferdig, da de har veldig god hjelp fra besteforeldre på den andre siden igjen. Uansett der også - de er veldig opptatt av alle sine barnebarn.

Våre unger er litt eldre enn HI sine. Eldstejenta på 7 er det ikke noen problemer å få noen til å 'passe' De sover stadig over hos hverandre uansett. Men lillebror er for liten foreløpig til sånt. Antar at det blir et par år til det blir aktuelt minst, at han skal sove borte.

Men vi planlegger evt weekenturer ut fra når min mor kan passe barna. Hadde vi ikke hatt henne, så tror jeg ikke vi hadde reist bort før ungene hadde blitt større.

[Anne C]

Mamma eller pappa kommer aldri til å hente gutta i barnehagen eller noe sted, skal de være der så må vi komme med de. De kan heller ikke kjøre de hit, og ja pappa har bil, og kjører hver dag. De har ikke vært her på 4 år eller noe. De bor 20 min med bil herfra. Me jeg drar heller ikke på besøk til de, så det er vel delvis min feil og.

[Chablis]

Vi har mine foreldre som stiller opp, men de bor 50 mil unna og jobber fullt så det begrenser seg. De kom hit i mars og passet poden fra fredag til mandag, utenom det så er de barnevakt om jeg er hjemme hos de og er ute sammen med venner.

Mine svigerforeldre stiller aldri opp, de bor ikke langt unna men likevel har de aldri hentet poden i barnehagen, hatt han på besøk alene osv. Jeg synes det er veldig sårt men har innsett at de bare er sånn.

Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Minni, her.

Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.

Hvem er ikke det. Kjente meg utslitt selv jeg, tre timer inn i dagen i dag.

[Malama]

Knerten skal kanskje, uvisst men muligens sove borte fra oss ei natt i sommer. Kanskje. Da blir han tre år. Og alene blir vi uansett ikke, lillesøster blir her hos oss. Det er mine foreldre som har sååååå lyst å ha ham på overnatning i campingvogna si, da blir den stående på en campingplass ti minutter herfra, knapt nok det. Bare fordi de har så lyst.

Vi har ikke barnevakt. Vi er klar over det. Vi bor 35 mil unna min familie, 42 mil unna hans. Vi burde nok derfor vurdere å bygge opp et nettverk av småbarnsforeldre rundt oss ja. Men, mangelen på kjærestetid er ikke årsaken til at vi tenker på slikt altså. Kjærester har vi faktsik klart å være som foreldre også. Å reise bort ei helg alene har vi ikke tenkt tanken på engang, vi er småbarnsforeldre, babyforeldre, og tenker derfor på muligheter for hva vi kan finne på sammen, ikke bare oss. Vi er vel litt nybegynnere på dette greiene, vi har bare vært foreldre i drøyt to og et halvt år... så vi savner ikke egentlig alenetid. Men barnevakt er kjekt å ha av og til... sånn når man føder barn nummer to, f.eks. Så da importere vi min mor ei ukes tid før termin, så hadde hun ansvar for Knerten under fødselen. (Siden jeg fødte lillejenta hjemme har han likevel ikke sovet borte fra oss. Borte fra en av oss noen ganger, men alltid sammen med den andre)

[annemede]

Det er en vesentlig forskjell tenker jeg, på om besteforeldregenerasjonen i forkant av at barnebarna kom har proklamert hvor mye de gleder seg, hvor ofte de har ikke bare tenkt, men faktisk planlegger å komme på besøk, at de gjerne vil ha de på overnatting flere ganger i året, at de skal komme å hente barnebarna i bhg, ja, de foreslo til og med å være dagmamma for dem.
Når så barnet kommer, og det er kjempesykt, og man spør om hjelp til pass i en time slik at man kan komme seg på apoteket for å hente medisiner, men får nei. Når man har bestilt bord på restaurant for besteforeldregenerasjonen har lovet at de skal være barnevakt men ikke møter, og heller ikke gir beskjed, når de skal være bv når man skal i doktormiddag, og de ombestemmer seg og ikke gidder komme, og man reiser for å levere barnet, så sier de at de ikke våger å ta ansvaret for barnet over natten. Da kjenner jeg at jeg kobler dem ut, da kan de bare ha det så godt. Mitt beger er fullt, de kommer når de kommer og drar når de drar. Etter at de har brutt avtaler som de selv har foreslått så innser jeg at jeg ikke kan forvente noe. Ja, de droppet oss også to dager før et bryllup de lovet å være barnevakt i, det var ene gangen, andre gangen ga de oss 6 dager varsel om at det ikke passet (også bryllup).

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Det er en vesentlig forskjell tenker jeg, på om besteforeldregenerasjonen i forkant av at barnebarna kom har proklamert hvor mye de gleder seg, hvor ofte de har ikke bare tenkt, men faktisk planlegger å komme på besøk, at de gjerne vil ha de på overnatting flere ganger i året, at de skal komme å hente barnebarna i bhg, ja, de foreslo til og med å være dagmamma for dem.
Når så barnet kommer, og det er kjempesykt, og man spør om hjelp til pass i en time slik at man kan komme seg på apoteket for å hente medisiner, men får nei. Når man har bestilt bord på restaurant for besteforeldregenerasjonen har lovet at de skal være barnevakt men ikke møter, og heller ikke gir beskjed, når de skal være bv når man skal i doktormiddag, og de ombestemmer seg og ikke gidder komme, og man reiser for å levere barnet, så sier de at de ikke våger å ta ansvaret for barnet over natten. Da kjenner jeg at jeg kobler dem ut, da kan de bare ha det så godt. Mitt beger er fullt, de kommer når de kommer og drar når de drar. Etter at de har brutt avtaler som de selv har foreslått så innser jeg at jeg ikke kan forvente noe. Ja, de droppet oss også to dager før et bryllup de lovet å være barnevakt i, det var ene gangen, andre gangen ga de oss 6 dager varsel om at det ikke passet (også bryllup).

Jeg tror jeg hadde droppet dem lenge før. Mulig jeg er streng, men det var da voldsomt så mange sjanser de har fått etter å ha falt igjennom gang på gang?

Men jeg er sikkert heldig, når man produserer barnebarn nr 10 og 11 på ene siden, og 6 og 8 på andre siden så er det egentlig ikke voldsomt med barnebarnentusiasme å spore på noen av sidene i forkant.

[Muad'Dib]

Vi har al vores familie i utlandet. Foreldrene vores begynner i tillegg å bli gamle allesammen, så jeg har gjennom årene gått en del og vært missunnelig på de som hadde "familiebarnevakt" rett ved hånden. Spesielt siden Dibmann jobber vakter var det da barna var små mange ting som jeg måtte takke nei til, fordi jeg måtte ta meg av mine små.

Heldigvis er guttene nå større og de har gode venner. I tillegg har vi snille naboer hvor de gjerne kan overnatte hvis det er bruk for det. Så jeg føler at manglen på familie etterhvert er blitt kompensert av godt sosialt nettverk her hvor vi bor.

Min mor har det forøvrigt med å skryte hemningsløst av klærne som hun kjøper til guttene (når vi snakker sammen på Skype eller iChat). Dessverre nekter hun å sende dem per post, og vi sees så sjeldent at barna stort sett alltid er vokst ut av klærne når de får dem...

[Nenne]

Noen er så heldige at de har besteforeldre som stiller opp og hjelper til, som har interesse, tid og overskudd. Andre har ikke det. Sånn er det.

Det beste er å ta for gitt at de barna man har satt til verden først og fremst er eget ansvar, all hjelp som måtte komme er bonus man skal glede seg over.

Trenger man avlastning som ingen vil gi, må man kjøpe.

[annemede]

Jo, det var ganske mange sjanser, men vi var desperate og optimister. Not so much any more.

[Divine]

Jeg har alltids follk jeg kan spørre om de kan være barnevakt, men det er litt ubehagelig når de aldri trenger barnevakt selv. Jeg tilbyr meg selvsagt, men det ser ikke ut til at noen av de kjenner, trenger barnevakt EVER. Så det med å bytte tjenester har aldri vært mulig for vår del, det har vært veldig enveis.

[Skilpadda]

Jeg skjønner godt at det er sårt om besteforeldrene virker mindre interessert i barna enn det man skulle ønske. Og jeg skjønner også godt at man kunne tenke seg både frikvelder og små kjæresteturer uten barn. Samtidig er det ikke så vanskelig å skjønne at det kan virke krevende med både en 2-åring og en 5-åring på helgebesøk når man ikke er vant med å ha omsorg for småbarn og begynner å trekke på årene selv. En 2-åring er virkelig ganske liten, og generelt tror jeg det er enklere å få noen andre til å ha barn på besøk når de begynner å bli litt eldre - og i alle fall dersom det er snakk om at foreldrene skal reise bort i et par dager og dermed ikke kan komme og hente dem hvis det skjærer seg heller.

Er det en mulighet å prøve å legge til rette for at besteforeldrene kan ha ett barn av gangen, i noen timer bare, for å bli mer vant til å være alene med dem? Foreslå at de tar det største barnet med seg på en liten utflukt mens dere har minsten alene selv, og så en annen gang bytte på det? Jeg tenker meg da at det er et noenlunde velfungerende forhold mellom barn og besteforeldre, og at dere kan jobbe litt med å "venne" dem til å være sammen uten dere. Enten dette nå endre opp med det dere ønsker dere, eller bare med et litt nærmere forhold mellom barnebarn og besteforeldre, så vil det jo være positivt.

Ettersom barna blir eldre, får de jo dessuten venner som det kan være aktuelt å overnatte hos. Det kan være en fin ting å "øve" på også - hvis noen av barnehagevennene bor i nærheten, går det kanskje an å snakke med foreldrene og høre om de kunne tenke seg å bytte på å av og til ha den andres barn hos seg over natten? Det gjorde vi selv med Heikofamilien, vi begynte da de var naboene våre og barna var rundt to; begge barna vente seg dermed til å sove hos den andre familien, og skulle noe skjære seg, var det fort gjort å rusle bort og hente barnet utpå kvelden. Og når denne relasjonen var etablert, ble det veldig enkelt å be hverandre om barnevakttjenester eller overnatting.

[Milfrid]

Vi har to sett med besteforeldre som liker å være barnevakt (men som har mange barnebarn å fordele tiden sin på), og er sånn sett veldig heldige. Men nå har vi bodd 2,5 år i utlandet og måtte ordne oss på annet vis. Vi har funnet en fast barnevakt som kan sitte på dag- og kveldstid ved behov, men har ikke hatt en eneste natt uten barn siden vi flyttet. Og vi har overlevd.

Hadde dette vært permanent hadde vi nok ordnet oss med noen som kunne hatt dem en natt i ny og ne også.

Jeg forstår skuffelsen over besteforeldre som ikke har lyst til å være med barnebarna, men når det er sånn så må man nesten bare ordne seg på annet vis - slik man må når man av andre grunner ikke har familie som kan stille opp.

Vi har ikke hatt en eneste kjærestetur på 2,5 år, men vi har hatt veldig mange fine turer sammen med ungene, for vi reiser fremdeles, men vi velger hotell som har rom med soverom og stue, og vips, så får man litt kjærestetid når ungene er i seng likevel

[Flubby]

Ettersom foreldrene mine er skilt, og familien til mannen anser eldstejenta mi som et likeverdig barnebarn, har jentene til sammen 4 sett besteforeldre. Foreldrene til mannen bor et stykke unna, men vi er ofte på besøk, de er varme, herlige mennesker som elsker barnebarna sine. Men de er ikke tilgjengelig for å være barnevakt i det daglige.
Eldstejenta har sporadisk kontakt med besteforeldrene på farsiden, og min pappa tror jeg gir beng i sine biologiske barnebarn, og konsentrerer seg om fruens barnebarn. Det svir litt.
Også har vi mine foreldre. Vi bor i samme hus. Yngstejenta er over 2 år, de passer henne ofte (og stort sett på eget initiativ - flere ganger i uka), men å sove over har hun gjort bare en gang. Ikke fordi de ikke vil, eller fordi vi ikke kunne tenkt oss en frihelg, men fordi vesla ikke takler å være borte fra oss noe særlig.
Selv om vi befinner oss i en priviligert situasjon barnevaktmessig sett, med både besteforeldre og 16 år gammel tenåringsdatter i huset, så er vi bevisst på at vesla er vårt ansvar, og at vi er nødt til å få samlivet til å fungere i det daglige under de premissene som er gitt. Det har vært nattevåk og sykdom, vi har vært utslitt og ikke hatt tid til hverandre, men det blir bedre. Man får overskudd til å være kjærester i hverdagen også etterhvert. Det å få barn er nok en av de hardeste belastningene et parforhold blir utsatt for, alle prioriteringer må vurderes på nytt, man må ofre enormt mye av det man brukte å gjøre både sammen og alene, og slikt tar tid å venne seg til, og savnet etter det som var kan nok føles sterkere periodevis, når hverdagen er som tyngst.

Men det slår meg litt, etter å ha lest denne tråden, at de fleste besteforeldrene som er uinteresserte er de på barnets farside. Tro hvorfor tendensen er slik?