Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For meg er det ikke nødvendig med en problemfri tilværelse eller en tilværelse i fornektelse for å kunne klare å være lykkelig. Ei heller handler det om å være passiv i forhold til ting man vil forandre.

Det mener ikke jeg heller. Jeg tror jeg må uttrykke meg veldig klønete i dag.

[kie]

Neida. Det er bare jeg som følte at jeg måtte presisere litt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Valentina

Og nå det gjelder det å få gaver, så forventer jeg ikke noe mht følelsene deres rundt det, men jeg HÅPER jo at de er i stand til å føle glede over å få gaver. Jeg kan ikke styre følelsene deres, som du sier, men jeg kan jo HÅPE at de har skamvett til å være takknemlig .

Det er kanskje her vi deler oss. Jeg synes ikke at det å ha spesifikke følelser er en nødvendighet. Jeg synes at en spesifikk oppførsel er en nødvendighet. Når du sier at du håper de har skamvett til å være takknemlige så oppfatter jeg det som om du mener at spesielle følelser er mer "korrekte" enn andre.

Opprinnelig lagt inn av Valentina

Jeg klarer ikke å forstå hvor du vil her? Hva har det med å ønske at noen skal være lykkelige å gjøre??

Relevansen for meg er at det kan være vanskelig å faktisk akseptere andre sine følelser hvis man mener de er "feil".

Opprinnelig lagt inn av Valentina

Ut over det vil jeg tror at det er svært få som blir banket og slått som EGENTLIG elsker den som banker og slår, men at de er blitt banket og slått så mye at de ikke lengre vet opp og ned på verken egne eller andres følelser, og har fått redusert selvfølelsen så mye at de ikke tror de er verd mer, og at vold er den måten partneren viser kjærlighet på. Det er i alle fall den forklaringen mange gir når de først kommer seg ut av et sånn helvete.

Jeg har ingen problemer med å akseptere at man kan elske en person som slår, jeg mener man underkjenner andre sine følelser når man sier det du sier her, at egentlig er ikke dette å elske. Du sier jo nå rett ut, at hvis noen er med noen som slår så er de følelsene de har for vedkommende "feil", egentlig stemmer de ikke.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For meg er det noe helt annet enn det jeg (og flere?) prøver å si noe om. Nemlig det å ønske noe for barna sine. Ikke fra eller av. Ikke noe de skal levere, men noe de kan få lov til å oppleve.

Ja, og det er greit. Jeg prøver å argumentere for mitt syn som er at det er naturlig å fokusere på handlingen eller veien som vil føre til resultatet, ikke resultatet i seg selv. Jeg vil tro at dette har noe med hvordan man oppfatter følelser, og dette er sikkert forskjellig fra person til person.

[Candy Darling]

Men Mim, jeg skjønner ikke helt at det er en motsetning mellom det du skriver, og å ønske at barna skal få det bra? Du ønsker jo ikke motgang for motgangens del, antar jeg? Du tror at Lille får det bedre med seg selv på lang sikt hvis hun lærer å ta en på trynet. Det betyr jo ikke at du går og håper på slagene?

Jeg innrømmer gjerne at min første reaksjon på et sånt spørsmål er: at barna mine skal ha det bra. Bra med seg selv og bra med sine omgivelser. Så kommer de andre byggeklossene under der: selvfølelse (ellers kan man ikke ha det bra med seg selv), empati (ellers kan man ikke ha det bra med andre) og ryggrad til å ta det livet gir. Ikke for "variasjonens del", eller fordi det er "karakterbyggende", men fordi livet aldri er rosedansing hele tiden.

Noen mennesker er flinkere til å være lykkelig enn andre, det er da helt åpenbart? Eller tilfreds, om du vil. Jeg håper barna mine er i den øvre delen av den skalaen, for deres del. Helt uavhengig om de er "vellykkede" eller ikke.

[Harriet Vane]

Jeg er veldig flink til å være lykkelig, men tror neppe jeg ville vært det om jeg ikke hadde hatt de prøvelsene jeg har hatt. Jeg kunne lett trodd at det var veldig enkelt og greit for alle , fordi JEG hadde hatt det enkelt og greit. Jeg har hatt veldig godt av den motgangen. Og, ja, det er noen jeg ønsker litt motgang, slik at de skal slutte å tro at det er så lett for alle alltid, bare fordi de har hatt det enkelt. "det er jo bare å ta seg sammen".

Jeg ønsker ikke Lille vondt, men jeg ønsker henne livserfaring. Jeg ønsker at hun skal bli et klokt og godt menneske som vet at det ikke er like greit for alle alltid. Dessverre må en del av dette erfares personlig.

Jeg liker lykkelig, jeg hater gladkristen og fasadevellykket med intensitet. Men lykkelig er altså noe man ikke kan bestemme seg for å være, det er noe man føler. Men man kan legge til rette for at det blir lettere å føle lykke, tror jeg.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er veldig flink til å være lykkelig, men tror neppe jeg ville vært det om jeg ikke hadde hatt de prøvelsene jeg har hatt. Jeg kunne lett trodd at det var veldig enkelt og greit for alle , fordi JEG hadde hatt det enkelt og greit. Jeg har hatt veldig godt av den motgangen. Og, ja, det er noen jeg ønsker litt motgang, slik at de skal slutte å tro at det er så lett for alle alltid, bare fordi de har hatt det enkelt. "det er jo bare å ta seg sammen".

Jeg ønsker ikke Lille vondt, men jeg ønsker henne livserfaring. Jeg ønsker at hun skal bli et klokt og godt menneske som vet at det ikke er like greit for alle alltid. Dessverre må en del av dette erfares personlig.

Jeg liker lykkelig, jeg hater gladkristen og fasadevellykket med intensitet. Men lykkelig er altså noe man ikke kan bestemme seg for å være, det er noe man føler. Men man kan legge til rette for at det blir lettere å føle lykke, tror jeg.

Jepp. :lillesøster:

..og selv om jeg er helt enig med Mim her, skjønner jeg godt hva Berglijot mener også. :sjennial:

Selvfølgelig ønsker jeg at barna mine skal føle at de er lykkelige, men ikke uten at de faktisk har en forståelse av hvordan det er å være ulykkelig også.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er veldig flink til å være lykkelig, men tror neppe jeg ville vært det om jeg ikke hadde hatt de prøvelsene jeg har hatt. Jeg kunne lett trodd at det var veldig enkelt og greit for alle , fordi JEG hadde hatt det enkelt og greit. Jeg har hatt veldig godt av den motgangen. Og, ja, det er noen jeg ønsker litt motgang, slik at de skal slutte å tro at det er så lett for alle alltid, bare fordi de har hatt det enkelt. "det er jo bare å ta seg sammen".

Her kjem jo empati inn i bilde og, noko eg nok har ein del av har eg erfart. Eg har folk rundt meg som har opplevd ein del og tar absolutt ingenting for gitt. Veldig veldig takknemleg for min situasjon. Så eg trur ikkje at ein må oppleve stor motgang for å vere lykkeleg. Men dette er nok forskjell fra person til person og selvfølgelig.

[Candy Darling]

Hvis vi holder på med livshistorier, så kan jeg ta min. Jeg er nesten kvalmt heldig. Jeg har nesten ikke hatt motgang i livet. Sklidd gjennom skole, gode foreldre, ingen katastrofer, ingen ordentlig kjærlighetssorg. Kjæreste, samboer, ektemann, jobb. Så ville jeg ha noe annet, og fikk det også. Ny mann, god jobb, barn akkurat når jeg ønsket det.

Og likevel (?) er jeg ganske flink til å være lykkelig. Med snev av dårlig samvittighet, riktignok, men like fullt. Jeg vet at jeg er heldig, og jeg tenker mange ganger at hvis det finnes rettferdighet i kosmos, får jeg en skikkelig tryning, og det snart. Men jeg tror ikke man blir lykkelig av prøvelser. Man blir lykkelig på tross av prøvelser. Hvis man er heldig, og flink, og har god ballast hjemmefra. Eller så kan man bare bli lykkelig fordi man er heldig og ikke har så mange prøvelser. Det er mange veier til målet, men jeg håper jo at barna mine kommer dit, okke som.

Og jeg ser at du snakker om fasadelykke innimellom. Det er en helt annen diskusjon, og det ønsker jeg da ikke for noen?

[kie]

Aha!

[Røverdatter]

Jeg ønsker meg et avkom jeg kan være stolt av. Hvis jeg ikke er stolt av ungen min når hun er voksen, så er det fordi hun virkelig ikke er et godt menneske. Jeg ønsker at hun skal være et godt menneske, både fordi jeg gjerne vil se at jeg har gjort ting riktig, og fordi jeg tror gode mennesker har det godt. Men slett ikke for å vise henne frem til andre for å skryte av min egen dyktighet. Det ville jo vært latterlig.

Når jeg tenker på hvor mye tid, tanker og følelsesmessige ivesteringer man legger i det å forme barnet sitt på den måten man tror er best, så ønsker jeg sterkt at det gir frukter i form av et anstendig voksent menneske. Ikke et selvutslettende omsorgsfullt menneske, men en som evner å se andre enn seg selv og som tar andre menneskers ve og vel på alvor. Jeg vil helst ikke se meg selv feile når jeg vet at jobben min er relativt grei å få til med de materialene jeg har å jobbe med.

Den blindheten man kanskje kan ha ovefor egne barn når de er små tror jeg kjapt forsvinner hvis de er uempatiske voksne som tråkker på andre for sin egen lykkes skyld.

Og for ordens skyld så er jeg mest redd for at min datter skal få dårlig selvfølelse. Sånn som hun er bygget, så er det en større fare enn at hun blir lite empatisk.

[m^2]

Også får jeg vel si for min egen del at jeg er mest redd for at min sønn ikke skal få et selvstendig liv hvor han kan klare seg selv, at jeg er redd for at han alltid vil være avhengige av andre, og at jeg er redd for at han skal være ulykkelig fordi han forstår han er annerledes enn andre og at det ikke er noe å gjøre med det - uansett hvor hardt han og vi prøver.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det er ikke MÅLET at jeg skal bli lykkelig på barnas vegne. Målet er at DE skal være lykkelige.

Dersom mitt barn hadde oppnådd den største lykke ved å være en dritt ovenfor andre mennesker, da hadde ikke mitt mål vært at barnet mitt var lykkelig.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg ønsker at barna mine skal bli selvstendige ansvarlige mennesker. Jeg håper også at de blir trygge på seg selv og får et godt selvbilde.

Det oppsummerer godt det jeg også mener.

Begynner å se konturene nå på mine tenåringer, og jeg har god tro på at de skal gjøre gode valg for seg selv.