Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer

Pelen · 15-10-07, 19:15

Det er heldigvis ikke så mange av dem. Mammaene som jeg får litt hetta av. Foreløpig så har jeg ikke møtt på noen pappa som er slik.

Dette blir sikkert vanskelig å forklare da jeg ikke har noe opptak å henvise til så det er kanskje vanskelig for dere å skjønne helt hva jeg mener.

Jeg prøver å forklare:

Mammaene som har silkestemme hele tiden.
Mammaene som snakker ganske tyst, aldri høyt til barna sine.
Mammaene som du aldri har sett bli irritert på barna sine, uansett hva de gjør.
Mammaene som unnskylder barna sine når de egentlig gjør noe de ikke burde få gjøre "Oi oi oi, du datt visst litt så at du slo til Håkon."
Mammaene som snakker og snakker og snakker og diskuterer og diskutere og diskuterer med barna sine (du hører dem aldri si, ikke en gang etter å ha prøvd å få med seg barnet fra barnehagen i 20 minutter "Nå må vi gå, kom igjen, Karen!" uten bare fortsetter om og om igjen med samme ting som "Lille vennen nå er det nok på tide å gå hjem, du har jo vært i barnehagen hele dagen, mormor har suttet hjemme og ventet på deg i en time nå og maten hun har laget er nok kald nå". Fortsatt med silkestemme.
Mammaene som trøster barnet når det har slått seg litt, før barnet viser at det blir lei seg. Dermed blir barnet lei seg.

Osv osv. Jeg kremter litt til meg selv altså, jeg tar ikke dette så alvorlig, men hvordan orker disse mammaene å si alt med silkestemme? I tillegg kan vel dette ikke være bra for barna.

Noen som er en slik mamma eller kjenner igjen dem i min beskrivelse?

15-10-07, 19:15	#1
Pelen Bør lage seg en tittel selv Medlem siden: Sep 2006 Hvor: Oslo Innlegg: 21.894 Blogginnlegg: 293	Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer Det er heldigvis ikke så mange av dem. Mammaene som jeg får litt hetta av. Foreløpig så har jeg ikke møtt på noen pappa som er slik. Dette blir sikkert vanskelig å forklare da jeg ikke har noe opptak å henvise til så det er kanskje vanskelig for dere å skjønne helt hva jeg mener. Jeg prøver å forklare: Mammaene som har silkestemme hele tiden. Mammaene som snakker ganske tyst, aldri høyt til barna sine. Mammaene som du aldri har sett bli irritert på barna sine, uansett hva de gjør. Mammaene som unnskylder barna sine når de egentlig gjør noe de ikke burde få gjøre "Oi oi oi, du datt visst litt så at du slo til Håkon." Mammaene som snakker og snakker og snakker og diskuterer og diskutere og diskuterer med barna sine (du hører dem aldri si, ikke en gang etter å ha prøvd å få med seg barnet fra barnehagen i 20 minutter "Nå må vi gå, kom igjen, Karen!" uten bare fortsetter om og om igjen med samme ting som "Lille vennen nå er det nok på tide å gå hjem, du har jo vært i barnehagen hele dagen, mormor har suttet hjemme og ventet på deg i en time nå og maten hun har laget er nok kald nå". Fortsatt med silkestemme. Mammaene som trøster barnet når det har slått seg litt, før barnet viser at det blir lei seg. Dermed blir barnet lei seg. Osv osv. Jeg kremter litt til meg selv altså, jeg tar ikke dette så alvorlig, men hvordan orker disse mammaene å si alt med silkestemme? I tillegg kan vel dette ikke være bra for barna. Noen som er en slik mamma eller kjenner igjen dem i min beskrivelse?