Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[emm]

Polyanna: Det har du helt rett i. Jeg tror også at vi noen ganger må hjelpe barna å sette ting litt i perspektiv, enkelte hendelser er jo faktisk "pytt-pytt", man må lære seg å tåle noe. Det nytter ikke å falle helt sammen fordi noen var borti en i en trang garderobe.
Forskjellen ligger i å være en som "backer opp ryggen" til barnet men ikke å være barnets ryggrad.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Det nytter ikke å falle helt sammen fordi noen var borti en i en trang garderobe.

Har dere også vært borti den der? Fy søren så indignert den lille skrotten kan bli av bagateller, altså!

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror det er bra å oppleve kjipe ting. Å ikke få til noe (ikke BARE oppleve mestring, fordi foreldrene nøye siler hva som er "adekvate" utfordringer til å bety at de akkurat skal få det til). Å oppleve kjipe folk. Å hate den kjeftende håndballæreren. Å gå på et litt skummelt svømmekurs når det er ekkelt å få vann i fjeset.

Livet inneholder en masse kjipe ting og det som skiller er ikke i hvor stor grad vi som foreldre har klart å renske bort disse tingene, men at vi har anerkjent det kjipe sammen med barna og hjulpet dem å takle det. (Ikke "pytt-pytt, DET gjorde vel ingentingen??" som jeg tror var vanligere da vi var barn)

Og overganger gjør vondt. Alle endringer gjør det. Også endringer som viser seg å bli til det bedre. Vi skal ikke skåne ungene for det, men gi dem verktøy til å takle det.

Dette er jeg veldig veldig enig i, barna skal jo takle verden og samfunnet mer eller mindre alene senere, så det er viktig at de får opplevd negative ting også, mens man faktisk har foreldre som kan trøste og hjelpe til med å fordøye det. Jeg tror det er viktig for å utvikle empati også jeg. Kjipe ting skjer, og det er bare å lære seg å takle det.

[Polyanna]

På skolen her var det en løvemamma som lagde rabalder da gutten fikk med melding hjem. Han hadde ikke fått beskjeden om at det-og-det ikke var lov, så meldingen var URETTFERDIG. Hun ringte foreldre til de andre barna som også hadde fått med melding hjem, og ville at alle skulle nekte å skrive under.

Jeg håper og tror jeg ville reagert med å 1)finne ut hvordan situasjonen var da beskjeden ble gitt (burde barnet fått den med seg?) og 2) møtt barnet med at "jeg skjønner det er kjipt og føles urettferdig, men sånn er det. Nå vet vi hva som skjedde - du burde fått med deg beskjeden og det var dumt at du ikke gjorde det. Nå lar vi det ligge."

Eller noe. Ikke med foreldreaksjoner.

[Anda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nope, det er ramme alvor. Menn i Oslo-området mellom 20-25 år, har som oftest med seg mor når det gjelder poliklinikktimer. Jeg regner jo med at de ikke tar henne med når de lurer på om de har kjønnssykdommer, men sånne spesialistgreier? Da skal hu mor være med ja.

[Polyanna]

Folk som jobber med ansettelser forteller at det er slett ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere på vegne av sønnene sine, heller. (Og svigermor gjorde det nylig for min 26 år gamle solid putebefengte lillesvigerinne)

[Adrienne]

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å ansette en som brukte sin mor som mellommann ved jobbsøking.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å ansette en som brukte sin mor som mellommann ved jobbsøking.

You think? "Joda, sønnen min er kjempeflink altså. Og så selvstendig!"

[Nessie]

Jeg hadde nok ikke turt slippe Hannah ut alene fra hun var 2 år om jeg bodde midt i en by liksom.. Men her hjemme gjør vi det. Vi har en stor og oversiktlig gårdsplass, og hun er flink til å holde seg i nærheten. Hun får også gå til bestemor og bestefar alene, men bare om de vet det, og går ut for å møte henne. Selv om veien hun skal krysse ikke er tungt trafikkert, så er det høy fart der.

Jeg er ikke akkurat hønemor, og jeg lar Hannah både klatre høyt og gjøre ting jeg synes kan SE skummelt ut.. men jeg biter det i meg. Hun har så mye mer kontroll enn jeg tror!

Men jeg tror nok at det kan være noen poenger i det, og at samfunnet har en tendens til å overbeskytte barna. Dette kommer vel også litt fra at man idag skal forsikre seg (feks kommuner, bhg etc) mot evt søksmål om noe går galt. Da skal utstyr og ting være godkjent og sikkert "nok".

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

You think? "Joda, sønnen min er kjempeflink altså. Og så selvstendig!"

Ja, det må jo være enhver arbeidsgivers drøm at mamma søker for barnet sitt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

min 26 år gamle solid putebefengte lillesvigerinne

Putebefengt!!! For et herlig ord!

[Divine]

Mamma fikset sommerjobb for meg da jeg var 20. Dvs. hun sperret døra for isbildjåføren til han ga henne direktenummeret til sjefen på isfabrikken. Jeg var ikke spesielt putebefengt, altså, hadde jeg vært det, hadde jeg vel neppe takket ja til en shitty jobb på fabrikk. :grøsser ennå:

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Putebefengt!!! For et herlig ord!

Jeg kom på det akkurat nå.

[Maverick]

Fnis. Jeg har hatt et par mødre ringende her også, og gjerne sammen med sønnene sine innom kontoret. Aldri for døtre, pussig nok.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

På skolen her var det en løvemamma som lagde rabalder da gutten fikk med melding hjem. Han hadde ikke fått beskjeden om at det-og-det ikke var lov, så meldingen var URETTFERDIG. Hun ringte foreldre til de andre barna som også hadde fått med melding hjem, og ville at alle skulle nekte å skrive under.

Jeg håper og tror jeg ville reagert med å 1)finne ut hvordan situasjonen var da beskjeden ble gitt (burde barnet fått den med seg?) og 2) møtt barnet med at "jeg skjønner det er kjipt og føles urettferdig, men sånn er det. Nå vet vi hva som skjedde - du burde fått med deg beskjeden og det var dumt at du ikke gjorde det. Nå lar vi det ligge."

Eller noe. Ikke med foreldreaksjoner.

Tja. Selv om jeg er motstander av at foreldrene skal ordne opp i ett og alt, så er jeg nok litt mer "løvemamma" når det kommer til skolen. For når barna kommer hjem med tårene sprutende og forteller om noe som de har opplevd som helt urettferdig - hva skal jeg egentlig gjøre da?

Hvis jeg gir barnet medhold i at "ja det var urettferdig, deal with it" - så vil læreren mene at jeg undergraver hans / hennes autoritet overfor barna.

Hvis jeg ringer læreren og spør: "hva skjedde?" - så går læreren i forsvar og hevder at jeg ikke stoler på han / henne.

Hvis jeg ignorerer barnet og sier "synd, men sånn er livet", så sitter barnet igjen med en følelse av at man ikke kan stole på verken foreldre eller skole.

Hvis jeg tar lærerens parti uten å kjenne saken kan jeg jo i verste fall bidra til urettferdighet.

Dette går på tillit mer enn på enkelt-saken som utløste evt melding hjem eller annet. Hvis jeg ser at mitt barns kontaktlærer har gjort noe som undergraver denne tilliten (tilliten barnet har til læreren) så syns jeg faktisk det er viktig å gjøre noe med det.

Derfor er jeg litt "løvemamma" i forhold til skolen. Og jeg kunne nevnt utallige eksempler på underlige "tiltak" i regi av skolen, som jeg har stilt spørsmålstegn ved. Jeg skal ikke gå inn på det, men kan godt si at akkurat det med hva ungene faktisk har fått beskjed om av og til har utløst at jeg har tatt kontakt. Du kan da ikke kreve at ungene skal følge regler som de ikke har fått vite om, og derfor ikke gi reaksjoner / konsekvenser på det heller.

Som før nevnt har min gutt litt spesielle behov, og dette er selvsagt noe av årsaken til at jeg er "løvemamma". For mange av "tiltakene" fra skolen har vært helt feil i forhold til han og hans behov - og min opplevelse er at stort sett er det ikke vrang vilje det står på, ei heller at de ignorerer hans behov, men de tenker seg ikke om, og igangsetter ting uten å ha tenkt igjennom gjennomføring og konsekvenser.

Her kunne jeg skrevet meg varm - tror jeg stopper her.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nope, det er ramme alvor. Menn i Oslo-området mellom 20-25 år, har som oftest med seg mor når det gjelder poliklinikktimer. Jeg regner jo med at de ikke tar henne med når de lurer på om de har kjønnssykdommer, men sånne spesialistgreier? Da skal hu mor være med ja.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nope, det er ramme alvor. Menn i Oslo-området mellom 20-25 år, har som oftest med seg mor når det gjelder poliklinikktimer. Jeg regner jo med at de ikke tar henne med når de lurer på om de har kjønnssykdommer, men sånne spesialistgreier? Da skal hu mor være med ja.

Jeg vet fra jeg var i helsevesenet selv at ved blodprøvetaking er det gjerne menn i den aldersgruppen som oftest besvimer, men at de har med mamma til legen har jeg aldri opplevd.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg vet fra jeg var i helsevesenet selv at ved blodprøvetaking er det gjerne menn i den aldersgruppen som oftest besvimer, men at de har med mamma til legen har jeg aldri opplevd.

Jeg hadde med mamma til legen fordi jeg var redd for sprøyter helt til jeg var 18 år…:dingle: Siste gangen skjønte jeg at til og med min mor syntes det var teit og flaut å holde meg i hånda, så jeg spurte ikke etter det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg vet fra jeg var i helsevesenet selv at ved blodprøvetaking er det gjerne menn i den aldersgruppen som oftest besvimer, men at de har med mamma til legen har jeg aldri opplevd.

Jeg har tenkt at det er jo egentlig rart at det er menn mellom 19-25 år som skal være soldater, de er jo klart den mest pysete delen av befolkningen. Nei, erstatt disse med eldre kvinner 60-80 år, så hadde man fått den mest hardbarka og fryktløse hæren i verden!*


*Gitt at man kunne holdt alle store slag og trefninger i godt dagslys, på godt og tørt underlag og garantert ingen veskenappere i nærheten.

[Maverick]

av fotnoten!