Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[kie]

Godt poeng.
Men er vi så uenige om hva man har kontroll over og hva man ikke har kontroll over? Det er nemlig den delen av det som jeg synes er greit å ha en ryddig tankegang i forhold til. Det er jo nok av kvinner (og kanskje menn?) som driver med evinnelige og til tider håpløse "forandre"-prosjekt på et annet voksent menneske og jeg tenker at på et eller annet tidspunkt må man kanskje innse at den som skal forandre noe ved egen atferd også må ville det selv.

[Teofelia]

Jeg for min del har bare sagt at enhver er ansvarlig for sine egne valg og grenser. Jeg klarer ikke å se hvordan det kan tolkes til at jeg er for kontroll og manipulasjon av andre.

[oslo78]

Jeg synes det tar kaka at kvinnen i tillegg til å eventuelt være den som gjør mest hjemme også skal få ansvaret for at mannen ikke gjør det han skal. Det er mannens ansvar, enkelt og greit. Og jeg valgte mannen min leeeenge før vi fikk barn og uten at jeg hadde mulighet til å sjekke han ut i forhold til husarbeid og plikter.

Mannen min deltar omtrent like mye som meg til vanlig. Men de siste årene før jeg ble syk i fjor var han veldig sliten. Og at jeg da prøvde å dra en større del av lasset enn vanlig (noe som kanskje var med på å gjøre meg syk) nekter jeg å ta selvkritikk for. Man stiller da opp for den man er gift med også i de tidene da ikke alt går på skinner - i min verden.

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler?

Du sa det bedre enn meg. Nå er jeg altså fornøyd med mannen på husarbeidsfronten, men det ante jeg virkelig ikke noe om da jeg valgte ham for 14 år siden.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

Det tror ikke jeg heller, og jeg blir litt irritert over hvor bastante enkelte er når det gjelder dette. Setningen "jeg ville aaaaaldri vært gift med en som..." begynner å gå meg på nervene.

Jeg tror ikke det er så svart/hvitt som det. Jeg har en mann som bidrar og gjør sin del, men at vi er forskjellige og har forskjellig syn på veldig mange ting? Jepp! Jeg foretrekker å lage mat og legge frem klær kvelden i forveien, han har ikke noen problemer med å gjøre dette om morgenen (til tross for dårlig tid). Så derfor gjør jeg det, hver eneste kveld. Jeg mener at det er mye lurere og langt mer tidsparende å gjøre det på kveldenn, mens han er en utsetter som gjør ting i siste liten. Jeg kan be ham om å gjøre det på kvelden for meg, og da gjør han det uten problemer, men han er vant til at jeg gjør det, og tenker derfor aldri over det.

Han er også en sånn som har garderoben sin strødd over hele huset. Kjeledressen henger på trappa, hettegenseren ligger over kjøkkenstolen, dongeribuksa på sofaen osv. Jeg liker det ikke og foretrekker orden og system, men det er jo hans hus også, så han har vel rett til å ha det der hvis han vil. Men jeg flytter det, plukker opp alt og bærer det opp på badet hvor jeg legger sammen og tar tilbake det som er rent og kaster til vask/vasker det som er skittent. Er tørketrommelen eller klesstativet fullt av klær, er det det til jeg tømmer det og legger det på plass. Og ettersom jeg gjør det i 99 av 100 tilfeller selv, er ikke dette noe han tenker på. Jeg er den som er oftest hjemme rundt middagslagingstider, så jeg lager middagen. Jeg handler inn til middagen (og andre måltider) så mannen handler ikke, bare informerer meg om ting som mangler. Så hvis vi er tom for melk, er vi det til jeg handler mer eller spør ham om han kan handle mer.

Det er jo bare sånn det blir når han jobber mer utenfor hjemmet enn det jeg gjør, og når rutinene blir inngrodde, så, vel, vi er vanedyr. Men jeg klager ikke, jeg skjønner at det er sånn, men at det skal være skillsmissegrunn? Jeg har et behov for å ha det rent og ryddig rundt meg, og huset vårt er aldri i en sånn tilstand som vi kan se på bloggbildene, så da er det også opp til meg å holde det sånn, og spørre om hjelp ved behov. Noe jeg også gjør og som som aldri er et problem.

Jeg senser i sånne diskusjoner at det er helt stuerent å si at mannen drar det største lasset hjemmet, men ikke omvendt? Jeg skjønner også at det er irritererende med kvinner og menn som klager over at partneren sin ikke bidrar nok på hjemmebane for så å ikke gjøre noe med det, altså. Hadde mannen klaget på meg hele tiden hadde jeg absolutt ønsket at vi skulle ta tak i problemene våre.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

Jeg tror heller ikke at det er gitt for alle å kunne velge seg frem til den perfekte ektefelle i (relativt) ung alder, selv om jeg nekter å gå med på at det er et lotteri heller. Min mann ble ikke vurdert som kjæreste ut i fra egenskaper som far, det skal jeg innrømme, men da vi begynte å snakke om barn hadde vi boddd sammen i åtte år, og jeg visste at han var en skikkelig fyr, at han var omsorgsfull, at han delte mine verdier i forhold til det som var viktig og at han tok (mer enn) sin del av arbeidet hjemme. Jeg hadde altså god grunn til å anta at han også ville vise seg som en ok mann å lage barn sammen med. Og før jeg sluttet med p-pillene hadde jeg forsikret meg om at han var villig til å ta en større andel av fødselspermisjonen, at han også ønsket at vi begge skulle fortsette i full jobb etter at barnet kom, og vi hadde snakket om praktiske og mentale utfordringer på forhånd.

Og du har da i høyeste grad tatt ansvar for ditt eget liv, Smilefjes: Da du innså at mannen til dine eldste barn ikke var den perfekte far og ektemann (tidenes underdrivelse!), vel, da gikk du fra ham. (Og nei, jeg hevder ikke at det er en "enkel løsning".) Med andre ord, du gjorde akkurat det jeg hevder at man må gjøre: ta ansvar for seg selv (og eventuelt sine barn). Det er ikke alle gitt å kunne ta gode valg i utgangspunktet, av en rekke gode grunner som oftest. Men det er opp til den enkelte å velge hva man skal finne seg i, og for hvor lenge. Også får det være opp til den enkelte å vurdere om man er i en situasjon som kan forbedres, eller om man man gjøre helt nye grep for å få det livet man ønsker seg.

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Det tror ikke jeg heller, og jeg blir litt irritert over hvor bastante enkelte er når det gjelder dette. Setningen "jeg ville aaaaaldri vært gift med en som..." begynner å gå meg på nervene.

Vel, enten det eller "Jeg ville aldri fortsette å være gift med en …". Jeg skjønner ikke hvorfor det fremstilles som en teit påstand. Jeg synes ikke jeg er naiv eller urealistisk når jeg hevder at jeg ikke hadde giddet å fortsette å være gift med en fyr som kostet mer enn han smakte.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Jeg senser i sånne diskusjoner at det er helt stuerent å si at mannen drar det største lasset hjemmet, men ikke omvendt? Jeg skjønner også at det er irritererende med kvinner og menn som klager over at partneren sin ikke bidrar nok på hjemmebane for så å ikke gjøre noe med det, altså. Hadde mannen klaget på meg hele tiden hadde jeg absolutt ønsket at vi skulle ta tak i problemene våre.

Jeg har samme inntrykket som deg. Jeg gjør størstedelen av husarbeidet, men jeg velger det jo selv. Mannen er borte fra mandag til fredag, og siden jeg ikke vil at den lille tiden vi har sammen skal brukes på husarbeid, så gjør jeg mest mulig før han kommer hjem. Men jeg velger det jo selv, så jeg klager ikke, likevel er det endel som tenker sitt om vår løsning har jeg hørt. Han har noen faste oppgaver da, jeg vasker ikke bad for eksempel. Det er det første han må gjøre når han kommer hjem på en fredag. Men akkurat nå er det dette som fungerer for oss, når han er hjemme på fulltid blir det nok ganske annerledes.

Jeg tror den eneste måten å unngå å bli utslitt på er at man legger lista på et nivå man kan opprettholde. Det er jo ikke rart man blir sliten hvis man hele tiden går rundt og tenker på alt man burde ha gjort, både på jobb og hjemme. Ingen barn dør av Toro eller brødskive til middag en gang i blant, ikke engang av takeaway pizza. Og ingen bryr seg om at teppeslottet i stua får bestå i et par dager ekstra, eller at vaskekurven er litt overfylt.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tenker ikke mitt om folks fordeling med mindre de selv klager veldig. Det er klager over mannens sokker i sofaen, at han trør rett ut av klærne sine på badet, forlater skitne tallerkner ved middagsbordet, ikke kan kle barna skikkelig, mens de samtidig tviholder på alt arbeidet at jeg sier i fra.

Jeg klager ikke altså. Han er jo ikke her, så han roter ikke noe særlig.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

Det spørs hva man definerer som ung? Jeg var vel ca. 22 og kjente mannen ganske godt før vi fikk barn. Jeg hadde ikke testet han på evnen til å ta oppvasken etter en uke med nattevåk, men jeg vil påstå at jeg visste at han var en rimelig oppegående person før jeg fikk barn med han, ja. Når det er sagt, hadde jeg aldri klart å opprettholde forelskelsen i en som etter kort tid ble til en gryntende egoist bak avisen, så jeg ser ikke helt den biten med å kynisk velge bort noe som helst. Hvis man er forelsket i en latsabb, så synes man vel det er viktigere enn at han tar sin del av jobben hjemme, og det synes jeg er helt forståelig. Jeg ville også heller vært sammen med en jeg elsket enn en jeg bare likte, men som var flink til å støvsuge. Poenget er vel at man har et valg. Jeg mener iallfall at man har det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det spørs hva man definerer som ung? Jeg var vel ca. 22 og kjente mannen ganske godt før vi fikk barn. Jeg hadde ikke testet han på evnen til å ta oppvasken etter en uke med nattevåk, men jeg vil påstå at jeg visste at han var en rimelig oppegående person før jeg fikk barn med han, ja. Når det er sagt, hadde jeg aldri klart å opprettholde forelskelsen i en som etter kort tid ble til en gryntende egoist bak avisen, så jeg ser ikke helt den biten med å kynisk velge bort noe som helst. Hvis man er forelsket i en latsabb, så synes man vel det er viktigere enn at han tar sin del av jobben hjemme, og det synes jeg er helt forståelig. Jeg ville også heller vært sammen med en jeg elsket enn en jeg bare likte, men som var flink til å støvsuge. Poenget er vel at man har et valg. Jeg mener iallfall at man har det.

Jeg tror, fremdeles, at du har et veldig lite nyansert syn på dette, rine. Jeg tror de egoistiske latsabbene er i mindretall, og at forskjellige vaner og behov er det som er greia. Det at man har forskjellige krav til hva som er ryddig, så mens den ene ikke utstår klær på kjøkkenet, synes den andre det er helt greit, og mens den andre synes at bilen bare trenger vaske én gang i året, ser den andre behovet langt oftere. Det handler om forskjeller, rett og slett. Jeg hadde ikke orket å leve med en egoistisk latsabb, jeg heller, for da er vi over på respekt og sånn, men å leve med en som ikke ser rot eller som ikke har problemer med rot, mens jeg har det, går helt fint. Og når jeg sier at det går helt fint, så mener jeg det, og derfor ønsker jeg å si litt i diskusjoner som har en tendens til å bli overforenkelede og sort/hvite.

[Røverdatter]

Jeg ville aldri finne på å klage på min manns innsats hjemme, men jeg må si at ved valg av ham som livspartner så var det litt andre kriterier enn husarbeidsegenskapene jeg la vekt på. At han gjør en god jobb hjemme er ren bonus.

[Tranquil]

Syns Smilefjes skriver så bra at jeg henger meg på det hun sier.

[Divine]

Mulig jeg banner i kjerka, eller mulig jeg sier er gammelt nytt, men jeg tenker noen ganger at "jammen, hvis dere er så slitne, hvorfor får dere så mange barn?". Det er jo helt klart at trenden i tiden er at flere og flere ønsker seg mange barn, og det er ikke til å stikke under en stol at det ligger mye status i det. Jeg kan ikke se annet enn at det må da være åpenbart at man blir mer sliten av å ha fire barn enn av å ha to. Eller er dette et helt irrelevant poeng i denne sammenhengen?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Mulig jeg banner i kjerka, eller mulig jeg sier er gammelt nytt, men jeg tenker noen ganger at "jammen, hvis dere er så slitne, hvorfor får dere så mange barn?". Det er jo helt klart at trenden i tiden er at flere og flere ønsker seg mange barn, og det er ikke til å stikke under en stol at det ligger mye status i det. Jeg kan ikke se annet enn at det må da være åpenbart at man blir mer sliten av å ha fire barn enn av å ha to. Eller er dette et helt irrelevant poeng i denne sammenhengen?

Jeg tror nok du skal bevege deg relativt forsiktig i det terrenget i allefall.
Min erfaring er nemlig nettopp at fordi jeg har valgt å få fire barn ganske tett, så har jeg ikke lov å være sliten. For da får jeg smelt i trynet av enkelte at dette har jeg valgt selv. Men vet du? Det er lov å være sliten, selv om man har satt seg i situasjonen selv. Ellers er det ganske mange som bare burde tatt seg sammen.

Det finnes ting man kan ta snarveier på, det være seg middagsmat og husvask. Men man kan faktisk ikke velge bort barn man har fått. For de fleste er det heller ikke enkeltpenkelt å bare hive ut gubben, bytte jobb, flytte til en annet sted osv. Selv om det av og til virker sånn på FP.....

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg tror nok du skal bevege deg relativt forsiktig i det terrenget i allefall.
Min erfaring er nemlig nettopp at fordi jeg har valgt å få fire barn ganske tett, så har jeg ikke lov å være sliten. For da får jeg smelt i trynet av enkelte at dette har jeg valgt selv. Men vet du? Det er lov å være sliten, selv om man har satt seg i situasjonen selv. Ellers er det ganske mange som bare burde tatt seg sammen.

Du leser meg feil. Jeg har to barn, jeg hadde mest sannsynlig vært mindre sliten hadde jeg hatt ett eller null barn, så jeg har jo også valgt et liv der jeg blir mer sliten enn det jeg strengt tatt hadde trengt å være. Jeg sier heller ikke at det ikke er lov til å være sliten (himmel, jeg er jo verdensmester i slitenhet), men når det nå først snakkes om måter kvinner kan unngå denne slitenheten på, hvorfor nevnes aldri antallet barn i denne sammenhengen? Man snakker om mindre jobbing utenfor hjemmet, arbeidsfordeling i heimen, lavere krav til seg selv, osv, så hvorfor skal ikke antall barn være relevant i debatten?

[oslo78]

Fordi barna som regel allerede er der når man er veldig sliten, og da er det ikke så mye å gjøre med det. Om man ikke samtidig som man sparker ut den 40% bidragende mannen skulle sende et par unger på barnehjem da. Da tar man vel ansvar for at nan ikke skal bli for sliten, vel.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hadde jeg vært mindre sliten uten barn? Kanskje på noen områder, men jeg er ikke sikker på at jeg hadde vært det jevnt over.

Man er selvsagt forskjellige på det området også, som på alt annet her i livet. Så for mange er sikkert det å ha mange barn helt greit, da det ikke er det som er kilden til stress og slitenhet i livet deres. Fair enough. Men at man liksom ikke skal få lov til å nevne det som en faktor uten at folk blir støtt, det er det jeg ikke skjønner.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det finnes ting man kan ta snarveier på, det være seg middagsmat og husvask. Men man kan faktisk ikke velge bort barn man har fått. For de fleste er det heller ikke enkeltpenkelt å bare hive ut gubben, bytte jobb, flytte til en annet sted osv. Selv om det av og til virker sånn på FP.....

Eller jobb forsåvidt, der er det jo til og med tilrettelagt for man skal kunne ta en snarvei en periode av helsemessige årsaker, i form av sykemelding. Gitt at man har en jobb det går an å sykemelde seg fra da - det er det jo ikke alle som har.

Og når det gjelder enkeltpenkelt å hive ut gubben, flytte til et annet sted, ta de grepene som må til - jeg tror ikke det er enkelt for noen. Men jeg tror også at de store grepene kan være mindre vanskelige enn man går rundt og frykter og tror de er og vegrer seg for, når man først hiver seg utti dem. :btdt:
Nå sier jeg IKKE at hive ut gubben er den riktige tingen å gjøre, det er ganske mange steg man tar før man kommer dit. Men må det store grep til for at man skal trives i livet sitt, klare å senke skuldrene, klare å unngå å slite seg ut, eller whatnot er det bedre å ta de grepene enn å gå rundt og "lide" fordi grepene virker så store og vanskelige og uoverkommelige. På lang sikt, hvertfall.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Mulig jeg banner i kjerka, eller mulig jeg sier er gammelt nytt, men jeg tenker noen ganger at "jammen, hvis dere er så slitne, hvorfor får dere så mange barn?". Det er jo helt klart at trenden i tiden er at flere og flere ønsker seg mange barn, og det er ikke til å stikke under en stol at det ligger mye status i det. Jeg kan ikke se annet enn at det må da være åpenbart at man blir mer sliten av å ha fire barn enn av å ha to. Eller er dette et helt irrelevant poeng i denne sammenhengen?

Jeg håper du ikke tenker at jeg kun diskuterer på personlig plan her. Jeg kan forsikre om at det gjør jeg ikke.

Men for å ta det mer personlig og kanskje svare på noe av det du spør om:
Jeg giftet meg med mannen før jeg egentlig kjente ham og innser at jeg hadde kjempeflaks når det kommer til arbeidsdeling. (Hadde det ikke vært slik ville kanskje det ekteskapet nå vært et vagt minne om et kortvarig og barnløst ekteskap i ungdommen.) Jeg vil ikke råde min datter til å kaste seg like fort ut i ekteskapet, for å si det sånn. Nettopp fordi jeg innser at det var mer flaks enn vett som gjorde at det gikk relativt bra.

Deretter fikk jeg barn. Og mannen stilte opp som bare det. Så jeg fikk flere barn. Da jeg hadde fem barn kunne jeg ta utdanning mens han var bakkemannskap. Folk omtalte meg nesten som superkvinne, men jeg kom hjem til ryddig hus og ferdig middag hver dag, jeg. Slik mannlige medisinstudenter o.l. har gjort før meg.

Men så, da. Etter at jeg hadde fått fem barn, begynte tegnene på autismespekterforstyrrelsen å komme, slik den gjerne gjør etterhvert med noen typer autisme. Og når det gjelder den biten, som ikke akkurat er en piknik, så har jeg følt meg veldig, veldig alene. Det er vel også vist gjennom undersøkelser at funksjonshemmet barn har det med å sende foreldrene rett i gamle kjønnsrollemønstre. Så jeg antar at det ikke kun er de "vanlige" forklaringene som ligger bak. En forsterkende årsak har helt klart vært at hjelpeapparat, skole, barnehage osv. konsekvent henvendte seg til kun til meg. Og når det gjelder kontrollbehov? Vel, i noen situasjoner må man ha ganske god oversikt og kontroll for å komme noen vei med et hjelpeapparat, en skole osv.

Så hva gjør man da? Det gikk strålende under barneproduksjonen, men så ble det skjevt da diagnosene kom trillende på en snor noen år etterpå. "Hvorfor fikk du fem barn da?" er det kanskje noen som spør, og jeg får lyst til å tegne og forklare med en kalender eller tidslinje.

Man nevner skilsmisse. Vel, det var under vurdering. Uten at det akkurat ville ha gjort noe for å avlaste. Istedet ble det hard jobbing med forholdet, "Hva med oss?"-kurs og i det hele tatt. Og heldigvis en mer felles forståelse. Jeg står ikke lenger alene, for å si det sånn. I tillegg har vi tatt noen runder med andre rundt barna for å få dem til å f.eks. ringe mannen og ikke bare meg når det er noe.

Mitt poeng i dette er at denne endringen på akkurat dette området ikke kun var opp til meg å få til. Det positive resultatet var avhengig av flere enn meg. Og derfor tenker jeg også tanken at jeg igjen har hatt griseflaks. Jeg ble etter noe om og men, hørt. Hadde de andre "medspillerne" mine bare fortsatt som før, fornøyd med slik det var, uten vilje til å rikke seg en millimeter ville jeg ikke hatt så mye valg all den tid det å la barna mine i stikken aldri var et alternativ. Og jeg er ydmyk nok til å innse at ikke alle er like heldige og veldig få tar høyde for funksjonshemminger og alt det innebærer når de velger partner i 20-årene. Jeg gjorde en solid innsats for å endre noe, men resultatet var ikke kun opp til meg.

Og det tenker jeg har en viss overføringsverdi for meg når jeg skal tenke rundt andres problemer med dette. Her har det vært en snuoperasjon, men den hadde jeg aldri klart alene. At resultatet ble så godt var til en viss grad utenfor min kontroll og det er litt skummelt å tenke på, samtidig som jeg kjenner på en enorm lettelse over at mannen min til syvende og sist viste seg å være den mannen jeg trodde han var da jeg giftet meg med ham. Ikke alle får samme resultat, selv om de kanskje gjør en ti ganger bedre innsats enn den jeg har gjort. Det virker på meg helt urimelig at de skal bebreides for dette. "Kos med misnøye" og slike ting blir noe helt, helt annet i min bok. Dette handler om å være litt ryddig omkring hva noen kan forventes å ha kontroll over før man dømmer. Og ingen, uansett hvor gjerne man skulle ønske det, kan reise tilbake i tid.

Jeg ansvarliggjør meg selv så det holder, men en del av det å komme opp og ut av bl.a. utbrenthet har faktisk vært å ha et bevisst forhold til hva som er innenfor og utenfor min kontroll. Og så plassere innsatsen på de områdene som er innenfor, fremfor å sløse kapasitet på ting som er utenfor.

Jeg snakker ikke om å manipulere og annet som ble nevnt her. Jeg snakker om innenfor og utenfor kontroll. Og litt om at det hjelper om omverdenen også har et ryddig forhold til dette, siden forventninger og press om hva et menneske skal få til fort kan være en forsterkende faktor når mennesker blir forstrukket.