Kunne du vært surrogatmor?

[Isa]

Eggdonor kunne jeg fint ha vært :får fine og mange egg ved eggstimulering:

Jeg vet ikke hvor mange egg jeg har tatt ut i løpet av mine IVF forsøk, og jeg kjenner jeg ikke har noe spesielt forhold til de eggene (bortsett fra de 2 som har blitt til 2 fine barn da )

Hvor mye får man betalt forresten? Noen som vet?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Uten å ha prøvd det, tror jeg jeg også ville tenke slik. Tanken på et barn som jeg var genetisk mor til er derimot helt annerledes - et slikt barn ville jeg følt var "mitt", selv om det eventuelt var blitt "ruget ut" i en annen mage. Emosjonelt sett ville det være mye mindre problematisk for meg å være GS enn ED (for å bruke de nye forkortelsene jeg har lært); "rugekasse" er det bare praktiske grunner til at jeg ikke ville være, men eggdonor er helt uaktuelt av emosjonelle grunner.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Dette er jo et glimrende eksempel på at du er en person som hadde egnet seg godt som surrogatmor. Jeg på min side er helt annerledes bygget og det har nok sannsynligvis å gjøre med at jeg selv lenge vurderte å motta egg fra ei annen kvinne.
Dette med gener har ikke jeg noe romantisk forhold til, snarere tvert imot, da mine gener indirekte forårsaket den største krisen i mitt liv. Derfor er det for meg ikke selve genene som skaper relasjonen, men det samspillet mor og barn har i svangerskapet og etter fødsel. Dette er magisk for meg og etter at jeg fysisk har kjent på kroppen hvor tungt det er for meg å leve det første året etter fødsel uten baby, så ville jeg aldri under noen omstendighet valgt å bære frem andres barn.

Mine søstre tilbød meg forøvrig sine egg når vi vurderte eggdonasjon, men vi avslo. Likevel gjør det at de tilbød seg dette at jeg føler en uendelig takknemlighet til dem og at forholdet vårt har blitt annerledes etter dette...

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse.

Der er jeg helt motsatt. Gener har null og niks å si for om jeg blir knyttet til et barn. Hvis jeg hadde hatt barnet inne i meg, kjent det sparke, snakket med det osv. så hadde morsfølelsen kommet automatisk.

Hadde du ikke fått morsfølelse for et eventuelt adoptivbarn eller et donorbarn heller? Fordi det ikke hadde dine gener?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Hadde du ikke fått morsfølelse for et eventuelt adoptivbarn eller et donorbarn heller? Fordi det ikke hadde dine gener?

Siden jeg skrev at jeg tenkte likt som Miss Norway her, så svarer jeg også: Hvis jeg fikk lagt et barn i armene og visste at dette var mitt barn (som jeg fikk fra en surrogatmor, eller via adopsjon, f.eks.), ville jeg sikkert umiddelbart også følt at dette var mitt barn - men jeg føler jo ikke dette hver gang jeg får et barn i armene, for i de fleste tilfeller vet jeg jo at dette ikke er mitt barn. Og å være surrogatmor med et donoregg ville bli litt sånn at jeg visste at dette ikke var mitt barn (hverken genetisk eller i praksis). Men selvsagt antar jeg at jeg ville fått like mye morsfølelse for og blitt like glad i et barn jeg adopterte som i et barn jeg fødte selv.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

men jeg føler jo ikke dette hver gang jeg får et barn i armene, for i de fleste tilfeller vet jeg jo at dette ikke er mitt barn.

Jeg syns det er et ganske langt steg fra å få et barn i armene og å bære det inne i seg i ni måneder og føde det.

Jeg ville sikkert også hatt problemer med å gi fra meg et barn jeg hadde vært fostermor for en lang periode.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns det er et ganske langt steg fra å få et barn i armene og å bære det inne i seg i ni måneder og føde det.

Jeg sier jo ikke at det er det samme heller, da. Jeg prøver bare å si hvorfor jeg ikke tror jeg ville føle at det var mitt barn.

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ville sikkert også hatt problemer med å gi fra meg et barn jeg hadde vært fostermor for en lang periode.

Det kan jeg også godt se for meg at ville være vanskelig. Uten at det nødvendigvis betyr at man oppfatter barnet som "sitt eget" og seg selv som barnets mor.

[mus]

Jeg elsker å være gravid, så sånn sett kunne jeg gjerne vært surrogatmor. Men det blir tyngre og tyngre å trene opp igjen kroppen, så sånn sett har jeg ikke lyst. Dessuten er jeg usikker på hvor lett det er å skilles fra den lille bylten også.

Men jeg hadde nok vurdert det sterkt om min søster trengte hjelp.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg sier jo ikke at det er det samme heller, da. Jeg prøver bare å si hvorfor jeg ikke tror jeg ville føle at det var mitt barn.

Det er greit, jeg syntes bare ikke det var en særlig god sammenlikning.

Hadde jeg vært fostermor for et lite barn i rundt ett år tror jeg at jeg hadde oppfattet med selv som barnets (følelsesmessige) mor ja. Jeg vil med andre ord ikke være fostermor heller.

[Tante Grønn]

Vanskelig! En utrolig flott ting og gjøre, men om det er mine gener eller ei : morsfølelsen hadde nok dukket opp. Regner det som usansynlig at jeg blir spurt, og det er jeg veldig glad for.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det er greit, jeg syntes bare ikke det var en særlig god sammenlikning.

Jeg mener det er en god sammenligning for meg. Den illustrerer hvordan jeg tenker, som var poenget her - at den ikke får deg til å tenke på samme måte er jo irrelevant.

[My]

Dette var forresten en spennende tråd hvor jeg fikk vite om og tenkt over mye nytt (selv om jeg til tider blir forvirret av alle forkortelsene til Sitron )

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Derfor er det for meg ikke selve genene som skaper relasjonen, men det samspillet mor og barn har i svangerskapet og etter fødsel.

Sånn er det for meg også. Både surrogatmor og hennes partner i dokumentaren snakket også om dette, hele prosessen ble veldig mye mer alvorlig for dem begge i det magen begynte å vises og barnet begynte å bevege seg og de begynte å få et forhold til den lille babyen inne i magen.

[Pebbles]

Nå er det jo ganske få damer i verden som faktisk har prøvd dette med å være surrogatmor.

Jeg tror mange som sier det ville vært null problem psykisk/emosjonelt kanskje ville blitt overrasket om de en dag var i en slik situasjon.

Bare tenk på hva kropp og psyke går igjennom i løpet av et svangerskap. Så mye endres i kroppen, og hele deg er klar for å ta imot et barn på så mange plan.
Også bare forsvinner det.

Jeg leste en artikkel om indiske surrogatmødre i Magasinet for en stund siden. Noen slet med en forferdelig sorg i etterkant.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror mange som sier det ville vært null problem psykisk/emosjonelt kanskje ville blitt overrasket om de en dag var i en slik situasjon.

Bare tenk på hva kropp og psyke går igjennom i løpet av et svangerskap. Så mye endres i kroppen, og hele deg er klar for å ta imot et barn på så mange plan.
Også bare forsvinner det.

Jeg kommer helt sikkert aldri til å være surrogatmor, og det er klart jeg ikke vet sikkert hvordan jeg ville opplevd en slik situasjon. Men jeg har vært gravid, og vet hvordan jeg opplevde forholdet til barnet i magen da, og det er naturligvis en del av basisen for min teori om hvordan jeg ville oppleve å være gravid med noen andres barn.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg leste en artikkel om indiske surrogatmødre i Magasinet for en stund siden. Noen slet med en forferdelig sorg i etterkant.

Jeg har ikke lest artikkelen, så kanskje dette er helt feil, men jeg kan tenke meg at disse kanskje primært har gjort dette fordi de trengte pengene? Jeg ville tro at det å bli mer eller mindre presset inn i en slik situasjon av økonomiske grunner kan være mye verre enn det å ta et helt frivillig valg og hele tiden være klar over at man har valgt det selv og at hensikten er å hjelpe noen. Men som sagt, jeg har ikke lest artikkelen.

[Skremmern]

Jeg tenker som Skilpadda. Den grønne.

Det har litt med hvordan man går inn i situasjonen. Innstillingen (dette er er ikke mitt barn, men deres), forventningene (jeg skal kjenne deres barn sparke og hikke), samt den generelle planleggingen, alt fra å snakke med de vordende foreldrene til selve insemeinasjonen.

Det at jeg ikke har sett barnet (i tillegg til å vite at det ikke er mitt), spiller også inn. Et fosterbarn danner man seg et forhold til basert på forholdet oss i mellom, personligheten og tiden vi faktisk tilbringer sammen. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv, men jeg antar at jeg ikke vil elske fosterbarnet ved første øyekast, noe jeg har gjort med begge mine egne fordi de er mine. Et adoptivbarn må man lære å kjenne, noe jeg sannsynligvis også måtte ha gjort med dette barnet i magen, men før den tid har jeg levert det fra meg. Til foreldrene.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av marikken, her.

Jeg vet ikke hvor mange egg jeg har tatt ut i løpet av mine IVF forsøk, og jeg kjenner jeg ikke har noe spesielt forhold til de eggene (bortsett fra de 2 som har blitt til 2 fine barn da )

Samme her. Jeg ville mye heller ha donert de 24 overskuddseggene fra uttakene mine til verdig trengende enn til Oslos kloakk, hvor de (formodentlig) endte sine dager.

[Superior]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Selvsagt er det ikke uvesentlig hva de betaler i USA, da de aller fleste norske som benytter seg av denne prosessen gjør det nettopp i USA. Her til lands er det ikke lov med tanke på ivf og transfer og i USA kan man få en PBO slik at barnet er sitt på papiret allerede før fødsel. Ergo er det å trekke inn USA en helt logisk konklusjon når man snakker om å gjennomføre et surrogatopplegg med en GS her til lands.

Jeg bryr meg fint lite om prisene i USA

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har ikke lest artikkelen, så kanskje dette er helt feil, men jeg kan tenke meg at disse kanskje primært har gjort dette fordi de trengte pengene? Jeg ville tro at det å bli mer eller mindre presset inn i en slik situasjon av økonomiske grunner kan være mye verre enn det å ta et helt frivillig valg og hele tiden være klar over at man har valgt det selv og at hensikten er å hjelpe noen. Men som sagt, jeg har ikke lest artikkelen.

Dette har du nok helt rett i.

Og det finnes jo kvinner som klarer å være surrogatmødre uten å bli traumatisert av det.

Om man er 100% bevisst og gjør det av idealistiske grunner, kan det helt sikkert være en berikende opplevelse.

Jeg synes det er en helt fantastisk ting å gjøre for et annet menneske.
Men man skal være temmelig overbevist om at man vil komme til å takle å gi fra seg barnet etter fødsel.

[Miss Norway]

Ja, Skilpadda og Skremmern forklarer det akkurat slik jeg selv ville gjort det.

Ikke minst det med forventningen og innstillingen. Jeg lager meg et tenkt scenario som ufrivillig barnløs. Og så plutselig ringte det på døren og der står en offentlig ansatt etellerannet med en baby og sa "Surprise! Du er blitt trukket ut til å være den heldige vinneren av dette adoptivbarnet! Gratulerer - det er deres! Bare signer her!" Og med dette adoptivbarnet i armene... klart jeg ikke hadde følt noen morsfølelse. Ikke neste dag heller. Men litt etterhvert - helt sikkert!

Men i en vanlig adopsjonsprosess går man jo minst like gravid som andre. Og venter og lengter og tenker og drømmer og nærer oppunder følelsen av at man snart skal få et avkom. Da blir gener uvesentlig, også for meg. Føler jeg. Som gravid med eget avkom - eller barn av donoregg som jeg skal beholde - samme. Men som GS med fremmed barn som jeg ikke skal beholde hadde det gått helt greitt å forholde meg nøytral!

Også i egne svangerskap har jeg hatt en nøktern innstilling, sikkert pga såpass mye innsikt i alt som kan (og går) galt. Jeg tok aldri det for gitt at det skulle gå bra; helt til fødselen kunne jeg si "hvis det blir baby" og ikke "når". Kynisk og føleseskald? Nei, for morsfølelsene var det ikke noe i veien med, de kom med en gang. Men definitivt rasjonell.

Kanskje det er lettere å gå inn i en GS-prosess dersom man til en viss grad er vant til å kontrollere følelser eller holde emosjonell distanse?