Filosofi (transperson som eksempel)

[him]

Har vært i den laaaaaange filosofidiskusjonen (som jeg kom ut av like smart som jeg gikk inn - med andre ord: magert resultat )

Diskusjonen gikk helt konkret ut på en person som har skiftet kjønn, og min innstilling var: Når jeg snakker med vedkommende vil jeg åpne for dette i samtalen og deretter la vedkommende føre an. For meg vil det være ok om vedkommende ønsker å snakke om det, ikke snakke om det, si lite, si mye. Snakke om fortid, fremtid, nåtid. Ja, hva som helst. Jeg har egentlig ikke så mye kontekst rundt temaet.

Og det er her diskusjonen gikk over på filosofistadiet fordi vedkommende jeg diskuterte med hadde MYE kontekst (annen erfaring, annen alder, kjenner "historikken", kjenner mange med kjønneinkongruens etc) og vedkommende mente det var litt "respektløst" av meg at jeg var så uvitende (at jeg ER uvitende er vi veldig enige om, bare så det er sagt )

Men jeg tenker at jeg vil få vite det jeg trenger i samtalen (lite, mye, ingenting - jeg er åpen for alt) - og jeg tenker også at det er ok at jeg er uvitende. Den jeg snakker med vil åpne disse "dørene" for meg - hvis vedkommende ønsker det.

Hva tenker dere? Bør man på en måte prøve å ha noe selvstendig kunnskap. (Den diskusjonen jeg var i ble veldig konkret i forhold til transpersoner, og jeg synes det var et godt eksempel da det er veldig varierende kunnskapsnivå om dette)