Fra tynn/slank til overvektig

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

At mange overvektige har vært smertelig klar over vektproblemet i årevis, prøvd utallige strategier for å gå ned i vekt, at det er vanskelig å holde seg der, og at prisen man betaler per forsøk er å gå ytterligere litt mer opp i vekt?

Det enorme markedet for diverse slankeprodukter er vel en klar indikasjon på at mange prøver å gjøre noe med det. Som Appelsin skriver, så virker det jo som om de fleste veldig overvektige har hatt en utvikling som er - 10 + 15 -15 + 20 - 20 +25 osv. Jojoen får større og større utslag, forbrenningen er på tur og jeg tror ik tillegg at dersom man går på en eller annen "kur", så er faren for å sprekke totalt overhengende.

Hvis man i tillegg bruker mat som dop/trøst/belønning eller hva_har_du, så er det jo lett for at det går gale veien. Vi som ikke har "våknet opp" blant tomme isbokser, chipsposer vel vitende om at alle bollene som ble bakt til barnebursdag er oppspist av en selv er jo på et annet sted enn de som føler bjellene ringer ved litt stramming i livet på en bukse størrelse 36.

Men jeg fastholder at vi "vanlige-lubne" som ikke kaster i oss 10 kokosboller eller tre hele pizzaer når ting er dritt kan godt "ta oss sammen". Det er gjerne ikke mer som trengs. Litt mindre hverdagskos og litt mer ut på tur. Litt langsiktighet er også lurt. (Ellers kan man lett havne på jojo-galeien) Hvis man er 100 kilo over matchvekt er det andre ting som skal til.

En venn av meg som er psykolog jobbet forresten på en ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og han hadde overspiserne, selvskaderne og anorektikerne i samme samtalegruppe. For det var gjerne det samme som lå i bunn, men at selvskadingen hadde fått ulikt utslag. Noen spiste, noen lot være å spise og noen rispet og skar seg. Alt for å få utløp for smerten inni. Og jeg har fått vite at angst og sult kan kjennes ganske likt ut og dersom mat er ditt dop, så dempes angsten med mat.