En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Nei, det handler ikke om hva jeg klarer eller har mistet troen på, det handler om hva jeg VIL, hva jeg TRIVES med. Jeg synes ungene mine er verdens nydeligste, jeg elsker å være sammen med dem. Men det gir meg rett og slett ikke nok til at jeg vil gjøre det på fulltid.

Jeg synes du motsier deg selv her. Hvordan kan man med viten og vilje sette barn til verden, for så å ikke ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg sier ikke dette for å kritisere, altså, jeg skjønner bare ikke tankegangen. Nå ser vi også bort ifra jobb og lån og alt annet, vi snakker om å ønske. Hvordan har du det i helgene, da? Tripper du, og gleder deg til ukestart?

Jeg opplever også urolige dager, dager hvor jeg drømmer om et liv med reising og late dager sammen med mannen, dager hvor jeg blir sliten av å være så kreativ. Men det opplevde jeg periodevis på jobb også, stunder hvor jeg drømte om noe annet. Alle opplever å bli sliten og lei, men når man får barn blir man foreldre på fulltid, og jeg evner veldig godt å ta meg av egne barn uten å gå på veggen. Men det er kanskje ikke alle som klarer det?