En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes du motsier deg selv her. Hvordan kan man med viten og vilje sette barn til verden, for så å ikke ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg sier ikke dette for å kritisere, altså, jeg skjønner bare ikke tankegangen. Nå ser vi også bort ifra jobb og lån og alt annet, vi snakker om å ønske. Hvordan har du det i helgene, da? Tripper du, og gleder deg til ukestart?

Jeg opplever også urolige dager, dager hvor jeg drømmer om et liv med reising og late dager sammen med mannen, dager hvor jeg blir sliten av å være så kreativ. Men det opplevde jeg periodevis på jobb også, stunder hvor jeg drømte om noe annet. Alle opplever å bli sliten og lei, men når man får barn blir man foreldre på fulltid, og jeg evner veldig godt å ta meg av egne barn uten å gå på veggen. Men det er kanskje ikke alle som klarer det?

Hvordan jeg klan få barn uten å ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. Jeg tror rett og slett ikke det er verken til barnas beste eller mitt beste å være rundt meg 24 timer i døgnet. Jeg tror de har godt av å gå i barnehage. Jeg tror jeg blir en bedre mor av å ikke tilbringe all min tid sammen med dem. Jeg tror rett og slett ikke at MOR nødvendigvis er alt det barna trenger.

Du lurer på om jeg på slutten av helgen gleder meg til mandagen? Det er ikke sånn at jeg ikke orker å være sammen med ungene mine 24 t i strekk, det er bare slik at jeg ikke har lyst til å være sammen med den 24/24 syv dager i uka, 12 mnd i året. Jeg storkoser meg i helgen, men synes det er kjekt å gå på jobb på mandagen. Like kjekt som jeg synes det er å ta helg på fredagen.

Og ja, man blir foreldre på fulltid når man får barn, men man trenger ikke nødvendigvis å være rundt barna hele døgnet av den grunn.....

Jeg tar meg godt av mine barn, og jeg gir dem det jeg tror de trenger. Og det er etter MIN oppfatning ikke at mor er tilstede 24 t i døgnet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg jobber og har barn i barnehage, rett og slett fordi ungene har elsket å være der. Den dårlige samvittigheten jeg har hatt har vært knyttet til det du sier om at jeg har fått barn (nei, jeg har ikke satt dem til verden), og at jeg burde være mest mulig sammen med dem. Men så innser jeg at de ikke har samme behov!

Når eldstemann kommer hjem fra skolen vil hun heller springe ut og leke med venninnene enn å være hjemme med meg . Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".

Jeg tror en del foreldre gjør seg viktigere enn de egentlig er. Unger trenger kjærlighet, omsorg, forutsigbarhet, fravære av stress. Man trenger ikke å være innen en armlengdes avstand fra dem døgnet rundt for å gi dem dette!

Jeg trenger variasjon for å trives. Jeg liker å reise bort uten unger, jeg liker å reise bort sammen med unger. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å reise bort mens ungene er hos besteforeldrene, jeg vet at de har det kjempefint der! Men det er også kjekt å ta med ungene og dele opplevelsene med dem. Og man trenger ikke bare å dra på "barneferier", unger kan ha det gøy feks i en storby også. Det handler om kompromiser!

Du styrer forøvrig elegant unna å kommentere min påstand om at mødre i gode, gamle dager ikke nødvendigvis var mer tilstede for sine barn enn det utearbeidende kvinner er nå. Kvinner jobbet før også, men de hadde sitt arbeid i hjemmet, og det bestod av LANGT mer enn å leke med barna....

Du & jeg må bli enige om å være uenige