En søsters stemme om å ha en storebror med Down (Aftenposten, Kronikk)

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jo, kanskje? Jeg visste det bare ikke, og tok det veldig innover meg at det måtte være forferdelig leit for ikke minst foreldrene at det ble sånn. Og at jeg syntes det var trist å ikke ha noen familietilknytning.

Jo, hvis familien kobler helt ut er det jo kjempetrist. Jeg tenker på sånne som jeg kjenner, hvor de bodde hjemme i større eller mindre grad til de ble 18, og så flyttet inn i en boenhet, og kommer hjem på besøk i helger og ferier.

Jeg tror egentlig ikke noen har godt av å bo hjemme til de er 40. Jeg har sett tilfeller hvor de er blitt overbeskyttet mer enn funksjonsnedsettelsen skulle tilsi, noe som gjør at de overhodet ikke klarer seg på egenhånd/i boenhet når foreldrene faller fra. For et offentlig hjelpeapparat gjør selvsagt ikke like mye som mor gjorde. Men nå snakker jeg om "lette" tilfeller som fint ville klart å varme en mikromiddag og tatt buss til en tilrettelagt arbeidsplass hvis man hadde prioritert å lære h'n det.