Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[emm]

Det er lov å være sliten, jeg tror egentlig mange menn er det også. Vi skal være med på alt hele tiden, kalendere som er booket langt inn i 2012. Litt satt på spissen.

Det skulle ikke forundre meg om også sykefraværet til menn etterhvert gikk opp, for jeg ser da vitterlig mange av dem både på egen trening, barnas aktiviteter og andre ting vi burde-burde. Så for meg handler ikke dette om likestilling, men nå snakker jeg altså kun for meg. Jeg vet jeg legger lista for høyt, mange ganger. Men nå har jeg begynt å lytte til kroppen og sette bremsen på. Jeg har 100 % jobb og pendler hver dag, men det er mulig å få det til. Mannen pendlet også, men vi kom til det at han enkelt kunne få seg en spennende jobb nærmere hjemme, og så ble var den kabalen løst. Vi har begynt å forvente litt mer innsats fra barna (7 og 9 år), for det handler om å gi begge veier i AS familien. Alle må bidra. Alternativt må vi selge huset og kutte kraftig ned på måten vi lever på. Og det er alltid et alternativ, men så lenge vi får det til på denne måten, så velger vi å ha det slik. Men det er alltid et valg, og en samtale som vi har gående for å ta vare på hverandre.

Jeg ser også at mannen er flinkere til å velge litt mer kynisk om det blir for mye. Han blåser i om vi har enkle ikke fullt så sunne middager noen dager på rad, eller kleskurven ser ut som den har eksplodert og tatt med seg soverommene i samme slengen. Da henter han heller krefter, roer ned og ser litt fotball kanskje, og tar i et skippertak når han er mer ovenpå. Jeg på min side lar meg stresse av slike ting, men ser på det som en øvelse og etterfølge hans eksempel. Her tror jeg nøkkelen ligger for endel kvinner.