Selvbestemt abort fram til uke 22

[Polyanna]

Jeg ser innvendingen mot de "oppkonstruerte tilfellene", men jeg tror det er et poeng i å skille mellom og snakke separat om de "rett frem"-tilfellene (90%) (tilstander og diagnoser det er enten åpenbart at man skal ha abort, eller åpenbart at valget er opp til mor), og om "randsonetilfellene".

For de "åpenbare" så tenker jeg:
- Det er (for meg) helt åpenbart ikke noe andre enn foreldrene (mor) som skal bestemme, ut fra den vurderingen de har fått (dette er et barn med X diagnose, Y% sjanse for å overleve, prognoser og følgende medisinsk behandling etter fødsel, vurdering av livskvalitet, oppfølgningsbehov og helse videre, etc.)
- Man må se på ordningen rundt disse familiene med deres beste i sikte: Rådgivning, medisinsk komite som anbefaler, hva som helst. Men at det er en "nemnd" som rent formelt tar denne beslutningen, på vegne av familien, det blir prinsipielt helt galt for meg. Det er umulig å se for seg noen som er bedre egnet enn mor i det valget. At mor skal ha nok god støtte til å kunne støtte seg på en faglig begrunnelse, er også åpenbart.
- For meg er ikke det at enkelte har hatt uheldige opplevelser med nemndene, den egentlige utfordringen. Det er det prinsippielle: Er det andre som skal bestemme dette, når man har fått den informasjonen om at man bærer et alvorlig sykt barn, eller er det den som bærer barnet? Sett på en annen måte: Om man står på sykehuset og det er snakk om to ulike behandlingsforløp for et alvorlig sykt barn, blir ikke den avgjørelsen tatt, til slutt, etter rådgivning, av foreldrene? (Avslutte svært invaderende behandling, eller fortsette).

Så randsonetilfellene: De som oppdager veldig sent at de er gravide, de som er i en livskrise som gjør at de har skjøvet utfordringen foran seg, de i voldelige forhold, med eskalerende dårlig helse, med andre syke barn, de som er overveldet, de som er under press, hundre andre forhold. De som skal til syden. De må man snakke om separat.
- Er det mange nok til at det gir mening å problematisere det?
- Kan man gå ut fra at de det gjelder, tar den "riktigste" beslutningen, gitt den situasjonen de står i? Eller er det (mange nok) tilfeller der "mor ikke alltid vet best" til at det skal reguleres?
- Når får fosteret et selvstendig "liv" som gjør at det ikke lenger bare er opp til den som eier magen å bestemme? 18 uker? 22? Aldri?
- Finnes det en slags gradvis overgang, fra "mor bestemmer 100%" til "legen avgjør om dette er innen loven og innvilger dermed" til "nemnd"?

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg ser innvendingen mot de "oppkonstruerte tilfellene", men jeg tror det er et poeng i å skille mellom og snakke separat om de "rett frem"-tilfellene (90%) (tilstander og diagnoser det er enten åpenbart at man skal ha abort, eller åpenbart at valget er opp til mor), og om "randsonetilfellene".

For de "åpenbare" så tenker jeg:
- Det er (for meg) helt åpenbart ikke noe andre enn foreldrene (mor) som skal bestemme, ut fra den vurderingen de har fått (dette er et barn med X diagnose, Y% sjanse for å overleve, prognoser og følgende medisinsk behandling etter fødsel, vurdering av livskvalitet, oppfølgningsbehov og helse videre, etc.)
- Man må se på ordningen rundt disse familiene med deres beste i sikte: Rådgivning, medisinsk komite som anbefaler, hva som helst. Men at det er en "nemnd" som rent formelt tar denne beslutningen, på vegne av familien, det blir prinsipielt helt galt for meg. Det er umulig å se for seg noen som er bedre egnet enn mor i det valget. At mor skal ha nok god støtte til å kunne støtte seg på en faglig begrunnelse, er også åpenbart.
- For meg er ikke det at enkelte har hatt uheldige opplevelser med nemndene, den egentlige utfordringen. Det er det prinsippielle: Er det andre som skal bestemme dette, når man har fått den informasjonen om at man bærer et alvorlig sykt barn, eller er det den som bærer barnet? Sett på en annen måte: Om man står på sykehuset og det er snakk om to ulike behandlingsforløp for et alvorlig sykt barn, blir ikke den avgjørelsen tatt, til slutt, etter rådgivning, av foreldrene? (Avslutte svært invaderende behandling, eller fortsette).

Så randsonetilfellene: De som oppdager veldig sent at de er gravide, de som er i en livskrise som gjør at de har skjøvet utfordringen foran seg, de i voldelige forhold, med eskalerende dårlig helse, med andre syke barn, de som er overveldet, de som er under press, hundre andre forhold. De som skal til syden. De må man snakke om separat.
- Er det mange nok til at det gir mening å problematisere det?
- Kan man gå ut fra at de det gjelder, tar den "riktigste" beslutningen, gitt den situasjonen de står i? Eller er det (mange nok) tilfeller der "mor ikke alltid vet best" til at det skal reguleres?
- Når får fosteret et selvstendig "liv" som gjør at det ikke lenger bare er opp til den som eier magen å bestemme? 18 uker? 22? Aldri?
- Finnes det en slags gradvis overgang, fra "mor bestemmer 100%" til "legen avgjør om dette er innen loven og innvilger dermed" til "nemnd"?

Jeg er enig i veldig mye av dette, Poly - men hvor har du 90 % fra? Er det et reelt tall fra tidligere års abortstatistikk?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg er enig i veldig mye av dette, Poly - men hvor har du 90 % fra? Er det et reelt tall fra tidligere års abortstatistikk?

Her er tallene fra i fjor

Opprinnelig lagt inn av sitat

I 2020 vart det utført 508 nemndbehandla avbrot, som utgjer 4,6 prosent av alle avbrot, og 498 av desse vart innvilga i primærnemnd. Andelen nemndbehandla avbrot i forhold til sjølvbestemte held seg stabilt. Dei fleste nemndbehandla avbrota vart innvilga på grunnlag av risiko for fosterskader, sosiale forhold og/eller mors helse.

Sitatet er hentet fra denne artikkelen. (Abortregisteret har data fra 1979, så her kan man virkelig boltre seg i tall)

Dette er bare valgfjas! Et reellt problem som de (politikerene) burde tatt tak i er selvmord

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg tenker at når det har oppstått situasjoner hvor kvinner har måttet vente i dagevis med dødssyke barn i magen, så er det nettopp en god grunn til å se på om lovverket - eller praktiseringen av den, må tas opp til revisjon.

Det er en stor grunn til å skille på om det er lovverket eller praktiseringen som er problemet. Og det er at løsningen er forskjellig.

Det at det ikke er tilgjengelig leger ... Det har jo ingenting med senabort å gjøre - det er jo gjengs over hele fjøla. Datteren min måtte for eksempel vente 4 år på en diagnose? Hva skal jeg angripe? At man har et skille mellom allmenpraktikere og spesialister, eller den individuelle oppfølgningen? For meg er det åpenbart at det må være det siste. Jeg ser virkelig et behov for spesialisering hos leger og skjønner at det må være noen "sluser" / "porter" inn. Og slik er det jo med nemdene også: Er problemet at det er en nemd? Ja, da bør den fjernes. Er problemet at nemden ikke er tilgjengelig ved behov? Ja, da bør man vurdere å endre praksis (og grunnen til jeg sier "vurdere" er fordi at dette er ikke spesielt for senaborter. Det er et generelt problem)