En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Bina, hvis man tolker det Valentina skriver helt bokstavelig kan det lese det slik du gjør. Nå kan ikke jeg tenke meg i min villeste fantasi at det virkelig er slik.

Jeg er heller ikke helt enig med deg at barna nødvendigvis må være glade for at de skal være knyttet til foreldrene, ofte er det jo stikk motsatt, det at man er nær noen (barn og voksne) gjør at man også tør å vise de "negative" sidene av personligheten sin. Slik at barn som blir plaget på skolen og alltid må være på vakt kan slappe av hjemme og være sure og tverre. Det ligger ofte i den menneskelige natur at vi ikke liker kjeft og konflinkter, stadig kritikk kan føre til at man anstrenger seg for å være ekstra grei og snill, og det bare er sammen med dem man stoler ubetinget på at man kan være "seg selv"

Mitt innlegg var satt på spissen for å illustrere at min sønn hadde det fint i barnehagen. Jeg lurer på hva Bina hadde sagt om jeg skrev at min eldste datter pleide å si at hun ikke ville bli hentet før barnehagen sluttet. Etter først å ha insistert på at hun ikke ville i barnehagen før vi gikk . Samme ungen som illskrek hvis jeg haddde et annet barn enn henne på fanget.

Og akkurat det med å vise følelser hjemme som man ikke viser ute er også et godt tegn på at man vet hvor man hører hjemme. Vår lille propell er en engel hos besteforeldre og tanter og onkler, får aldri trassanfallene sine der. Men han får dem hjemme, og han får dem når vi er til stede, selv om andre er der.

Jeg må bare le av Binas forsøk på å redusere unger som trives i barnehagen til å være unger som mangler tilknytning til foreldrene. Jeg har gått på kurs i teamet, og jeg føler meg rimelig trygg på at ungene mine ikke snerter diagnosen en gang .

Men nå må jeg sette fra meg pc'en, for min tilknytningsforstyrrede minstemann sutrer ved siden av og vil på død og liv sitte på fanget