En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[kie]

Men er det riktig at den innsatsen foreldre som er hjemme eller deltidsarbeidende med små barn skal undervurderes så til de grader i forhold til yrkesaktivitet? Det er vel der noen reagerer?

Jeg synes det blir for enkelt å si "du har valgt det selv" når man får et problem presentert fra noen som virkelig synes dette er vanskelig. Enten det er å være hjemme og ikke få anerkjennelse for den kompetansen og erfaringen det gir, eller det er å jobbe fullt og kjenne på hvordan slitet overskygger det meste annet av viktige år som ikke kommer tilbake. Begge deler satt på spissen, men allikevel.

Jeg er ikke så sikker på at det er riktig å privatisere slike problemer i så stor grad som man gjør. Når såpass mange sliter så bør man vel kanskje se litt på om rammebetingelsene kan endres til det bedre? Uansett hvordan man kommer ut i "lidelseskonkurransen".

Om vi er "best i klassen" på dette, så hvorfor er det så galt om noen påpeker at vi kan bli enda bedre?

Som tidligere sitert i dette innlegget:

Sitat:

Man skal være forsiktig med å privatisere et problem som også i aller høyeste grad er offentlig. Vi trenger en bred debatt, en debatt som løfter blikket litt vekk fra paret som slåss i blinde i entreen om hvem som skal være hjemme med den forkjølte 3-åringen.

Dette utsagnet jeg veldig enig i. Jeg synes at vi kvinner gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke vise hverandre såpass solidaritet at vi tar de av oss som synes noe er vanskelig på alvor, men hele tiden skal henvise til "eget valg" og kalle det sutring.