Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Grunnen til at jeg formulerte meg slik, var at Bina sa at i noen sammenhenger kan det være uheldig å være for empatisk, og at dette derfor ikke nødvendigvis er en egenskap man burde legge veldig mye vekt på å utvikle - jeg påpekte derfor at ikke engang lykkefølelse (som slik jeg forstår henne er det eneste hun ser et poeng i å ønske seg eller arbeide for hos barna sine) nødvendigvis alltid er positivt å ha veldig mye av, men at det ikke betyr at man ikke skal prøve å være lykkelig.

Vi har svært ulikt perspektiv.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige. I betydningen har det godt. Med seg selv og med andre.

Jeg syns du legger mye rart i betegnelsen lykkelig. Alt for mye. Jeg sier jo ikke at barna alltid både som barn og senere som voksne skal gå rundt i en lykkerus, føle seg udelt lykkelige. Men jeg ønsker at de jevnt over ikke skal gå rundt og være ULYKKELIGE. Ulykkelig i betydningen trist, lei, nedfor, misfornøyd. Ikke har det bra.

Og ja, jeg mener at det eneste jeg som forelder skal jobbe for er at mine barn har det bra, både nå og resten av livet. Det at de skal utvikle empati er ikke et mål i seg selv. Det er et steg på veien til å ha det godt. Jeg syns du fokuserer på midlet i stedet for målet.