Hva tenker dere om rusmisbrukere?

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det er korrekt at mange ungdommer eksperimenterer men at si at de fleste eksperimenterer med illegale stoffer også skal man være fosiktig med å si. Bergensundersøkelsen, http://www.bergenclinics.no/index.as...and=&subExpand= viser som du ser det motsatte av hva du sier.

Mener du at det er kun ungdommer som blir rusmiddelavengige? I så tilfelle er jeg veldig interessert i de data som du baserer dette på.

Det sto altså ingen steder i det jeg skrev at de fleste ungdommer eksperimenterer med andre rusmidler enn alkohol. Det sto at de fleste eksperimenterer med rusmidler og at alkohol var det vanligste. Alkohol er jo også et vanedannende rusmiddel. Det at alkohol er det vanligste står også i stil med at det er vesentlig flere alkoholikere enn narkomane. Jeg tar med disse også, da det etter det jeg ser ikke er rare forskjellen på å være nedkjørt narkoman og alkoholiker på siste stadium.

Det er etter min erfaring sjelden at en rusmisbruker ikke har startet sitt forhold til rus i ganske ung alder. Det finnes dem som blir avhengige som voksne som ikke har brukt noe som barn, men det er et fåtall. Hvor jeg henter de tallene fra? (Nå blir jeg vel flådd....) - egne erfaringer og oservasjoner, jeg har ikke en konkret undersøkelse jeg har lest om dette, men jeg har brent for problemstillingene i så og si hele mitt voksne liv. Dette er da et inntrykk som aldri har blitt endret - jeg har aldri møtt et stort antall narkomane som har vært nyktre frem til tredve og deretter startet med herion. (Men jeg har møtt én).

Det jeg tør å påstå ganske bastant er at de færreste rusmisbrukere har valgt bevisst å bli dette. De har eksperimentert med rus - akkurat som mange andre - men så har de da endt med et avhengighetsproblem som de fleste andre ikke fikk. ett eller annet sted der passerte de en grense som implisitt innebar et valg, men den grensen og det valget var neppe noe bevisst vendepunkt for de fleste av dem.

Da jeg holdt foredrag om dette pleide jeg å spørre de ungdommene som var liberale til rus om de trodde at en eneste av horene på strøket har ønsket å ende opp der. De fleste trodde at de ikke hadde hatt som mål å ende der. Deretter spurte jeg som regel om de kunne fortelle meg hvordan man kan vite på forhånd hvem som ender der og hvem som har kontroll med rusmidlene og lever et noelunde normalt liv.

De fleste kunne ikke det.

[Mjau]

Nå har jeg prøvd å skrive innlegg to ganger her, men ikke klart å poste det fordi jeg er så usikker på hvordan jeg skal skrive ting.

Men det jeg mener er at jeg tror ikke alle har et reelt valg.
Og jeg mener også at mange av disse menneskene var så ødelagte før de begynte med rus, at jeg syns faktisk ikke de har ansvaret for det valget de tok heller. Det er noen andre som står med ansvaret, og noen andre som har sviktet. Og det er systemet som skal fange opp og hjelpe mennesker som faller utenfor, og som har opplevd tragiske ting i livet. Men som selv etter selvmordsforsøk ikke blir tatt hånd om, men sendt tilbake til de personene som er problemet i utgangspunktet.

Men at selve rusavhengigheten er en sykdom, det tror jeg ikke jeg er enig i. I alle fall ikke i dette øyeblikk. Det er mye jeg ikke forstår om akkurat det.
Jeg tror årsaken til rusavhengigheten er en sykdom. En psykisk sykdom.

Så det burde vært et tettere samarbeid mellom de to partene som behandler det forkjellige..

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg ser ikke bort i fra at dette kan være rett i en del tilfeller, men jeg tror det er litt skummelt å låse seg (sier ikke at du gjør det) til enkle forklaringer.

Det finnes en god del som ikke har vond oppvekst, ubearbeidede traumer osv. som også blir rusavhengige. Mennesker har så vidt jeg har forstått noe ulik terskel rent medfødt i forhold til det å bli avhengige (dette kan jeg ikke mye om så korriger meg gjerne). For noen begynner avhengigheten med søken etter spenning og behov for grensetesting uten at jeg synes dette skal kunne karakteriseres som en psykisk sykdom.

Enig. Det blir for enkelt å bortforklare all rus med psykisk sykdom.

Bare se hva som skjer hvis man på et seriøst forum som FP spør hvor mange som har prøvd narkotika. Hasj, for eksempel. Mange har prøvd. Og ikke bare det, mange syns til og med at det er harmløst. Eksperimentering, søke spenning, søke "kicket" - det er ikke psykisk sykdom. Men en god del av disse også blir avhengige.

Det er også en del typer narkotika som er ekstra utbredt blant "viktige" mennesker. Artister og stjerner bruker også narkotika, ofte fordi de opplever så mye press i sin hverdag. De er ikke vokst opp i elendighet, og de er heller ikke spesielt ressurssvake. Så har du de som begynner med narkotika fordi de er i en stresset situasjon og koffein ikke lenger gjør susen. Jeg er ikke med på at disse gruppene lider av psykisk sykdom.

Og bare for å ha det sagt med en gang, jeg syns rusmisbruk er like ille, like kritikkverdig og like lite sympativekkende om rusmisbrukeren er 45 år og bedriftsleder eller 32 og bor på gata i Oslo.

[Apple]

Jeg føler bar for å understreke at når jeg snakker om valg her, så sier jeg ikke "de har valgt selv", ergo er de mindre verdige eller noe slik.

Man har selvsagt ikke de samme valgene, men hvis man sier at noen ikke har valg, så sier undergraver man også menneskets mulighet til endring.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Som regel har man et valg, hvor bevisst det er kan man diskutere i det uendelige tror jeg. Min erfaring er at det enkelte ganger ligger vanskelige ting i bunnen for det at man blir rusmiddelavhengig. Det er ofte slik at de det gjelder døyver noe som er vanskelig på en eller annen måte selv om noen kommer inn i dette av andre årsaker.


.

Ja, selvfølgelig. Men dette var et så selvsagt argument at jeg ikke har tatt det med i innlegget. Men er jo enig i det.

Det med bevisst valg eller ikke er jo hele poenget med behandling. Å hjelpe mennesker til å se og bli klar over hvilke valg de fortsatt har.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg ser på rusmisbrukere som følsomme mennesker som har falt utenfor i samfunnet på et eller annet tidspunkt. De er grunnleggende gode mennesker, men har kanskje ikke hatt det som skulle til for å klare å ha et normalt liv i samfunnet.

Dette er noe av det mest fordomsfulle og fjollete jeg har lest på lenge.

Jeg har jobbet med mange som har hatt en utrolig kjip barndom og endt opp som rusmisbrukere. Men jeg har også jobbet med mange som har hatt en utrolig kjip barndom som IKKE er blitt rusmisbrukere. Å påstå at rusmisbrukere er mer eller mindre følsomme enn andre er ehrm...fjas? de kan ha en sårbarhet, ja, som noen ganger henger sammen med tøffe opplevelser. Noen ruser seg selvsagt som selvmedisinering, og det henger sammen med opplevelsene de har hatt. de fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt slik alle mennesker gjør det.

Men at rusmisbrukere er grunnleggende gode? Makan til sprøyt. De fleste rusmisbrukere jeg kjenner til er grunnleggende egoistiske som lever fra rus til rus og prioriterer rusen fremfor alt. Årsakene bak rusmisbruket kan være så mangt, men at man blir/er/kan være et godt menneske av å være rusmisbruker? Spør hvem som helst som har rusmisbrukere i nærmeste familie. Spør barna deres, som de driter i, skader i svangerskapet, lar ligge som underernærte spedbarn med samme bleie i en uke, mens de selv ruser seg. Som de svikter og lyver til gang på gang, som de utsetter for den tristeste barndommen man kan ha. Grunnleggende god? Jeg blir sint når liksomtolerante folk skriver sånne tåpelige ting som er så helt blottet for perspektiv.

Grunnleggende gode? Spør mødrene til rusmisbrukere som er blitt rundstjålet av egne barn gang på gang. Som har lett etter dem i parker og under broer, som aldri har kunnet stole på dem, som blir løyet til og lurt gang på gang.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Jeg føler bar for å understreke at når jeg snakker om valg her, så sier jeg ikke "de har valgt selv", ergo er de mindre verdige eller noe slik.

Man har selvsagt ikke de samme valgene, men hvis man sier at noen ikke har valg, så sier undergraver man også menneskets mulighet til endring.

Helt enig. Å ignorere hele valgaspektet innebærer i mine øyne lett en stakkarslig- og umyndiggjøring av rusmisbrukerne som gruppe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke mener de skal ha krav på behandling og respekt, selvfølgelig ikke. Jeg synes bare det er litt naivt å tro at alle som ruser seg gjør det fordi de har så store traumer og/eller psykiske problemer at de nærmest er tvunget ut i elendigheten. Det hadde vært interessant å se statistikk på bakgrunnen til rusavhengige mennesker.

[Harriet Vane]

Vi er vel forsåvidt alle bare noen få valg fra å henge på Plata.

Jeg spammer veldig nå, håper jeg ikke irriterer vettet av dere.
Men jeg vil enda en gang si at det kan være mindre bevisste valg som fører en person inn i rusmisbruk. Men ut igjen derfra er det ingen vei utenom bevisste valg.

[Lykken]

Mim, det var fjasete skrevet, men jeg tror ikke hun mente det helt slik hun skrev. Hun forklarte jo i et senere innlegg, blant annet at hun mener at alle mennesker er født grunnleggende gode. Noe jeg er en smule uenig i.

Man skal selvfølgelig ikke ignorere valgaspektet, det er jo essensielt, men min mening er at man gjerne må ha en viss styrke, ballast og noen som har lært deg å ta riktige valg fra barndommen av, for meg er det åpenbart at har man ikke dette så er det lettere å søke rus og miljøene rundt det. Uten at man utelukker at spenningsøkende ungdom med flotte foreldre kan ramle utpå, det er vel rimelig bevist at det er en del av dem. Å komme seg ut av rusmisbruk fordrer bevisste valg, og som regel hjelp til å ta disse valgene.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Man skal selvfølgelig ikke ignorere valgaspektet, det er jo essensielt, men min mening er at man gjerne må ha en viss styrke, ballast og noen som har lært deg å ta riktige valg fra barndommen av, for meg er det åpenbart at har man ikke dette så er det lettere å søke rus og miljøene rundt det. Uten at man utelukker at spenningsøkende ungdom med flotte foreldre kan ramle utpå, det er vel rimelig bevist at det er en del av dem. Å komme seg ut av rusmisbruk fordrer bevisste valg, og som regel hjelp til å ta disse valgene.

Enig med deg.

Willy Pedersen i NOVA har forsket på dette, og hans funn viser at alle kan bruke rus, men det er en viss type som ikke greier å slutte når h*n vil. Akkurat som at noen av oss kan slutte å røyke med et knips, mens andre ikke greier. Røyk og heroin er ganske likt, sånn avhengighetsmessig.

Dette med evne til å slutte er både biologisk og sosialt betinget.

[Irma]

Valgaspektet synes jeg er interessant. Og på samme måte som vi har gjentatt til det kjedsommelige i denne tråden, at rusmisbrukere ikke er en ensartet gruppe, så tror jeg at årsakene til rusmisbruk ikke er ensartet.

Jeg tror at en del ungdom på ungdomsskolen for eksempel lar seg fascinere av rusmiljøe. Da vi på ungdomsskolen hadde vi besøk av en fange med fengselsvoktere på slep som skulle fortelle sin fæle rushistorie for å skremme ungdommen fra å eksperimentere med rus, husker jeg at det var opp til flere som prøvde hasj som direkte følge av foredraget. Det var nok ikke intesjonen. Jeg husker at jeg i den perioden selv var forelsket i en fyr som jeg var klar over brukte hasj, og sannsynligvis andre ting. For min del tror jeg at det var et slags morsinstinkt som gjorde at han fascinerte meg, jeg endte iallefall aldri med å eksperimentere selv. For noen av mine venninner som var forelsket i typer fra samme miljøet, og som selv endte med et rusmisbruk, tror jeg kanskje det dreide seg om dragning mot og fascinasjon av selve rusen. Dette var jenter med helt ok oppvekst, og som absolutt ikke brukte rusen som selvmedisinering. De synes antagelig det var kult, og de syntes rusen var deilig.

I jobben min treffer jeg gjerne de dårligste av de som ruser seg. Svært ofte dreier det seg om folk som har vokst opp med rus, som har vokst opp med omsorgssvikt og tapsopplevelser, som har blitt seksuelt misbrukt eller mobbet. Jeg tror nok en stor andel av de som har et rusproblem har utenforstående årsaker til at de velger å begynne å ruse seg. Selvmedisinering og sosial læring. Samtidig tror jeg at de som er vokst opp i mer oppegående familier er mer usynlige og skjermet av familien, og dermed ikke så synlige. Min mann har jobbet en del hos folk i såkalte kaksestrøk i Oslo, og har kunnet rapportere om ganske mange som går halv- eller helberuset med whiskeyglasset i hånda på formiddagen. Disse ser vi ikke på plata, og jeg vil tro at grensen for disse er ganske høy for å kontakte sosialtjenesten for hjelp. Nå skal det sies at disse kan ha samme årsaker til misbruket som andre fra såkalt lavere sosiale klasser altså.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Et av de store problemene er vel at en del mennesker har litt for stor tro på at de klarer å ha stålkontroll på rusbruken sin og undervurderer rusmiddelets avhengighetsdannende effekt.

Jeg synes det blir ganske tydelig i alkoholdiskusjoner på nett også jeg, alle mener at de har stålkontroll og ingen barn plages av foreldrenes alkoholbruk. :venter på at rødprikkene skal hagle: Det er mulig at dette stemmer for det store flertallet, men det stemmer ikke for alle. Isåfall hadde vi ikke hatt de store mørketallene vi har, jeg har TV-aksjonen friskt i mente. Jeg for min del husker at jeg følte en viss avhengighet til alkohol i en periode i ungdomstiden hvor det ble konsumert hyppig. Det kunne fort ha eskalert hvis jeg ikke ble bekymret selv, og begynte å begrense bruken.

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

At alle har samme reelle valget er bullshit. Noen blir født friske og med en sterk personlighet og lærer alt de trenger av sine foreldre. Andre har vært veldig uheldig med kortene sine allerede ved fødselen, og er fortsatt uheldig med kortene videre også. Å tolke andres ståsted ut fra egne sko funker aldri. Vi har forskjellig utgangspunkt, forskjellige personligheter og forskjellige opplevelser med i bagasjen og forskjellige livssituasjoner. At man har valgt å være der man er er en ganske arogant holdning og man feiler i å se mennesket. Det er utrolig viktig å anerkjenne smerten og maktesløsheten som enkelte kan oppleve. Har man ikke verktøy (lært andre måter å håndtere/se på verden/reagere på), så har man ikke et reelt valg heller.

Vi er veldig enige, DM.

Jeg tenker som deg, kan legge til at jeg arbeider en god del med rusbehandling og adferdsendring. Det er som du sier meningsløst å drive denne typen arbeid dersom man ser tingene ut fra sitt eget perspektiv og ikke ser lidelsen og smerten som ligger hos enkeltindividet.

Det å ha valg er et mangeslunget begrep som vi alle tillegger egne erfaringer når vi er i en diskusjon. Med egne valg mener jeg rett og slett det valget man tar (gjerne mens man er ung og uerfaren med livet) om å ruse seg i utgangspunktet.

Har til og med møtt unge mennesker som har som mål her i livet å skyte heroin, leve på sosialen og dø meget ung. Da vet man at vedkommende mangler ikke bare verktøyet, mennesket har mistet hele kassen det verktøyet skulle vært i, preget av de hendelsene det har opplevd og selvsagt trenger et menneske i denne situasjonen hjelp, støtte og respekt.

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Det med bevisst valg eller ikke er jo hele poenget med behandling. Å hjelpe mennesker til å se og bli klar over hvilke valg de fortsatt har.

Flott måte å si det på, vi er helt enige.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er etter min erfaring sjelden at en rusmisbruker ikke har startet sitt forhold til rus i ganske ung alder. Det finnes dem som blir avhengige som voksne som ikke har brukt noe som barn, men det er et fåtall. Hvor jeg henter de tallene fra? (Nå blir jeg vel flådd....) - egne erfaringer og oservasjoner, jeg har ikke en konkret undersøkelse jeg har lest om dette, men jeg har brent for problemstillingene i så og si hele mitt voksne liv. Dette er da et inntrykk som aldri har blitt endret - jeg har aldri møtt et stort antall narkomane som har vært nyktre frem til tredve og deretter startet med herion. (Men jeg har møtt én).

Det jeg tør å påstå ganske bastant er at de færreste rusmisbrukere har valgt bevisst å bli dette. De har eksperimentert med rus - akkurat som mange andre - men så har de da endt med et avhengighetsproblem som de fleste andre ikke fikk. ett eller annet sted der passerte de en grense som implisitt innebar et valg, men den grensen og det valget var neppe noe bevisst vendepunkt for de fleste av dem.

På ingen måte flådd. Det er mange varianter av rusmiddelavhengige. Jeg har som deg møtt veldig mange, unge såvel som eldre. Til syvende og sist tror jeg vi har samme holdninger og rimelig like tanker om dette.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg ser ikke bort i fra at dette kan være rett i en del tilfeller, men jeg tror det er litt skummelt å låse seg (sier ikke at du gjør det) til enkle forklaringer.

Det finnes en god del som ikke har vond oppvekst, ubearbeidede traumer osv. som også blir rusavhengige. Mennesker har så vidt jeg har forstått noe ulik terskel rent medfødt i forhold til det å bli avhengige (dette kan jeg ikke mye om så korriger meg gjerne). For noen begynner avhengigheten med søken etter spenning og behov for grensetesting uten at jeg synes dette skal kunne karakteriseres som en psykisk sykdom.

Jeg ser at det kan se ut som jeg mener all rusavhengighet bunner ut i psykisk sykdom. Det er nok ikke det jeg mener. Det jeg mente var at jet mener at selve rusavhengigheten ikke er en sykdom i seg selv i mine øyne.
Sånn at jeg mener de som velger å starte med rus av eksperimentelle årsaker, og som ikke har noen ballast i form av psykisk lidelse av noe slag ikke kan legges inn under syke mennesker. De kan allikevel bli syke av å ruse seg, men det er vel heller en bivirkning av det de holder på med?

Jeg forklarte meg nok ikek helt bra, og er usikker på om jeg gjorde det nå også. Poenget er at man kan drive med rus uten at man nødvendigvis er syk. Man kan bli syk av å drive med rus. Og man kan være så syk at man starter med rus.. Kanskje?

[kie]

Jeg synes mange av de som så glatt avfeier sykdomsaspektet ved rusmisbrukere, virker nesten litt uvitende i forhold til hva jevnlig tilførsel av rusmiddel i store doser gjør med kroppen og psyken.

I mine øyne blir det som å sammenligne noen som hopper over frokosten med anorektikere, for så å si at ingen (eller alle) som dropper måltider er syke. Kanskje vi snakker forbi hverandre i forhold til hva vi mener rusmisbruk er og hva rusmisbruk skyldes? Når vi kommer så langt at vi definerer noen som rusmisbruker mener jeg at vi beveger oss i en del av skalaen som gjør sykdomsbetegnelsen berettiget.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes mange av de som så glatt avfeier sykdomsaspektet ved rusmisbrukere, virker nesten litt uvitende i forhold til hva jevnlig tilførsel av rusmiddel i store doser gjør med kroppen og psyken.

I mine øyne blir det som å sammenligne noen som hopper over frokosten med anorektikere, for så å si at ingen (eller alle) som dropper måltider er syke. Kanskje vi snakker forbi hverandre i forhold til hva vi mener rusmisbruk er og hva rusmisbruk skyldes? Når vi kommer så langt at vi definerer noen som rusmisbruker mener jeg at vi beveger oss i en del av skalaen som gjør sykdomsbetegnelsen berettiget.

Er forholdsvis forundret selv.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

De fleste rusmisbrukere jeg kjenner til er grunnleggende egoistiske som lever fra rus til rus og prioriterer rusen fremfor alt. Årsakene bak rusmisbruket kan være så mangt, men at man blir/er/kan være et godt menneske av å være rusmisbruker? Spør hvem som helst som har rusmisbrukere i nærmeste familie. Spør barna deres, som de driter i, skader i svangerskapet, lar ligge som underernærte spedbarn med samme bleie i en uke, mens de selv ruser seg. Som de svikter og lyver til gang på gang, som de utsetter for den tristeste barndommen man kan ha. Grunnleggende god? Jeg blir sint når liksomtolerante folk skriver sånne tåpelige ting som er så helt blottet for perspektiv.

Grunnleggende gode? Spør mødrene til rusmisbrukere som er blitt rundstjålet av egne barn gang på gang. Som har lett etter dem i parker og under broer, som aldri har kunnet stole på dem, som blir løyet til og lurt gang på gang.

Jeg ser hva du sier, men jeg synes det blir feil å blande personlige egenskaper med handlinger som er konsekvens av den svikten rusmisbruket medfører. Om du skjønner.

Du lar ikke ungen ligge med skitten bleie i en evighet fordi du er ond, men så ruser du deg og da gjør du ting du aldri ellers ville ha gjort.

Rusmisbruk gjør mange ute av stand til å ta gode valg. Allikevel dømmes de som om de var i stand til å gjøre det og valgte å være onde istedet. Det er ikke ondskap som er problemet. Det er rusen. Utfallet har jeg derimot ingen problemer med å skjønne at man kan oppleve som ondt.

Ellers så lurer jeg også litt på det synet vi har på valg og valgfrihet. En narkoman med store abstinenser har fått plass i et behandlingsopplegg. Mens suget etter rus river og sliter i personen står jeg eller en annen og nærmest trygler vedkommende om å ta imot tilbudet, mens vedkommende er så sugen på rus at h*n knapt hører hva jeg sier. Og så tror vi at siden vi ikke tvinger denne personen til å ta imot noe vedkommende med stor sannsynlighet ville ha tatt imot uten dette enorme suget, så har vi sikret denne personen frihet.

Hvor fri er man når abstinenser eller "kong Alkohol" styrer livet? Vil tvang til å gjennomføre det personen uten abstinenser ville ha valgt kunne kalles en mer reell frihet? Frihet til å få gjennomført valg uten påvirkning av "kong Alkohol"?

Jeg leste for litt siden Stephen Kings bok "On Writing". Han hadde ganske store rusproblemer og kunne fortelle at situasjonen og den gale damen i boken/filmen "Misery" beskrev hans opplevelse av å være fanget av rusmisbruket.

Vi overlater haugevis av mennesker til "den gale pleieren" og så forteller vi oss selv at vi har ivaretatt deres frihet.

Jeg er ikke sikker på hvor for eller imot jeg er i forhold til bruk av tvang overfor rusmisbrukere, men jeg tror vi bør revurdere vår definisjon av frihet i slike situasjoner.

[him]

Skriver svaret mitt uten å ha lest tråden, tenkte å ikke være "farget" av det som er skrevet her. Jeg tenker ikke noe spesielt om rusmisbrukere, men jeg føler meg ofte redd for narkomane. Av en eller annen grunn er jeg ikke redd for alkoholikere (ett unntak: de med svære hunder), det er egentlig litt rart, det er jo utrolig mye vold som skjer av folk som er påvirket av alkohol. Vet heller ikke helt hvorfor jeg føler det slik. Har blitt skjelt ut av narkomane, og fått en trussel en gang, men ingenting alvorlig.

[Harriet Vane]

Kie: Når du lar rusmisbruket komme i veien for det du eventuelt skulle ha av gode personlige egenskaper så er du et dårlig menneske. Hvis du velger rus fremfor omsorg så er du et bedrident ynkelig lite menneske. Jeg blir så forbanna bare av å skrive om det at jeg kjenner jeg aldri aldri kunne ha møtt en rusa mor som ikke tok vare på ungen sin, ettersom jeg sannsynligvis hadde kvalt den jævla nærkisen med egne hender. :sjikkli' tållerang:

Og med litt mindre kosepjuskeluskeforeldrevern innen barnevernet, ville man sannsynligvis fjerne en del av rekrutteringen til narkotikamisbruk om en generasjon. Narkomane og alkoholikere burde bli fratatt barn med umiddelbar vikning og aldri se dem igjen - for ungenes skyld. Ungene burde adopteres bort til folk som ønsker å adoptere. Dette gjøres i Irland med stor grad av suksess. Ungene kunne få mulighet til å møte foreldrene sine igjen når de var myndige. Ingen rusmisbrukere burde få ha omsorg eller samvær med barn. Ikke noe samvær. Fosterforeldre rapporterer jo at det verste for ungene er å stadig måtte møte de biologiske foreldrene. Og rusmisbrukerforeldrene gjør jo som de pleier, lyver og lover, svikter og skuffer. De blir sjelden eller aldri rehabilitert, så det er heller ikke noen vits å håpe på.

Hvis man slipper å vokse opp med slike foreldre, og uten å komme i institusjon når det er skikkelig skakkjørt, så vil det gå mye bedre med barnevernsbarna. Som da vil være adoptivbarn og dem går det statistisk sett bra med. Ergo: færre narkomane om 25 år.