Helt husmorhappy

[Siri]

Ligger linken til bloggen i tråden forresten?

[Siri]

Uff, det var en ekstremt kjedelig blogg. Tviler på at jeg blir en fast leser av den, gitt... :dementerer:

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Dette er et viktig poeng. Alle som er hjemme med barn, det være seg heltid eller deltid kan argumente seg blå på at de har tatt et fritt valg, men så lenge nesten alle som velger dette er kvinner vil dette valget være farget av kjønnsrollemønstre, og vil da ikke være så fritt som den enkelte hevder at det er. Så lenge samfunnet forventer at det er kvinnen som gjør dette valget fører det til at flest kvinner velger slik, med resultat at de blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet (taper kampen om de gode jobbene), og likelønnen ikke blir oppnåelig.
Min mann og jeg valgte 40 % permisjon hver når minstemann var 1 år, for å kunne ha ham hjemme i 9-10 måneder ekstra. På min arbeidsplass fikk jeg bekreftende nikk, mannen fikk oppsperrede øyne og meget overraskede sjefer. En stund var det nå også litt tvil om det faktisk gikk an, sånn praktisk - at han jobbet 60 %. Det var selvfølgelig sjøsprøyt, det gikk like bra på hans jobb som på min. I ettertid ser både vi og arbeidsgiver til mannen at dette gikk jo strålende. Og mannen min er veldig glad for det valget han gjorde.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

:hopper inn:

Tenk å vokse opp i en familie som har "en lykkelig hverdag" som varemerke?! Denne husmorhappy damen er jo ikke hjemme for å være mer med barna sine - hun har jo ikke mye mer tid med dem enn de som jobber 80%, eller en del som jobber gunstige skiftordninger.

Hun er hjemme for å iscenesette denne "lykkelige hverdagen", komplett med interiørdetaljer, bakst, blonder og akkurat passe lykkelige barn som fine accessoirer. , for så å tjene penger på å vise det frem, alt sammen. Ikkenoe lykkepress DER i gården, nei.


Beklager om jeg er helt ute av kontekst etter så mange sider.

Det er poenget jeg skrev om for et par sider siden også. At det å ha tid til barna i denne konteksten bare er en del av en imagepakke, ikke hovedgrunnen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg synes:
Folk må gjerne ta irrasjonelle og dumme valg.
De må tåle å høre at valgene er dumme og irrasjonelle.
Folk som er arbeidsføre bør jobbe.
Det finnes en rekke unntak fra setningen over.
Jeg gidder ikke liste opp alle unntakene.
Folk som forsøker å vri ting jeg sier på en slik måte at de muligens - med litt strev - kan føle seg truffet, gjerne i et tenkt scenario, bør kanskje bake et par gode muffinser, og ta seg en kopp te.

Sånn. Hopp i havet. With love.

Det var faktisk godt sagt, og kanskje litt FP i et nøtteskall?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det er poenget jeg skrev om for et par sider siden også. At det å ha tid til barna i denne konteksten bare er en del av en imagepakke, ikke hovedgrunnen.

Og når hun i tillegg uttaler at motstanden skyldes at "folk blir kanskje provosert av at andre har en mer harmonisk hverdag enn dem", så blir jeg litt sur.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og når hun i tillegg uttaler at motstanden skyldes at "folk blir kanskje provosert av at andre har en mer harmonisk hverdag enn dem", så blir jeg litt sur.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og når hun i tillegg uttaler at motstanden skyldes at "folk blir kanskje provosert av at andre har en mer harmonisk hverdag enn dem", så blir jeg litt sur.

Jeg kjenner jeg blir fnisete.

[Callisto]

Noen som kan gi meg link til den bloggen?

[Harriet Vane]

Jeg er veldig enig i at det virker som barna i Happy-muffins-heimen er rekvisitter, mer enn individer og medlemmer av den flokken en familie er. De pynter opp, slik muffinsene på fatet og de fine lysene gjør.

Og i hvilken grad får disse ungene delta og lære, når mor går og yter service hele tiden for å ha et mest mulig harmonisk? Det er jo ikke plass til rot og søl, prøving og feiling, når alt skal være så velordnet. krampeharmonisk og bloggevennlig.

De leker på sine lyseblå og lyserosa rom, tegner stille i en krok og danderes bloggebildevennlig rundt muffinsfatet, liksom.

[Myrull]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Det kan du jo kalle det. Men det er jo en kjennsgjerning at når man blogger så bør man jo ikke utlevere for mye av det private heller, og da blir det jo lett mer fasade og det ytre enn de dype indre tanker og og dyneløfting.

Ganske på sidelinjen av den egentlige diskusjonen, men hvis man ikke har noe og si, hvorfor si noe? Da er det jo en ren fasadeblogg da, som noen så fint kalte det over her.

[Maverick]

Jeg tenker vel at i det øyeblikket man som mor ikke kan blogge om fireåringer som ikke vil legge seg eller seksåringer som har gjort vannflomeksperiment på kjøkkengulvet - vel, da er det ikke så mye mamma igjen i mammabloggingen.

Det er fasade. Image. Kaldt.

Men helt sikkert strålende for de som liker det.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Med "regisserer" så mener jeg at vi er jo med på å lage rammene rundt livet vårt. Vi har kjøpt oss et hus, vi har valgt en utdannelse, vi har valgt våre interesser. Vi velger hva vi vil fokusere på. Hva som betyr noe for oss.

Neisj, du er opptatt av at hele familien skal matche litt når dere er ute. Du regisserer et inntrykk, du danderer dere.

Jeg er helt enig med aC, hvis du ikke kan skrive om at du bærer trassetrollet ut av butikken mens handlevognen står igjen, om ettåringen som aldri vil sove, at det er vanskelig med bleieslutt, at vokabularet til ungen kun består av NEEEEI! eller at det noen dager kjennes som om man bare vasker tøy og vasker tøy og vasker tøy, samtidig som seksåringen mener hun ikke har NOE å ha på seg, eller at noen bestemmer seg for å overraske med kake og kaffe om morgenen og resultatet er et kjøkken som ser ut som Hiroshima og det er kaffebønner overalt og mange av dem er spist av minsten, da er det mammablogging. Det er jo ingen mennesker innenfor normalpatologien som kjenner seg igjen i krampeharmonien.

"vi har det så deilig hele tiden, jeg får orgasme hver kveld og ungene sover hele natten og aller bare så utrolig jævlig innihelvete lykkelige, mer muffins?" blir litt uinteressant.

Og hva skjer med de ungene som skal leve opp til kravene om vellykkethet og lykke? Alle som har vært så vidt borti litt barnepsykologi vet jo at det er en enorm belastning for et normalt barn å skulle leve opp til krav om å være lykkelige. Når de er sinte, lei seg eller frustrerte, så skuffer de jo forventningene. Mer muffins?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og når hun i tillegg uttaler at motstanden skyldes at "folk blir kanskje provosert av at andre har en mer harmonisk hverdag enn dem", så blir jeg litt sur.

Ja, det er den der "Ja, vi velger jo å være lykkelige, vi. Og å prioritere barna våre. De andre må jo for ALL del velge noe annet, altså!" jeg mugner av også.

Særlig når det egentlig er prioritering av interiør, klær, muffins, vasking og middag som foregår. De om det. Jeg liker å jobbe, andre liker å dille. Det må de jo for ALL del velge, altså.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Neisj, du er opptatt av at hele familien skal matche litt når dere er ute. Du regisserer et inntrykk, du danderer dere.

Og da vil jeg igjen vise til bondedamen i Telemark. Jeg leste en artikkel om henne for noen år siden da hun bodde i Sogn. Barna var nydelig dandert i svart vadmel og kritthvit nystrøken bomull (jenta i hvit bomullskjole). Alt i 1800-tallsstil. Mor gikk i lang kjole. Ingen skal få meg til å tro at det lå praktiske argumenter bak. Det var den rette fasaden.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og da vil jeg igjen vise til bondedamen i Telemark. Jeg leste en artikkel om henne for noen år siden da hun bodde i Sogn. Barna var nydelig dandert i svart vadmel og kritthvit nystrøken bomull (jenta i hvit bomullskjole). Alt i 1800-tallsstil. Mor gikk i lang kjole. Ingen skal få meg til å tro at det lå praktiske argumenter bak. Det var den rette fasaden.

Brukte hun 1800-talls strykejern også?

[Tallulah]

Jeg kan trygt skrive under på at vår familie ikke blir regissert på noe som helst vis. Her bstemmer vi alle hva vi vil ha på oss, alle er sine egne individer og alle tar sine egne avgjørelser. Vi er ikke fargekodet, vi gjør ingenting på grunnlag av et ønske om hvordan vi skal oppfattes.

[Harriet Vane]

Jeg forsøker å dandere den forbaskede anarkistfamilien min hele tiden, men de nekter å la seg innordne, dessverre.

[Heilo]

Jeg tror noe av det som trigget meg i den opprinnelige tråden, og som gjorde at jeg følte behov for å diskutere den her, er at sånne avisartikler og sånne blogger berører meg på en eller annen måte. Selv om det selvsagt er romantisert visvass mye av det som presenteres så stikker det et eller annet sted inni meg: Burde ikke vi også ha det litt ryddigere, krangle litt mindre om hvem som skal ta oppvasken, spise mer hjemmelaget mat, ha mer velkjemmede barn (ungene mine ser stort sett ut som kråkereir...) Og er det ikke mitt ansvar, mine valg som gjør at vi ikke har det? Og har nå egentlig denne jobben min, denne forskninga jeg holder på med osv osv noe verdi for noen andre enn meg selv? Er jeg ikke grunnleggende egoistisk som ikke tar meg bedre av barna mine? Jeg kan le av dette altså, og jeg er ikke blindt fanget av sånne absurde tvangstanker, men de ligger der littegranne, og jeg tror det handler om noen underliggende kvinne- og morsidealer i kulturen vår som eksisterer side ved side av likestillingsidealene og troen jeg vokste opp med som barn om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville her i livet...

[allium]

Jeg skjønner hva du mener. Og så tenker jeg litt på hvorfor vi føler det sånn, og kommer til den triste konklusjonen at det er andre kvinner som "hjelper" oss dit. Vi sammenligner barn og hjem og legger prestisjen i å ha det beste.