Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[him]

Sist jeg svarte på en slik poll var jeg blid på mannen, da stemte jeg 50/50. Nå er jeg pottsur og svarte at jeg skulle ha hovedomsorgen. Så spørsmålet er vel helst, er jeg blid eller sur på han hvis vi skiller oss? Jeg tipper sur ... Vanskelig å si helt sikkert selvfølgelig, kanskje jeg hadde byttet han ut i 2 på 20? Da hadde jeg kanskje ikke vært så sur.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Hvem mener vel ikke det? Men mener du at ønsket om å se barna mest mulig er eneste motivasjon for ikke å gå for delt omsorg?

Hun mente vel at sinne og bitterhet ikke burde styre hva man ønsker av samvær. Hvis mannen min er utro og vi skilles, så bør vel følelsene mine rundt dette ikke styre om jeg kjemper for full omsorgsrett, mest samvær eller ikke,

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Jeg har negative erfaringer på den måten at jeg vet at foreldre i krig ikke er noe å trakte etter, jeg anser det som relevant i diskusjonen. Dessuten synes jeg det er en helt hinsides holdning å tenke at man skal lage et helvete i forbindelse med ekteskapsbrudd. På forhånd.

Hvorfor vet du at et brudd vil komme som følge av utroskap? Du vet med sikkerhet at mannen din kommer til å elske deg resten av livet, og du i ham? At eventuell forelskelse i noen andre vil føre til utroskap?

[Svanen]

Og "noen" bestemmer seg for å gjøre alt for å unngå "krig", og likevel ender opp med å komme midt i krigen...

Det er jammen ikke det samme å bestemme seg når alt er såre vel i et forhold for hvor enkelt og fint alt skal ordnes, som at det faktisk blir slik når bruddet er der.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Hvorfor er det en selvfølge? Jeg ville helst at barna ikke skulle bodd mesteparten av tiden hos meg.

Så deilig å se at det ikke bare er meg.

Mannen har en jobb som gjør at han hadde slitt big time om han skulle hatt 50/50 ordning, med fast skjema og forutsigbarhet, men det hadde vært hans problem ved er samlivsbrudd, ikke mitt. Ungenes ve og vel, samt mitt eget behov for å få livet til å gå opp hadde betydd mer. Jeg hadde gitt blanke f i hans jobbsituasjon, den måtte han ha fikset selv.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg har negative erfaringer på den måten at jeg vet at foreldre i krig ikke er noe å trakte etter, jeg anser det som relevant i diskusjonen. Dessuten synes jeg det er en helt hinsides holdning å tenke at man skal lage et helvete i forbindelse med ekteskapsbrudd. På forhånd.

Hvorfor vet du at et brudd vil komme som følge av utroskap? Du vet med sikkerhet at mannen din kommer til å elske deg resten av livet, og du i ham? At eventuell forelskelse i noen andre vil føre til utroskap?

Akkurat det vet jeg velk like lite om, som resten her vet om hvordan de vil reagere ved et brudd.
Sånne ting er helt umulige å vite hvordan man takler på forhånd.
Kanskje vil et evt brudd gå som kniv i smør?

Men om jeg tror det? Nei, jeg gjør ikke det.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Hvem mener vel ikke det? Men mener du at ønsket om å se barna mest mulig er eneste motivasjon for ikke å gå for delt omsorg?

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Hun mente vel at sinne og bitterhet ikke burde styre hva man ønsker av samvær. Hvis mannen min er utro og vi skilles, så bør vel følelsene mine rundt dette ikke styre om jeg kjemper for full omsorgsrett, mest samvær eller ikke,

Jepp. Jeg skjønner ikke hevngjerrig tankegang rett og slett. "Har du forelsket deg i en annen sier du!? Hah! Jeg skal ha hovedomsorg for barna!". Floksa formulerte det også ganske fint: "Så at jeg skulle GITT 50% til mannen ". Det blir like idiotisk som å si at man gir bort noe av foreldrepermisjonen sin til mannen, i forhold til den delen av permisjonen som er til fordeling. Et annet eksempel: "Jeg elsker barna over alt på hele jorden og orker ikke tanken på en hverdag uten dem. Derfor må jeg ha hovedomsorgen." Eh, hva med partnerens følelser overfor barna - og barnas tilknytning til den andre forelderen?

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

Ikke jeg heller, det er jo noe av poenget. Ser man barnas behov, så kan det også hende at man ser at matematisk likedeling ikke er det beste. (I noen tilfeller, ikke automatisk.)

[United]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Akkurat det vet jeg velk like lite om, som resten her vet om hvordan de vil reagere ved et brudd.
Sånne ting er helt umulige å vite hvordan man takler på forhånd.
Kanskje vil et evt brudd gå som kniv i smør?

Men om jeg tror det? Nei, jeg gjør ikke det.

Sånn jeg tolket deg, Floksa. Du tør skrive om følelser, selv de som ikke er pk. Og, som du sier, hvordan man handler når man er i situasjonen kan være helt annerledes. Så får man bare krysse fingrene for at man slipper finne det ut.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jepp. Jeg skjønner ikke hevngjerrig tankegang rett og slett. "Har du forelsket deg i en annen sier du!? Hah! Jeg skal ha hovedomsorg for barna!". Floksa formulerte det også ganske fint: "Så at jeg skulle GITT 50% til mannen ". Det blir like idiotisk som å si at man gir bort noe av foreldrepermisjonen sin til mannen, i forhold til den delen av permisjonen som er til fordeling. Et annet eksempel: "Jeg elsker barna over alt på hele jorden og orker ikke tanken på en hverdag uten dem. Derfor må jeg ha hovedomsorgen." Eh, hva med partnerens følelser overfor barna - og barnas tilknytning til den andre forelderen?

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

det er klart mammaer som kjemper for å ha barna mest mulig er mest glad i dem! (ironi)

Det føltes i allefall sånn når man er 14 år og mamma må ringe pappa og kjefte for at han i det heletatt skal ha samvær med sine døtre.

[Isolde]

Jeg hadde nok håpet på 50/50, men vi har aldri diskutert det så kan være at mannen ønsker noe annet.

[Neados]

Vi har snakket om dette, en god del. Minstesnuppa er kronisk syk og blir til å ha fast bosted hos meg og meste part av samvær hos meg. Og grunnen til det er at hun er et barn med store behov for tilrettelegging både medisinsk, fysisk og psykisk. Vi tror at med hennes behov for særlig pleie og omsorg, hyppige innleggelser per år så er det best for henne å ha et fast holdepunkt. Det kommer da i begynnelsen og sikkert i lang fremtid være meg.
Mannen er en flott og kjærlig pappa som hadde gjort alt for å ha mest mulig tid sammen med henne. Alt etter hvordan en prosess som et samlivsbrudd hadde påvirket henne.

Når det kommer til største og mellomstesnuppa så skal de bli hørt på, hvis dette skjer. Jeg tipper at de i en prosess som dette får det mer stabilt av at bo hos mannen.

Som sagt har vi snakket om dette en del, og for at det skal fungere så må vi bo akkurat rundt hjørne til hverandre. Så de tre søstrene kan knytte band videre i livet, med hverandre som søsken og med oss som mor og far.

Men, men, men det skal jo ikke skje! Så nå bor vi her vi bor, helt til vi går av med pensjon og skal leve godt sammen, på en terasse, et sted på Mallorca

[Dragen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

For meg er det en selvfølge. Jeg ønsker jo å se mest mulig til dem.

For meg er det en selvfølge at barna skal være der de har det best. Det er ikke nødvendigvis hos meg, hos oss er det far som er den stødigste og beste omsorgspersonen for barna.

[Isbjørn]

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Svanen, her.

Og "noen" bestemmer seg for å gjøre alt for å unngå "krig", og likevel ender opp med å komme midt i krigen...

Det er jammen ikke det samme å bestemme seg når alt er såre vel i et forhold for hvor enkelt og fint alt skal ordnes, som at det faktisk blir slik når bruddet er der.

Viktige ting du skriver her.

For vår del var det eksen som var utro.
Jeg var ikkehevngjerrig og prøvde nesten å presse fram en 50/50 løsning.
Men noen ganger er det for noen viktigere med andre ting en tid sammen med barna.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørn, her.

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

50/50 kan løses på andre måter, som for eksempel 14 dager hos mor og 14 dager hos far. Eller at mor og far flytter ut og inn mens barna bor fast.

Hos oss tror jeg det hadde vært avhengig av hvordan vi hadde bodd. Det optimale hadde vært 50/50, men det er ikke umulig at far får hovedomsorgen.

[Isbjørn]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

50/50 kan løses på andre måter, som for eksempel 14 dager hos mor og 14 dager hos far. Eller at mor og far flytter ut og inn mens barna bor fast.

Hos oss tror jeg det hadde vært avhengig av hvordan vi hadde bodd. Det optimale hadde vært 50/50, men det er ikke umulig at far får hovedomsorgen.

Ja, det er flere måter å gjøre det på. Men, jeg tror ikke det er noe særlig for barna å flytte på seg, da får heller foreldrene flytte inn og ut. Og om det er slitsomt, så kan man jo tenke seg hvordan det er for barna.

Samlivsbrudd er vondt, uansett hvordan det foregår, og det er stort sett barna som taper på det.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørn, her.

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

Jeg tror absolutt ikke det det trenger å føles som å bo i kofferter og at det ingen steder som er ordentlig hjemme. Hvorfor i alle dager skulle de ikke føle seg hjemme begge steder? Vi er jo gift og bor sammen, men ungene føler seg vel veldig hjemme hos besteforeldre og tanter og onkler som de er mye hos, og bor man så nærme hverandre og har et greit samarbeid så alt sklir smidig og glidende, tror jeg ikke det føles sånn. De går på samme skole, de beveger seg i samme nabolag, samme venner og kan muligens også fly litt til og fra som det passer seg. Vi har en kamerat av vår eldste som har det sånn, og det ser ut til å være ukomplisert for barna tre år etterpå. De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Pappaen til min datter er dessverre slik du beskriver deg selv. Jeg unner virkelig ingen å gå gjennom trusler om rettsak og at vedkommende skal lage et helvete om jeg ikke går med på det HAN vil. Jeg kan ikke forstå at noen med viten og vilje vil gå inn for krig. Det viktigste må ALLTID være å skåne barna.

[Pebbles]

Siden alle barn og unge jeg kjenner til som har en 50/50 ordning er tydelig negative til noe de synes er en stressende hverdag på evig flyttefot, kan jeg ikke se at vi hadde landet på en slik ordning. Sett fra et voksen perspektiv er det kanskje det beste alternativet, men det bør ikke være det som veier tyngst.

Jeg er forøvrig struts i så måte. Både mannen og jeg tenker at skilsmisse er et stort traume for barn og vi tenker at det ville vært et traume for oss som voksne også å oppleve at familien oppløses. Vi har nå vært sammen i nesten 20 år og har det veldig bra sammen - så samlivsbrudd med de følgene det ville hatt er ikke noe som er langt framme i bevisstheten. Har ikke svart - aner ikke hvem som skulle hatt den daglige omsorgen. jeg hadde dødd om det ikke hadde vært meg. Ser for meg at han ville følt det på samme måte.