Er det flaks å være ressurssterk?

[gajamor]

Jeg tror det essensielle i "ressurssterk"-begrepet er tilpasningsdyktighet. Alle gjør feil valg i løpet av livet. Noen flere enn andre, og noen alvorligere enn andre. Men det er ikke det som avgjør hvor man ender opp til slutt! Det store spørsmålet er hva man gjør når man oppdager feilen. Klarer man å forandre seg selv? Klarer man å ro motstrøms i en periode?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Livet tok en uventet vending og man har ikke den utdannelsen man skulle ønske. Da kan man a) Angre, være misfornøyd, sørge eller sutre (ja, de finnes...) eller b) Vurdere om man kan ta utdannelsen nå? Eller om det er en annen (kortere, billigere?) utdannelse man kan ta? Kurs? Og om svaret er nei: godta at sånn ble det.

Dette er det ting jeg legger i å være ressurssetrk.

Jeg er enig i det du skriver, men vil gjerne legge til en ting: -godta at sånn ble det, og gjøre det beste ut av det.

Det krever mye å ta de valgene du skisserer, 007, og det er ikke alle som klarer det i den livssituasjonen de er i. Men det området hvor man har en valg, hvor man ved hjelp av egeninnsats kan bedre livet sitt, er ved å gjøre det beste ut av det man har.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

Gikk du straka vegen rett fram, eller måtte du korrigere kursen underveis? Har du gjort valg som du angret på, og som du endret i ettertid? Da er det ikke snakk om flaks, men om at du har gjort en bra jobb.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

Godt innlegg!

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg leste en artikkel i går, om hvordan fattige i Afrika, som reproduserte fattighet fordi kulturen sier det. http://www.nytimes.com/2010/05/23/op...23kristof.html

Habitus i samfunnet lærer oss tanke, adferds eller smaksmønstre som påvirker oss i stor grad, det er et slags felles perspektiv på samfunnet og ens egen plass der. Er man vokst opp med mennesker som er tafatte og dypt inne i offerrollen og har resignert, og miljøet rundt ikke tilbyr så mye annet, så har man ganske dårlige odds mener jeg. Men det betyr ikke at det ikke er umulig å bli ressurssterk, man skal bare ikke undervurdere påvirkningen miljø har. (Og når jeg skriver dette, så tenker jeg også på hele samfunn som gjør aldeles uforståelige ting, som de landene som fostrer opp barn til å hate og krige fordi de mener de har rett. Det er ganske uforståelig for oss som er vokst opp i et såpass fritt samfunn, og langt lettere å se i slike destruktive eksempler, enn å se det i relativt velfungerende samfunn og mennesker. )

Interessant link.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Vi har alt for få tilrettelagte arbeidsplasser her i landet.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror ikke det. Jeg tror at alle er født med et medfødt temprament, men ikke at de er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor.

I vår del av verden (og vår tid! Ikke minst) så er det voldsomt fokus på individet, det å være sin egen "lykkes smed" etc. Og dette er jo det jeg vil kalle en steriotyp, et idealbilde eller en arktype. I andre deler av verden ville det å "gjørra det sjæl" for en kvinne kanskje medført steining. Enkelte typer mennesker lykkes bedre i enkelte typer samfunn enn andre.

Når jeg leser det Nenne og 007 skriver, så får jeg et bilde av Amerika og Australia på netthinnen. Selvmade man, cowboy, det å skape seg noe i sitt eget bilde etc. Jeg får få assosiasjoner til Japan eller Kina. Nå tror jeg ikke at noen av disse kulturene inneholder en fasit på hvordan man "bør" være, mer det at det som skal til for å lykkes ett sted, ikke er det samme som skal til for å lykkes ett annet sted.

Jeg tenker at det også er litt flaks. Personlig opplever jeg at jeg er det jeg vil kalle en "fighter", det første som slår meg hver gang jeg møter motstand er: "Hvordan skal jeg overvinne den motstanden"? Jeg tror jo at jeg hadde hatt veldig godt av å dempe denne siden hos meg. Og hadde jeg levd i Burma hadde jeg vel vært skutt for lenge siden. Men i det samfunnet jeg lever i, så er dette regnet som en "bra" egenskap. Og det er jo flaks for meg - om ikke annet.

Det er vel som regel de innvandrerne som var regnet som ressurssterke i hjemlandet, som klarer seg godt i Norge også? Det er de som er gode på å tilpasse seg, bygge nettverk og lære nye ting.

Derfor tror jeg Nenne og 007 hadde klart seg utmerket i Asia også.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Jeg tror heller ikke at er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor, det tror jeg må læres. Og jeg tror at alle kan lære det.

Ellers synes jeg DM sier mye bra.

Det er akkurat "survival of the fittest" som er greia her. Den som er best tilpasset omgivelsene overlever. Og når omgivelsene hele tiden endres, slik de gjør i vårt samfunn, er det den som er mest tilpasningsdyktig og endringsvillig som overlever.