Er det flaks å være ressurssterk?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Der er jeg veldig enig. Men kravene bør være riktige og innenfor hva man kan klare. Det handler om å strekke seg uten å bli forstrekt. Og å gjøre det som er riktig. I noen situasjoner er det kanskje viktigere og riktigere å "ta seg sammen" for å stille opp til avtalt time hos en psykolog fremfor å "ta seg sammen" for å få til alle de andre tingene man klarte før.

Jeg synes ikke at selve "ta seg sammen" er den universalløsningen det presenteres som mange ganger. Jeg tror ikke det nødvendigvis løser alle problemer bare man pisker seg selv nok fremover.

Sitat:

Det er deileg å yte sitt beste.
Men eins beste varierar. Det eg klarar i dag, klarte eg kanskje ikkje forrige veke, og neste veke klarar eg kanskje endå mindre.

(...)

Vaksne kan vere forstrekte. Tida strekk ikkje til, kreftene strekk ikkje til. Fordi ein berre er seg, og berre kan akkurat så masse, orkar akkurat det ein orkar og får til akkurat det ein får til. Sjølv om ein strekk seg.

Fra dette knallgode blogginnlegget om å ikke strekke til.

Jeg synes man fort kan dyrke det å strekke seg til det grenser til usunt. Og når det skjer, så er vi jaggu der for å fortelle hverandre at løsningen faktisk er å strekke seg enda litt til.