Er det flaks å være ressurssterk?

[Veslemøya]

Jeg har ikke sagt at det kun handler om det å velge og være ressurssterk. Men at det i stor grad handler om å ta ansvar for seg selv og eget liv. Og da handler det om innstilling. De aller fleste, uansett bakgrunn vil på et tidspunkt skjønne at de selv har må ta grep om sitt eget liv for både å ha kontroll på det, og å komme seg fremover. Selvfølgelig er det en fordel å ha god bagasje med seg, men dette er ikke avgjørende for å bli et ressurssterkt menneske. Mange vokser på motgang, mens enkelte ikke tåler motgang i det hele tatt. Og jeg kjenner flere som kommer fra ressurssterke hjem som absolutt ikke har kontroll på livet sitt.

[DM]

Jeg leste en artikkel i går, om hvordan fattige i Afrika, som reproduserte fattighet fordi kulturen sier det. http://www.nytimes.com/2010/05/23/op...23kristof.html

Det synes jeg er et interessant innspill på det med hvilken rolle sosialisering og kultur har å gjøre. Barna fikk ikke gå på skole, fordi det kostet 1 dollar i måneden, barna fikk ikke myggnett over seg og døde av malaria, men foreldrene kjøpte ikke myggnett til de gjenlevende barna, for det kostet 6 dollar å kjøpe. Samtidig hadde foreldrene mobiltelefoner til en kostnad på 10 dollar i måneden, og far gikk ut og drakk og brukte prostituerte for store summer. Fordi det er slik kulturen er. (Det er forresten litt spennende med det tiltaket de har der nede med fokus på å få kvinner til å ta mer kontroll over økonomien og spare små summer i måneden, fordi kvinner har en tendens til å ta bedre valg enn mennene. ) Dette er slikt som kan være så utrolig vanskelig å forstå, hvor sterkt habitus i samfunnet kan være.

Habitus i samfunnet lærer oss tanke, adferds eller smaksmønstre som påvirker oss i stor grad, det er et slags felles perspektiv på samfunnet og ens egen plass der. Er man vokst opp med mennesker som er tafatte og dypt inne i offerrollen og har resignert, og miljøet rundt ikke tilbyr så mye annet, så har man ganske dårlige odds mener jeg. Men det betyr ikke at det ikke er umulig å bli ressurssterk, man skal bare ikke undervurdere påvirkningen miljø har. (Og når jeg skriver dette, så tenker jeg også på hele samfunn som gjør aldeles uforståelige ting, som de landene som fostrer opp barn til å hate og krige fordi de mener de har rett. Det er ganske uforståelig for oss som er vokst opp i et såpass fritt samfunn, og langt lettere å se i slike destruktive eksempler, enn å se det i relativt velfungerende samfunn og mennesker. )

[him]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men om man ikke har den kan man vel få den? Om man jobber for å få den?

Jeg tror ikke det. Jeg tror at alle er født med et medfødt temprament, men ikke at de er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor.

I vår del av verden (og vår tid! Ikke minst) så er det voldsomt fokus på individet, det å være sin egen "lykkes smed" etc. Og dette er jo det jeg vil kalle en steriotyp, et idealbilde eller en arktype. I andre deler av verden ville det å "gjørra det sjæl" for en kvinne kanskje medført steining. Enkelte typer mennesker lykkes bedre i enkelte typer samfunn enn andre.

Når jeg leser det Nenne og 007 skriver, så får jeg et bilde av Amerika og Australia på netthinnen. Selvmade man, cowboy, det å skape seg noe i sitt eget bilde etc. Jeg får få assosiasjoner til Japan eller Kina. Nå tror jeg ikke at noen av disse kulturene inneholder en fasit på hvordan man "bør" være, mer det at det som skal til for å lykkes ett sted, ikke er det samme som skal til for å lykkes ett annet sted.

Jeg tenker at det også er litt flaks. Personlig opplever jeg at jeg er det jeg vil kalle en "fighter", det første som slår meg hver gang jeg møter motstand er: "Hvordan skal jeg overvinne den motstanden"? Jeg tror jo at jeg hadde hatt veldig godt av å dempe denne siden hos meg. Og hadde jeg levd i Burma hadde jeg vel vært skutt for lenge siden. Men i det samfunnet jeg lever i, så er dette regnet som en "bra" egenskap. Og det er jo flaks for meg - om ikke annet.

[DM]

Jeg tror det ligger et godt stykke arbeid bak det meste av det vi oppnår i livet. Men jeg tror også at noen må jobbe uhorvelig mye hardere på enkelte områder enn andre også. Noen har tunge mursteiner av destruktive foreldre, egen sykdom, uheldige opplevelser/ulykker/overgrep osv. med seg i sekken sin som gjør oppoverbakkene veldig mye brattere enn for dem som (i mitt hode) har flaks og slipper unna disse mursteinene i sekken. Men det betyr ikke at livet er en dans på roser for dem som ikke har den type mursteiner, for jeg tror at alle har vi vårt som vi må kjempe for og med (om så problemene kan virke ynkelige og små for andre som står utefor og har et litt annet perspektiv, så er de humpene også store for dem det gjelder. Kanskje cluet er at vi må opparbeide oss en evne til å komme over humpene? ).

[007]

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Jeg tror heller ikke at er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor, det tror jeg må læres. Og jeg tror at alle kan lære det.

Ellers synes jeg DM sier mye bra.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

"Evnen til å ta seg sammen". Det er kanskje et dårlig uttrykk, men 007 beskriver med en del eksempler hva jeg tenker på. Kanskje "evnen til å reise seg etter å ha gått i bakken" er et bedre ordvalg? Eller "evnen til å ikke la en negativ situasjon føre til stagnasjon, men ta grep og gjøre noe med det"?

Hva gjør du når verden går deg i mot? Setter du deg ned, vrir hendene og sier at det er synd på deg og noen bør ta vare på deg? Samfunnet må ta ansvar for livet ditt for du greier det ikke selv? Eller leter du etter løsninger ut av problemet? Bruker nettverket ditt? Ser etter veien videre? Vi kan alle bli slått i bakken, men blir vi liggende og krever at noen får oss på beina eller prøver vi å stable oss på beina sjøl?

(Du er ikke lik smilefjes hvis noen lurte på det. Du er Hvermannsen.)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ang. deg og søsteren din, så skal jeg ikke uttatle meg, da det lett kan bli for personlig, men hvorfor i all verden tror du at du har hatt mer flaks enn henne?

Jeg ble ikke tenåringsgravid. Jeg er født med en interesse for det akademiske. Jeg er den eldste av oss, og slapp derfor å være yngst og "stakkarsliggjort". Jeg har ikke hatt de psykiske og fysiske plagene hun har hatt.

Blant annet.

[gajamor]

Jeg tror det essensielle i "ressurssterk"-begrepet er tilpasningsdyktighet. Alle gjør feil valg i løpet av livet. Noen flere enn andre, og noen alvorligere enn andre. Men det er ikke det som avgjør hvor man ender opp til slutt! Det store spørsmålet er hva man gjør når man oppdager feilen. Klarer man å forandre seg selv? Klarer man å ro motstrøms i en periode?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Livet tok en uventet vending og man har ikke den utdannelsen man skulle ønske. Da kan man a) Angre, være misfornøyd, sørge eller sutre (ja, de finnes...) eller b) Vurdere om man kan ta utdannelsen nå? Eller om det er en annen (kortere, billigere?) utdannelse man kan ta? Kurs? Og om svaret er nei: godta at sånn ble det.

Dette er det ting jeg legger i å være ressurssetrk.

Jeg er enig i det du skriver, men vil gjerne legge til en ting: -godta at sånn ble det, og gjøre det beste ut av det.

Det krever mye å ta de valgene du skisserer, 007, og det er ikke alle som klarer det i den livssituasjonen de er i. Men det området hvor man har en valg, hvor man ved hjelp av egeninnsats kan bedre livet sitt, er ved å gjøre det beste ut av det man har.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

Gikk du straka vegen rett fram, eller måtte du korrigere kursen underveis? Har du gjort valg som du angret på, og som du endret i ettertid? Da er det ikke snakk om flaks, men om at du har gjort en bra jobb.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

Godt innlegg!

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg leste en artikkel i går, om hvordan fattige i Afrika, som reproduserte fattighet fordi kulturen sier det. http://www.nytimes.com/2010/05/23/op...23kristof.html

Habitus i samfunnet lærer oss tanke, adferds eller smaksmønstre som påvirker oss i stor grad, det er et slags felles perspektiv på samfunnet og ens egen plass der. Er man vokst opp med mennesker som er tafatte og dypt inne i offerrollen og har resignert, og miljøet rundt ikke tilbyr så mye annet, så har man ganske dårlige odds mener jeg. Men det betyr ikke at det ikke er umulig å bli ressurssterk, man skal bare ikke undervurdere påvirkningen miljø har. (Og når jeg skriver dette, så tenker jeg også på hele samfunn som gjør aldeles uforståelige ting, som de landene som fostrer opp barn til å hate og krige fordi de mener de har rett. Det er ganske uforståelig for oss som er vokst opp i et såpass fritt samfunn, og langt lettere å se i slike destruktive eksempler, enn å se det i relativt velfungerende samfunn og mennesker. )

Interessant link.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Vi har alt for få tilrettelagte arbeidsplasser her i landet.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror ikke det. Jeg tror at alle er født med et medfødt temprament, men ikke at de er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor.

I vår del av verden (og vår tid! Ikke minst) så er det voldsomt fokus på individet, det å være sin egen "lykkes smed" etc. Og dette er jo det jeg vil kalle en steriotyp, et idealbilde eller en arktype. I andre deler av verden ville det å "gjørra det sjæl" for en kvinne kanskje medført steining. Enkelte typer mennesker lykkes bedre i enkelte typer samfunn enn andre.

Når jeg leser det Nenne og 007 skriver, så får jeg et bilde av Amerika og Australia på netthinnen. Selvmade man, cowboy, det å skape seg noe i sitt eget bilde etc. Jeg får få assosiasjoner til Japan eller Kina. Nå tror jeg ikke at noen av disse kulturene inneholder en fasit på hvordan man "bør" være, mer det at det som skal til for å lykkes ett sted, ikke er det samme som skal til for å lykkes ett annet sted.

Jeg tenker at det også er litt flaks. Personlig opplever jeg at jeg er det jeg vil kalle en "fighter", det første som slår meg hver gang jeg møter motstand er: "Hvordan skal jeg overvinne den motstanden"? Jeg tror jo at jeg hadde hatt veldig godt av å dempe denne siden hos meg. Og hadde jeg levd i Burma hadde jeg vel vært skutt for lenge siden. Men i det samfunnet jeg lever i, så er dette regnet som en "bra" egenskap. Og det er jo flaks for meg - om ikke annet.

Det er vel som regel de innvandrerne som var regnet som ressurssterke i hjemlandet, som klarer seg godt i Norge også? Det er de som er gode på å tilpasse seg, bygge nettverk og lære nye ting.

Derfor tror jeg Nenne og 007 hadde klart seg utmerket i Asia også.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Jeg tror heller ikke at er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor, det tror jeg må læres. Og jeg tror at alle kan lære det.

Ellers synes jeg DM sier mye bra.

Det er akkurat "survival of the fittest" som er greia her. Den som er best tilpasset omgivelsene overlever. Og når omgivelsene hele tiden endres, slik de gjør i vårt samfunn, er det den som er mest tilpasningsdyktig og endringsvillig som overlever.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av gajamor

Gikk du straka vegen rett fram, eller måtte du korrigere kursen underveis? Har du gjort valg som du angret på, og som du endret i ettertid? Da er det ikke snakk om flaks, men om at du har gjort en bra jobb.

Jeg har korrigert mye. Og jeg har tatt mange dumme valg. Men det er likevel flaks at det er valg som det har gått an å endre. Og det er flaks at jeg ikke er født som ekstremt dum, for da hadde jeg kanskje ikke hatt forutsetninger for å skjønne hvilke valg som var uheldige for meg.

Jeg sier ikke at jeg ikke har jobbet for det, for jeg er stolt av at jeg regnes som relativt ressurssterk i dag. Og stolt hadde jeg vel ikke vært hadde det vært snakk om BARE flaks. Men jeg tror likevel at flaks spiller en vesentlig rolle.

[DM]

Sitat:

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

På ene siden, så tenker jeg at selvfølgelig må vi presentere dem verktøyene som kan hjelpe dem. På den andre siden har jeg sett mennesker så dypt inntullet i det hele at de ikke klarer finne krefter til å reise seg, selv med tilbud om hjelp og støtte og verktøy. (Uten at det betyr at vi ikke skal tilby og tilrettelegge for det, det må jo alltid være førstevalget, men vi må ikke glemme dem som ikke klarer å stable seg på beina, selv med de rette verktøyene tilgjengelig. )

Det som gjør det hele så vanskelig er at det er utrolig vanskelig å finne en fast definisjon av ressurssterk, ressurssvak, friskt sykt, osv. Jeg kjenner jeg går meg mer og mer vill desto dypere jeg dykker i problemstillingen, og de ekstreme ytterpunktene presser seg hele tiden frem som eksempler.

[him]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Nei, det er ikke negativt, tvert imot. Dette er faktisk det jeg opplever som det beste med USA.

Det jeg mente er at i USA er det en kultur som går på at individet er både viktig og dyktig. Og det er mange mennesker som har gjort det knallbra i USA, i andre land er det andre kulturer hvor feks samfunnet eller familien har større betydning. (England er jo typisk slik. Med store klasseforskjeller. I USA kan du komme deg frem hvis du er et dugende menneske, men i England kommer du deg frem hvis du er født inn i riktig klasse, har gått på riktig skole etc. Selvfølgelig er dette satt litt på spissen.)

Så det jeg prøver å poengere er at den personligheten som vektlegges i denne diskusjonen ikke nødvendigvis er den personligheten som gir mest suksess i andre plasser. Du snakket om survival of the fittest, og slik uttrykket ble brukt av Darwin - nemlig at de som passet best inn var de som gjorde suksess. Og det jeg sier at det er ikke slik at alle kulturer verdsetter de samme egenskapene likt.

Jeg tror nok at alle kan gjøre noe med livene sine, men jeg tror ikke at det finnes noen fasit på hva man bør gjøre og hvordan man bør gjøre det. Av og til er det å ta kontrollen og av og til er det å jenke seg.

[rine]

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

[him]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Det er vel som regel de innvandrerne som var regnet som ressurssterke i hjemlandet, som klarer seg godt i Norge også? Det er de som er gode på å tilpasse seg, bygge nettverk og lære nye ting.

Derfor tror jeg Nenne og 007 hadde klart seg utmerket i Asia også.

Det hadde de helt sikkert. Nå tenkte jeg ikke på dem spesielt. Jeg bare nevner at det vi regner som "bra" egenskaper, og "viktige" personlighetstrekk ikke er lik fra kultur til kultur. (Og de egenskapene som de beskrev er typisk ting som jeg mener stammer fra kulturer hvor individiet verdsettes høyt.)

Opprinnelig lagt inn av gajamor

Det er akkurat "survival of the fittest" som er greia her. Den som er best tilpasset omgivelsene overlever. Og når omgivelsene hele tiden endres, slik de gjør i vårt samfunn, er det den som er mest tilpasningsdyktig og endringsvillig som overlever.

Det er forskjell på omgivelser og kulturer også. Det er ikke alle plasser hvor det å være endringsvillig er ensbetydende med å være smart. I prosesser som tar veldig lang tid er det tvert imot veldig viktig å ikke være endringsvillig.

Så derfor mener jeg at det ikke er noen universelle egenskaper som er bedre enn andre, men i enkelte tider, enkelte kulturer, for enkelte kjønn, for enkelte aldre vil noen egenskaper passe bedre enn andre.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

Det å ta seg sammen er ofte et ignorant utsagn som tas skikkelig ille opp. Det er jo ikke "bare å ta seg sammen" alltid. Ja, egentlig er det aldri "bare", det er tungt uansett, men er man syk eller bunnsliten/utmattet, så funker det ikke å ta seg sammen. Noe med det som det snakkes om her er jo tilpassningsdyktighet, og en del av tilpasningsdyktighet er å kunne justere seg etter forholdene. Ikke bare dure på med 100% innsats hele tiden, og ikke kunne justere seg når det skjer ting i livet som tilsier at man bare har 60% å gi. Å ta seg sammen og stå på 100% da er jo i grunnen ganske idiotisk, og det motsatte av hva man vil oppnå.

Men det å ta seg sammen når man trakker inn i offerrollen når noen rundt en gjør ting som en ikke burde finne seg i, det er noe annet. Da snakker man verktøy, grensesetting, valg å ta, sanksjoner å gjennomføre osv.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

Det er nok fordi det ofte virker som om du syns det er lett og at man er teit hvis man ikke greier det. /

Nei - men litt seriøst - jeg vet fremdeles ikke om jeg tror at alle klarer å ta seg sammen eller å endre seg. Det er såpass mange der ute som aldri bryter et eneste destruktivt mønster at jeg lurer på om ikke en del rett og slett mangler evnen helt og holdent?

[him]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

Morsom kommentar, og egentlig veldig tankevekkende. Jeg antar at det er fordi at det er stor forskjell på å snakke generelt og litt svevende om å "ta seg sammen" og på å være helt spesifikk slik at det "treffer" enkeltpersoner.

Når det er sagt så tror jeg alle kan få til noe. Men akkurat hvem som kan få til hva tror jeg er verre å si. (Igjen det blir forskjellen på generelle utsagn og mer spesifikke antagelser.)

(Jeg har vurdert å sette meg på torget i sommer som spåkone. Hmmm ...)

[Veslemøya]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Det som gjør det hele så vanskelig er at det er utrolig vanskelig å finne en fast definisjon av ressurssterk, ressurssvak, friskt sykt, osv. Jeg kjenner jeg går meg mer og mer vill desto dypere jeg dykker i problemstillingen, og de ekstreme ytterpunktene presser seg hele tiden frem som eksempler.

Jeg opplever at de fleste kollegene mine(lærere) bruker begrepet mere snevert. Altså at elever fra ressurssterke hjem har foreldre med god økonomi, god utdannelse, gode evner og egenskaper.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er nok fordi det ofte virker som om du syns det er lett og at man er teit hvis man ikke greier det. /

Jeg får det samme inntrykket fra mange av dere i denne tråden. Jeg har faktisk aldri sagt at det "bare er å ta seg sammen" uansett hvilken situasjon man er i, og at jeg tror det er lett å gjøre det. Det kan derimot virke som om dere (noen) mener at alle kunne vært ressussterke hvis de bare tok seg sammen.

Jeg kjenner meg for øvrig godt igjen i din beskrivelse, SF. (Glemte å quote) Har jeg et problem, så gjør jeg det jeg kan for å prøve å løse det. Jeg er derimot ikke sikker på om det at jeg ofte klarer å ordne opp i ting på egen hånd gjør meg til en ressurssterk person, eller om det hele handler mer om flaks? At jeg har folk rundt meg som støtter og sånt? Jeg ser faktisk ingen grunn til å slå meg selv på brystet for at jeg har klart meg bra her i livet, det er liksom ikke snakk om at jeg har gjort det "mot alle odds." De som har grunn til å slå seg på brystet er, etter min mening, de som har gått alene i tung motbakke store deler av livet, og likevel kommet helskinnet fram, og det er det vel ikke så mange av oss som har?

[tink]

Bør vi skille mellom hverdags-ressurssterk og ressurssterk i kriser?

Akkurat det Veslemøya er inne på. Når vi snakker om ressursster, som er det ofte om ressursterke foreldre, som har økonomi og kunnskaper til å ta tak i (uforutsette) problemer.

Erfaring med tunge dager og tøffe tak gir en litt annen slags styrke.

[Fadese]

Men hvor mener dere at denne evnen og viljen til å ta seg sammen, endre innstilling, ta kontrollen osv. kommer fra? Er det en evne som er likt fordelt hos alle mennesker, men som noen velger bort? For jeg tenker at livsinnstillingen, evnen til å se alterantiver, unngå impulsive beslutninger og handlinger er et resultat av medfødte egenskaper og miljø. Jeg ser bare på mine barn, hvor ulikt de takler motgang. Én har en tendens til å bli bunnløst fortvilet over selv små ting, mens den andre synes å ha en mye mer konstruktiv og positiv holdning til det meste. Hva kommer det av? Har de valgt det? Denne tendensen har vært tydelig fra de var helt små, og jeg er ikke i tvil om at mye av dette er medfødt. Og så gjør de seg forhåpentligvis noen erfaringer opp gjennom oppveksten, gjennom oss foreldre, hverandre, gjennom besteforeldre, venner, lærere, venners foreldre, osv osv.
Og alt dette kan vi ha flaks eller uflaks i forhold til, både personligheten vi er født med og miljøet vi sosialiseres i.