Snille barn? Slemme barn?

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Kjernen i det jeg vil diskutere. Er barn som sover om natten, som oppfører seg på butikken, som kan kle på seg selv, som er trygge og tillitsfulle, eller leker godt med andre barn, god med dyra eller hundre andre ting man etterhvert lærer bare flaks? Er man bare heldig som forelder og har fått ved et Gud`s lykketreff barn som genetisk er små engler og sitter rolig i handlevogna uten å skrike?

Grunnen til at jeg spør er fordi at jeg føler at om man antyder noe annet, som feks at man som foreldre har lykkes på det eller det området fordi man faktisk har tatt noen gode og gjennomtenkte valg, da sier man egentlig at foreldre som har barn som ikke mestre sånne situasjoner er dårlige foreldre

Tenk det, om man faktisk har lyktes med ungene sine, på enkelt områder, er det flaks, så ikke foreldre som ikke har lyktes på det området skal bli lei seg og føle seg som dårlige foreldre.......

Ingen unger oppfører seg hundre % i alle situasjoner og alle foreldre har konflikter og opplever vanskelige dager, uker og år. Er det et så forbanna stort nederlag at det finnes unger som får til situasjoner dine ikke får til, at vi må gjemme oss bak flaks og heldige gener?
Er det så provoserende at noen sier: mine barn legger seg om kvelden og sover godt natta gjennom, fordi vi, sammen med barna har funnet gode løsninger som fungerer for både barna og for oss som familie, at man da skal latterliggjøre vedkommende og presisere at barna bare er snille og har vært heldige med genene? Og at barna hadde sovet godt helt uavhengig av foreldrenes valg?


Jepp, it pisses me off!

Barn er ikke slemme, eller dumme men det er faen ikke alt som er bare flaks og gode gener heller!

Flyttet:

Du har sikkert opplevd det, du er ute å triller den lille, nyfødte og noen kommer bort og slår av en prat. Og da kommer det uunngåelige spørsmålet:
er hun snill da? Sover hun godt om natta?

Også svarer man da, litt sånn ullen, joda, det går fint det, hun sover jo.......

HVa skal man ellers svare? Nei, hun er våken hele natten fordi hun er en slem og ondskapsfull unge?

Så går det noen år og hun er med på butikken.
Og oppfører seg pent, og noen komenterer: så snill hun er, denne har dere vært heldige med, som er så grei.....

Jeg skjønte ikke helt HI. Det var så hissig skrevet? Du blir provosert over at mennesker sier at du har flaks når ungene oppfører seg ordentlig, er det dèt? Det skjønner jeg.

Babyer og søvn kan ikke dras inn i dette temaet, tenker jeg. Det er så mange faktorer som kan styre dette. Når det gjelder oppførsel på unger over 1 år er det klart at vilje, stahet men også grensesetting er en kombo. Det finnes ikke slemme barn, men det finnes slemme handlinger og her trenger ungene veiledning.

Etter at jeg fikk barn har jeg skjønt at jeg må ta det andre sier med en klype salt. (Før det var jeg bare naiv. ) Det finnes mennesker som er så redde for at fasaden skal rakne, som aldri har problemer av noe av slag. Ungene sover alltid, ingen sjalusi, alt er tipp topp. Når man komme litt nærmere på dem så har de utfordringer de også. Alle har det i perioder, og det tror jeg ikke man skal være så redde for å innrømme og dele med hverandre. Jeg innrømmer glatt at jeg i perioder river meg i håret som mamma. Det betyr ikke at jeg er en dårlig forelder som ikke har kustus på ungene mine.