Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jo, men flere her uttrykker at avdøde ønsker/trenger/vil ha osv. Og avdøde hverken trenger eller ønsker noe som helst. Før man dør kan man derimot ønske seg både det ene og det andre også er det jo opptil de pårørende å se om det er mulig å etterkomme disse ønskene/påleggene....

Og jeg som trodde det var jeg som var autorisert flisespikker her.

Jeg trodde det var ganske opplagt at alle snakker om ønsker som personen hadde, og uttrykte, før sin død. Men siden det tydeligvis var litt uklart, så kan jeg jo klargjøre at jeg, i det minste, hele tiden har ment ønsker som avdøde hadde, og uttrykte, mens vedkommende var i live.

Ble det klarere nå?

[Blondie]

Det er snakk om hva vedkommende ønsker og trenger før dødsfallet.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes du er fryktelig uklar i hva du egentlig mener, men grunnen til at jeg ikke forstår deg, er ikke at jeg er uenig med deg i akkurat dette. Jeg tror ikke den avdøde er til stede eller vet hva som skjer under begravelsen, nei.

Men jeg vet jo at mange har sterke følelser om hva som skal gjøres etter at de er døde, enten det nå er religiøse grunner eller annet som ligger bak. Og jeg synes det er veldig respektløst av etterlatte som overhodet ikke tar hensyn til eller respekterer avdødes egne, sterke ønsker. (Og da mener jeg ikke at man er forpliktet til å gjøre akkurat som vedkommende sa, uansett, men at man i det minste skal tenke over, ta hensyn til og ha respekt for ønskene.) Jeg synes det er en dårlig og umoralsk ting å gjøre av de etterlatte, og synes de burde skamme seg over det.

På samme måte som, tja, det ville være veldig respektløst å bruke dikt av en avdød kommunistisk dikter som ledd i en konservativ valgkamp, eller noe sånt - dikteren vet jo ikke noe om det, men jeg ville synes det var et overtramp mot vedkommendes ettermæle, ja.

Tja, om jeg er dypt, dypt relgiøs og min frafalne sønn på 25 dør, brått. Han har dog utrykt et ønske om å brennes hengende på et oppned kors og at hans hode skal stedes til hvile under en okkult sermoni, en fullmåne natt i mai, så er jeg respektløs fordi jeg velger en tradisjonell relgiøs begravelse?
Det er noen nyanser her som jeg synes ikke kommer så godt fram, men ja, jeg mener hensynet til de pårørende er langt viktigere en hensynet til en som er død. Og jeg synes det er ekstremt å skulle legge føringer for hva som skal skje etter at man er død. Man pålegger sine nærmeste noe som kan ble en veldig, veldig tung bør. Både å faktisk gjennomføre avdødes ønsker, men det kan vel også oppleves som like vanskelig å trosse valgene fra en man var inderlig glad i.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Tja, om jeg er dypt, dypt relgiøs og min frafalne sønn på 25 dør, brått. Han har dog utrykt et ønske om å brennes hengende på et oppned kors og at hans hode skal stedes til hvile under en okkult sermoni, en fullmåne natt i mai, så er jeg respektløs fordi jeg velger en tradisjonell relgiøs begravelse?

Det er klart det er respektløst å overhodet ikke respektere hans tro og hans ønsker. Det er da det respektløst betyr?

Hva du burde gjøre i dette veldig tenkte og veldig outrerte tilfellet, det får jo være opp til deg. Jeg ville antagelig tenke at en løsning som ville være til å leve med var å ha en ikkereligiøs seremoni, ettersom den aktuelle sønnen overhodet ikke ønsket en tradisjonell religiøs begravelse. Såpass ekstreme ønsker som han uttrykte, ville jeg antagelig ikke føle meg bundet av, men jeg ville synes et rimelig minstekrav var å respektere at han ikke ønsket en vanlig kirkelig seremoni med prest.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Strutsen, her.

Men de fleste mennesker er vel såpass ærlige at om en person ønsker å bli brent oppned på korset, så sier de vel til personen at det ønsker jeg virkelig ikke å etterkomme?! Det er jo snakk om respekt det også; å kunne være ærlig nok å si til personen at nå synes du h*n er helt på jordet hva ønskene angår?

Det tror jeg ikke jeg ville gjort i allefall. La nå vedkommende dø lykkelig i troen på at han skal få brenne opp ned på et kors. Hva godt skulle det komme ut av å argumentere mot noe sånt?

[emm]

Jeg holder meg til tanken på mer vanlige ønsker, som kremasjon eller hvor man vil gravlegges, og vet fra mannen min, som mistet en forelder tidlig, at det kan være tøft å se den nærmeste etterlatte så til de grader forbigå et hvert ønske avdøde hadde. Han som tenåring, 18 år, hadde nada å si. Så det kan være en belastning for andre, selv om dette ikke skal være en megmegmeg situasjon, å se den avdødes ønsker bli avfeid også.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Tja, om jeg er dypt, dypt relgiøs og min frafalne sønn på 25 dør, brått. Han har dog utrykt et ønske om å brennes hengende på et oppned kors og at hans hode skal stedes til hvile under en okkult sermoni, en fullmåne natt i mai, så er jeg respektløs fordi jeg velger en tradisjonell relgiøs begravelse?

Eh, ja. (Tullete eksempel du brakte fram, men ok, I can play.) Det finnes noe i mellom satanistiske ritualer og kristen begravelse, og kanskje hans religiøse mor skulle sett om hun kunne møtt han på halvveien.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg holder meg til tanken på mer vanlige ønsker, som kremasjon eller hvor man vil gravlegges, og vet fra mannen min, som mistet en forelder tidlig, at det kan være tøft å se den nærmeste etterlatte så til de grader forbigå et hvert ønske avdøde hadde. Han som tenåring, 18 år, hadde nada å si. Så det kan være en belastning for andre, selv om dette ikke skal være en megmegmeg situasjon, å se den avdødes ønsker bli avfeid også.

Det er en situasjon som jeg i allefall oppfatter som mye vanskeligere. Nemlig når de pårørende er uenige. Uavhengig av hva avdøde ønsket (mange har jo ingen tanker om dette). Det er utrolig leit å bivåne at familie/venner blir uvenner, kanskje for livet, over små bagateller.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er klart det er respektløst å overhodet ikke respektere hans tro og hans ønsker. Det er da det respektløst betyr?

Hva du burde gjøre i dette veldig tenkte og veldig outrerte tilfellet, det får jo være opp til deg. Jeg ville antagelig tenke at en løsning som ville være til å leve med var å ha en ikkereligiøs seremoni, ettersom den aktuelle sønnen overhodet ikke ønsket en tradisjonell religiøs begravelse. Såpass ekstreme ønsker som han uttrykte, ville jeg antagelig ikke føle meg bundet av, men jeg ville synes et rimelig minstekrav var å respektere at han ikke ønsket en vanlig kirkelig seremoni med prest.

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Eh, ja. (Tullete eksempel du brakte fram, men ok, I can play.) Det finnes noe i mellom satanistiske ritualer og kristen begravelse, og kanskje hans religiøse mor skulle sett om hun kunne møtt han på halvveien.

Og grunnen til at jeg skrev akkurat det samme som Skilpadda, er at jeg er like klok, bare litt tregere på tastaturet - ikke at jeg hermer.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Strutsen, her.

Personlig så hadde det vært samvittigheten for å vite at jeg kom til å få veldig store problemer med å etterkomme personens ønske.

Jeg skjønner ikke helt greia med å skulle krangle med noen om sånt. La folk ha livsløgnen sin i fred. Det er jo en kamp man "vinner" (i den grad man kan snakke om vinnere med dette temaet) uansett. Hvorfor gni det inn liksom.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skjønner ikke helt greia med å skulle krangle med noen om sånt. La folk ha livsløgnen sin i fred. Det er jo en kamp man "vinner" (i den grad man kan snakke om vinnere med dette temaet) uansett. Hvorfor gni det inn liksom.

Som vanlig fascineres jeg stort av dine holdninger når det gjelder etikk og moral, Floksa. :finner ikke en passende undrende og lett forvirret smiley her:

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Og jeg forstår veldig godt hva Esme mener om at det handler mye om mememe. Jeg mener at en begravelse handler i første linje om den som er død, men jeg har forstått at jeg er i absolutt mindretall her.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det gjør det jo minst like mye andre veien. Jeg syns det er vel så mememe å bestemme hva som skal skje etter min død.

Og selvsagt syns jeg det var respektløst det du beskriver, og selvsagt strekker man seg så langt man kan, som en gest til noen man er glad i.

Jeg er på linje med Tallulah her. Jeg mener også at begravelsen selvsagt handler om den avdøde, og at det er respektløst å ha en humanistisk seremoni for en dypt kristen person, eller spille bare listepop i begravelsen til en jazzmusiker, men jeg syns ikke det er egoistisk av de etterlatte å ville ha minnestund eller en grav å gå til, selv om avdøde ønsket å bli glemt en gang for alle, feks.

Jeg vil tro at de aller fleste vil holde en begravelse som er i avdødes ånd, så fremt avdøde ikke var spik spenna gærn, og de spik spenna gærne etterlatte holdt en alternativ minnestund på trass.

I tilfellet Foss, så er det fremkommet motstridende ønsker før hun døde, og da er det opp til de pårørende å vurdere hvordan dette skal tas hensyn til, og det har jeg tillit til at de klarer.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Strutsen, her.

Jeg vil ikke kalle det "å gni det inn". Eller "å vinne". Jeg vil kalle det å respektere personens ønske(r) både før og etter dens død. Om det vil si at jeg må "krangle" med personen, så gjør jeg det. Jeg har ingen ønske om å bare si ja og ha, for deretter å etter at personen er død.

Men på hvilken måte vil det hjelpe en som er dødsyk å måtte krangle/diskutere med sine nærmeste om sine siste ønsker og kanskje dø med sorg i hjertet, bare for at de pårørende skulle føle seg bedre?
Det er en logikk jeg ikke forstår. Ja vel, så ble det kjipt å være meg når mannen døde, fordi jeg hadde lovet han noe jeg ikke kunne holde, men han døde i allefall med forvisning om at hans siste ønske skulle oppfylles. Og siden han neppe vil oppdage at så ikke skjedde......

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men på hvilken måte vil det hjelpe en som er dødsyk å måtte krangle/diskutere med sine nærmeste om sine siste ønsker og kanskje dø med sorg i hjertet, bare for at de pårørende skulle føle seg bedre?
Det er en logikk jeg ikke forstår.

Jeg synes man skal vise folk respekt, også selv om dette kan bety at det kommer ubehag ut av det. Jeg synes ikke poenget med å være ærlig eller å vise noen respekt er å "hjelpe en som er dødssyk", men at ærlighet og respekt er et poeng i seg selv, ikke bare et middel til å få folk til å føle seg bedre. Du vurderer åpenbart behag langt høyere enn respekt, det kan jo forklare hvorfor vi er så uenige her.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes man skal vise folk respekt, også selv om dette kan bety at det kommer ubehag ut av det. Jeg synes ikke poenget med å være ærlig eller å vise noen respekt er å "hjelpe en som er dødssyk", men at ærlighet og respekt er et poeng i seg selv, ikke bare et middel til å få folk til å føle seg bedre. Du vurderer åpenbart behag langt høyere enn respekt, det kan jo forklare hvorfor vi er så uenige her.

Ja, jeg synes faktisk at det er langt viktigere at en dødsyk kan få dø med visshet om at ens siste ønsker skal bli oppfylt, enn at jeg skal være fornøyd med meg selv for å ha fortalt sannheten. Jeg synes det også handler litt om respekt for at døden faktisk er endelig og at det er hva vi gjør i live som er avgjørende, ikke hvor vi legges etter at vi er døde.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Eh, ja. (Tullete eksempel du brakte fram, men ok, I can play.) Det finnes noe i mellom satanistiske ritualer og kristen begravelse, og kanskje hans religiøse mor skulle sett om hun kunne møtt han på halvveien.

Ikke sant.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Ja, jeg synes faktisk at det er langt viktigere at en dødsyk kan få dø med visshet om at ens siste ønsker skal bli oppfylt, enn at jeg skal være fornøyd med meg selv for å ha fortalt sannheten.

Bekvemmelighetslyving er utbredt i mange familier ja, men ikke i alle. Det er dog mange som ikke gjør det, og som mener at det ikke er moralsk riktig å gjøre.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg synes det også handler litt om respekt for at døden faktisk er endelig og at det er hva vi gjør i live som er avgjørende, ikke hvor vi legges etter at vi er døde.

Tøys. Det handler om at du mener det ikke er viktig og derfor skal det ikke tolereres at det er viktig for andre. Du er virkelig intolerant her.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Bekvemmelighetslyving er utbredt i mange familier ja, men ikke i alle. Det er dog mange som ikke gjør det, og som mener at det ikke er moralsk riktig å gjøre.



Tøys. Det handler om at du mener det ikke er viktig og derfor skal det ikke tolereres at det er viktig for andre. Du er virkelig intolerant her.

Bekvemlighetslyving ja, jeg er nok tilhenger av det. Fordelen med moral er at det ikke finnes en sannhet og at din sannhet ikke er noe riktigere enn min.

Jeg er oppriktig overrasket over at så mange på et forum jeg oppfatter som ganske så ikkerelgiøst er så opptatt av riter og hva som skjer med ens egen/andres døde kropp.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Altså, jeg synes ikke at det er viktig for den dødes skyld, den døde vet jo ikke noe om det.

Det er fordi jeg synes det er smålig av de etterlatte. Og jeg er ikke ferdigtenkt på det, så dette blir litt spekulering. Men det har noe med at om man er glad i en person så er man det fordi man er glad i den personen som menneske, personens meninger, personens holdning til verden.
Det er en tillitserklæring å få vite hva en som man er glad i ønsker skal skje etter at den er død. Og den tilliten skal man, for seg selv, som rakrygget menneske, ikke tillate seg å bryte.

Så når etterlatte går helt i mot avdødes ønsker, spesielt om avdøde har hatt sterke meninger om noe og det ikke koster de avdøde noe spesielt, så synes jeg ikke at de synder mot den døde. Men jeg synes de synder mot seg selv.

Og, jeg har mistet min egen far, så jeg vet noe om hvordan det er å oppleve stor sorg. Og jeg må si at om det å ha en grav eller en urne eller det ene eller andre hadde hatt stor innvirkning på sorgen, vel, da er det feil fokus på hva tapet og sorgen etter et menneske egentlig er altså. Sorgen er at man ikke har det mennesket mer. Og om noen av søsknene mine hadde laget spetakkel over begravelse vs kremasjon med sorgargumentet i hånda så hadde de fått beskjed om å slutte å mememe seg. Det hadde ikke blitt godtatt.

Da skjønner jeg hva du mener. Tror jeg. Jeg har tenkt en del på hva jeg skal gjøre når et par av slektningene mine faller fra. All den tid jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva de måtte ha av ønsker og ikke akter å finne ut hva de eventuelt måtte ønske engang så har igrunnen grublingen vært mest på om man kan ringe et eller annet byrå og bestille den billigste tilbudspakken med null innsats, om man kan la være å holde noen begravelse i det hele tatt, eller om man burde finne ut om det er et eller annet menneske der ute som bryr seg så mye om den døde at jeg burde engasjere meg i å finne vedkommende og se hva denne vil.

Det er jo ikke alle som er elsket av noen hverken når de lever eller dør - og disse har vel noen ønsker de også som regel. Som jeg ikke kan skjønne hvorfor noen skal bry seg om å anstrenge seg for å innfri. Hvis vi tar forbehold om at man skal avholde begravelse for noen man er glad i så blir det veldig annerledes. Men noen ganger skal man begrave noen man ikke er glad i også.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skjønner ikke helt greia med å skulle krangle med noen om sånt. La folk ha livsløgnen sin i fred. Det er jo en kamp man "vinner" (i den grad man kan snakke om vinnere med dette temaet) uansett. Hvorfor gni det inn liksom.

Hvis jeg blir "liggende for døden" noen gang, håper jeg at jeg har ærlige folk rundt meg. Det du beskriver høres ganske ekkelt ut for meg.

Kanskje det er lurt å ta en test og komme med forslag til en eller annen ekstrembegravelse for å høre om de sier ja til det? I så fall bør jeg finne noen andre som kan ta ansvaret for opplegget. Ikke det at jeg tror jeg vil å sterke meninger om hvordan jeg skal puttes i jorden, men det er jo fint å finne ut om folk er til å stole på selv om man kanskje bare har noen dager eller uker igjen.