Er NAV virkelig så ille?

[Mjau]

Jeg er veldig enig med deg, Nokon.
Jeg tror også at større aksept ville gjort det lettere å ta det valget.

Det at flere hadde valgt å jobbe redusert, og det gjelder både menn og kvinner, ville spart familiens voksne medlemmer fra å bli sykemeldt pga for stor totalbelastning.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Med det presset som er her inne på kvinner, i forhold til det å tape pensjonspoeng om man jobber redusert feks, og at kvinner bør klare å stå i 100% jobb i tillegg til å takle hus, hjem, familielogistikk med syke foreldre osv, osv, så tenker jeg at det nok ikke er annerledes i den virkelige verden. Og det igjen tror jeg gjør det utrolig vanskelig å innrømme for seg selv at man faktisk ikke klarer alt dette, men man fortsetter jo gjerne til det sier pang. For dette klarer jo alle, og tenk for en dårlig kvinne man er om man ikke klarer det.

Men løsningen er jo ikke at alle kvinner skal jobbe redusert for å klare å opprettholde de kunstig høye kravene som folk føler seg truffet av.

Jeg mener at man må heller lære seg å drite litt i hva andre mener (og innse at det er ikke de andre som mener det, men sin egen dårlige selvtillit) og kutte ned på servicenivået hjemme.

For å sette ting helt karikert på spissen, til de av dere som er på grensen til å bli utbrent, men som tross alt bare jobber 40 timer i uka (som jeg synes er kjempelite).

Ikke bruk mer enn en time i døgnet på husarbeid, begrens til det. Det som ikke blir gjort, får være.
Ikke bruk tid på dilldall som å bytte gardiner flere ganger i året.
Ikke la barna dra på fritidsaktiviteter som krever mye fra foreldre
Handle en gang i uken
La vær å pusse opp mens barna er små

Man kan faktisk la vær å havne i tidsklemme, det handler i de aller fleste tilfelle (dvs jeg snakker ikke om syke, de som har ekstrabelastninger av annet slag, men oss helt vanlige folk, med friske barn og grei partner) om prioritering.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Jeg er veldig enig med deg, Nokon.
Jeg tror også at større aksept ville gjort det lettere å ta det valget.

Det at flere hadde valgt å jobbe redusert, og det gjelder både menn og kvinner, ville spart familiens voksne medlemmer fra å bli sykemeldt pga for stor totalbelastning.

Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.

[Polyanna]

Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg.

Jeg er IKKE helt der, men dette var i en periode der det pikerden var oppussingsprogrammer hvor man enn snudde seg, og bare TANKEN på at man jo bare kan droppe det - det er helt ok om det ser ikke-perfekt ut - var utrolig befriende.

Sa hun før hun stakk til Jernia for å kjøpe maling..

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.

Men i praksis så er det som skjer at kvinnen jobber redusert, mannen jobber enda litt mer, kvinnen får 100% av belastningen hjemme (i stedet for 60-80% før), og ender enda mer stresset og sliten.

[Maverick]

Jeg sliter litt med å ha spesielt mye empati for de som er slitne og utbrent pga. selvvalgt oppussing.

Eller fordi de ikke fikk mer enn tre uker sammenhengende ferie et år.


Eller fordi det ble fryktelig slitsomt å følge opp alle barnas fritidsaktiviteter.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men løsningen er jo ikke at alle kvinner skal jobbe redusert for å klare å opprettholde de kunstig høye kravene som folk føler seg truffet av.

Jeg mener at man må heller lære seg å drite litt i hva andre mener (og innse at det er ikke de andre som mener det, men sin egen dårlige selvtillit) og kutte ned på servicenivået hjemme.

For å sette ting helt karikert på spissen, til de av dere som er på grensen til å bli utbrent, men som tross alt bare jobber 40 timer i uka (som jeg synes er kjempelite).

Ikke bruk mer enn en time i døgnet på husarbeid, begrens til det. Det som ikke blir gjort, får være.
Ikke bruk tid på dilldall som å bytte gardiner flere ganger i året.
Ikke la barna dra på fritidsaktiviteter som krever mye fra foreldre
Handle en gang i uken
La vær å pusse opp mens barna er små

Man kan faktisk la vær å havne i tidsklemme, det handler i de aller fleste tilfelle (dvs jeg snakker ikke om syke, de som har ekstrabelastninger av annet slag, men oss helt vanlige folk, med friske barn og grei partner) om prioritering.

Eg er einig i at det handler om prioritering. Men det må vere opp til den einskilde kva ein vil prioritere bort.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.

Men kan noen svare meg på hvem det er som kommer med disse forventningene? De finnes jo egentlig ikke?

Jeg har aldri merket noe straff for å gi blaffen, bare prøv, så ser man.

[Pebbles]

Interessant det dere kommer inn på over her.

Det er mulig det ikke kommer fra de samme røstene, men i diskusjoner her inne er det sterke røster for at alle kvinner må jobbe 100% (ellers tar man ikke et samfunnsansvar, ellers bidrar man ikke til likestilling, man er sikkert en sånn cupcake-blogger etc) - samtidig som det er sterke røster for å ta ansvar for balanse i eget liv ved å kutte ned på noe, som f.eks å jobbe redusert for å unngå å bli syk (ellers kan man skylde seg selv når man får en kvinnesykdom som ikek blir tatt på alvor, ellers påfører man samfunnet kostnader ved å kreve sykepenger).

Kankskje skal man være lit greiere med hverndre, og tone ned kritikk av kvinner som jobber redusert i en periode - anerkjenne at de tar ansvar for balanse i familien istedet for å beskylde dem for å ikke være samfunnsnyttige og likestilte, og kanskje skal man ikke være så strenge med kvinner som blir syke, fordi de ønsket å leve opp til idealet om å være både samfunnsnyttige og likestilte og i iverene etter dette lukket både øyne og ører for kroppens signaler og gikk på til det smalt (og de plutselig befant seg i en situasjon der de ikke bare var samfunnsnyttige lenger, men også en økonomisk belastning for samfunnet og bare kunne håpe at ikke så altfor mange skulte på dem og tenkte at de både A)kunne skylde seg selv og B) egentlig hadde en tøysesykdom de kunen skjerpe seg fra.)

Vi skal fortsette å debattere dette både her og ellers i samfunnet. Men jeg etterlyser mer raushet og varme i møte med oss alle, egentlig, som står i en hverdag som er mer innholdsrik og sammensatt enn for bare noen tiår siden.

[Polyanna]

Jeg syns vi har blitt en nasjon av slabbedasker når vi velger bort jobb fordi vi skal ha krefter til fasadebygging.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er einig i at det handler om prioritering. Men det må vere opp til den einskilde kva ein vil prioritere bort.

På enkeltnivå så selvfølgelig må det være det.

Men døtrene våre får ikke bedre liv om mødrene reduserer jobb for å få tid til å ha plettfrie hjem.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg.

Jeg er IKKE helt der, men dette var i en periode der det pikerden var oppussingsprogrammer hvor man enn snudde seg, og bare TANKEN på at man jo bare kan droppe det - det er helt ok om det ser ikke-perfekt ut - var utrolig befriende.

Dette er veldig vårt valg. Mannen jobber 100 %, og jeg jobber vel nærmere 150 % i praksis, og sånn har det vært siden barna var 3 og 5. Vi har ikke noe hjelp hjemme, men vi pusser aldri opp, har et svært pragmatisk forhold til rengjøring og rydding, bor i en lettstelt leilighet uten hage og ville aldri vurdert noe som ga oss større vedlikeholdstrykk (enebolig og hytte er utelukket, vi har også kvittet oss med bilen). Vi begrenser i tillegg hva slags fritidsaktiviteter ungene får drive med.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Med det presset som er her inne på kvinner, i forhold til det å tape pensjonspoeng om man jobber redusert feks, og at kvinner bør klare å stå i 100% jobb i tillegg til å takle hus, hjem, familielogistikk med syke foreldre osv, osv, så tenker jeg at det nok ikke er annerledes i den virkelige verden. Og det igjen tror jeg gjør det utrolig vanskelig å innrømme for seg selv at man faktisk ikke klarer alt dette, men man fortsetter jo gjerne til det sier pang. For dette klarer jo alle, og tenk for en dårlig kvinne man er om man ikke klarer det.

Jeg synes dette er ganske interessant. For dette "presset mot kvinner" (som jeg synes er nok en generalisering jeg ikke kjenner meg igjen i) finnes vel egentlig bare i hodene til en del kvinner.

Jeg kan ikke se det på annet vis at det er individene som må velge bort ting når det blir for mye (med all verdens disclaimer for at det finnes problemstillinger som ikke kan velges bort), ikke samfunnet som skal gjøre det norske arbeidslivet enda snillere* og velferdsordningene enda rausere.

Og man kan ikke forvente at det er staten, tante, nabodama i 8c, FAU eller avdelingslederen som anbefaler, applauderer og støtter at man kutter ut muffinsbakinga, de nyvaskede vinduene, den velstelte hagen, medlemssskapet i Elixia og tre av månedens åtte kaffetreff med venninnne om det blir for tøft og travelt. Man må tørre velge det selv.

*Ja, enda snillere. Norge er et fantastisk land når det kommer til å ha reelle muligheter til å kombinere yrkesdeltakelse og barn for kvinner.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men kan noen svare meg på hvem det er som kommer med disse forventningene? De finnes jo egentlig ikke?

Jeg har aldri merket noe straff for å gi blaffen, bare prøv, så ser man.

Om man har et ok energinivå, så klarer man fint det man må klare i en vanlig hverdag. Alle kan gi blaffen i baking og støvtørking og venninnelunsjer. Om man har et så lavt energinivå at man ikke klarer ting man må klare for at alle skal ha det bra og bli fulgt opp, da er det krise. Jeg tror man blir nødt til å ta høyde for at det ikke kun handler om å velge bort å bake artige cupcakes til venninnebesøk eller trene til halvmaraton.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Ja, enda snillere. Norge er et fantastisk land når det kommer til å ha reelle muligheter til å kombinere yrkesdeltakelse og barn for kvinner.

Dette fortjener å komme opp fra fotnotene, for det er veldig sant.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Om man har et ok energinivå, så klarer man fint det men må klare i en vanlig hverdag. Alle kan gi blaffen i baking og støvtørking og venninnelunsjer. Om man har et så lavt energinivå at man ikek klarer ting man må klare for at alel skal ha det bra og bli fulgt opp, da er det krise. Jeg tror man blir nødt til å ta høyde for at det ikek kun handler om å velge bort å bake artige cupcakes til venninnebesøk.

Jeg snakket om vanlige normale mennesker, tok med disclaimer og alt.

Dette er så almenngyldig at det må gå an å diskutere på et mer generelt grunnlag.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Men jeg etterlyser mer raushet og varme i møte med oss alle, egentlig, som står i en hverdag som er mer innholdsrik og sammensatt enn for bare noen tiår siden.

Mja, akkurat som man ikke kan si at alle som får penger på NAV er en gjeng med slabbedasker og snyltere, så går det ikke an å si det stikk motsatte heller. At aller er greie og snille og man bør være vennlig og forståelsesfull og raus og grei.

Av og til skal man være raus og grei, og av og til skal man tuppe folk i ræva. Kunsten er å skjønne når man skal gjøre hva.

[Mjau]

Selvfølgelig var det presset mot kvinner som jeg nevnte en generalisering. Det gjelder mye som er nevnt i tråden det, men det er vanskelig å få frem alle nyanser når man diskuterer her inne.
Og vi er fantastisk heldigstilte her i landet og har mange valg vi relativt enkelt kan ta i forhold til andre steder.
Men leser man litt rundt på forumet her er det lett å se at vi har forventninger til hverandre og hva vi burde makte og klare. Jeg tror ikke det kun kommer fra eget hode altså. Til det er det for mange folk som uttaler seg om hva andre bør greie. Gjerne fra de som tilsynelatende har utømmelige batterier.

Dette er kanskje egentlig en helt annen diskusjon.

[Pebbles]

Jeg tror forresten ikke det bare handler om presset på kvinner - jeg synes det handler om presset på mannesker. Våre barn har ingen fritidsaktiviteter akkurat nå - det synes alle er skikkelig rart og det er nesten så de forlanger en forklaring. Vi er komfortable med at det er sånn, så vi bare smiler og sier at sånn er det nå. Men at det er press i samfunnet, ja? Selvfølgelig.

Ikke nok med jobb - den skal være utfordrende og meningsfyllt. Ikke nok med mat - den skal være sunn og hjemmelagt. Ikke nok med ferie - den skal være fyllt med noe utviklende og originalt. Ikke nok med barn - de skal fungere flott faglig og sosialt og ha sunne fritidsaktiviteter (som de er flinke i). Etc.

Kan man drite i disse tingene? Selvfølgelig. Men det er jo bare tøysete å si at presset ikke er der.

Jeg tror at veien til god helse går gjennom å stå så trygt i seg selv at det samfunnet og andre mener om deg er likegyldig. Jeg kan tenke meg mange veier dit. (Ikke skam og skyld og frykt gjennom at kun verdige syke får sykepenger). Og jeg tror at når stordelen av samfunnet består av slike mennesker, så er folk friske.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Mja, akkurat som man ikke kan si at alle som får penger på NAV er en gjeng med slabbedasker og snyltere, så går det ikke an å si det stikk motsatte heller. At aller er greie og snille og man bør være vennlig og forståelsesfull og raus og grei.

Av og til skal man være raus og grei, og av og til skal man tuppe folk i ræva. Kunsten er å skjønne når man skal gjøre hva.

Jeg stiller meg tvilende til at verken du eller jeg eller andre her inne vet nok om så mange andres liv til å vite når de skal tuppes i rævva. Jeg føler sjelden for å sette meg til doms over andre. At vi har systemer som ivaretar at folk ikke lurer og juger og tar midler andre skulle hatt, er noe annet - og ønskelig.

Selv dumme, slemme, kriminelle, late folk er folk - som har verdi helt på linje med enhver annen. Å være raus betyr ikke å finne seg i tull. Å være raus betyr å sette grenser uten å samtidig nedvurdere og krenke andre.