Om å la barn gå til barnehagen alene

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes du sier ganske tydelig her at du ikke greier å sette deg inn i tankegangen til dem som tenker og føler annerledes enn du, og det er da klart dette har noe med dine følelser å gjøre? Og jeg skjønner at du mener at absolutt alle barnehagebarn har behov for å bli fulgt av foreldrene sine til og fra barnehagen absolutt hver eneste dag (selv om flere i denne tråden forteller om sine barn at de ikke ser ut til å ha dette absolutte behovet) - men det er jo dine følelser som sier at det er slik, det er jo ikke noen objektiv sannhet.

Det er ikke noen skrekkelig beskyldning å si at det også er dine følelser og ikke bare barnets som spiller inn når du foretar din vurdering her, det er neppe mange foreldre som vurderer ting for barnet sitt uten at deres egne følelser spiller inn overhodet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du insisterer på at dette ikke har med dine følelser å gjøre.

Jeg uttrykte meg ikke klart nok mht. dette å sette seg inn i andres tankegang.
Jeg skrev vel at jeg ikke klarte å sette meg inn i andres tankegang i denne situasjonen - det jeg mente å si, var at selv etter jeg har lest andres argumenter og syn på dette, så klarer jeg fortsatt ikke å være enig i at dette er en god idé.
Jeg synes sjelden det er så vanskelig å skjønne hvordan andre tenker. Men med det betyr det nok ikke at jeg nødvendigvis sier meg enig.
Og det gjør jeg ikke i denne saken.

Videre lurer du på hvorfor jeg synes det er viktig å si at mitt ståsted i denne saken ikke er basert på mine følelser.
Men det er jo nettopp fordi jeg ikke baserer mitt synspunkt når det gjelder dette på mine følelser.
Min holdning i denne saken er tuftet på pedagogisk kunnskap om barn generelt, min erfaring med barn gjennom mange år, og mine egne holdninger til hva et barn trenger i ulike stadier.
Den er ikke tuftet på "jeg får så vondt i hjertet mitt når....". Jeg har som utgangspunkt hva som er det viktigste i verden for barn på ulike utviklingstrinn og ulike stadier i livet.

Jeg leser med en anelse forundring at dette at jeg i dette tilfellet har en "bastant oppfatning" provoserer.
Hvorfor?
Jeg hører til den mennesketypen som ser nyanser og forklaringsmodeller i det uendelige (og av og til til det kjedsommelige), men i enkelte saker har man et bastant, ufravikelig syn på ting. Det har alle dere andre også. Og det danner på en måte ryggraden i livsanskuelsen vår.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hva er det du sier nei til her, egentlig?

At overbeskyttelse kan handle om andre ting enn barnet?
At overbeskyttelse av hensyn til mors eller fars følelser ikke er så bra?

Eller går du rett i forsvar og tenker at jeg anklager akkurat deg for å sette egne følelser foran barnet ditt?

Du sier: "Jeg tror mange verner om sine egne følelser."
Det sa jeg "nei" til.
Man skal kanskje tiltro andre litt mer gjennomtenkt bakgrunn for ikke å ville sende ungene i barnehagen på egenhånd, enn at den eneste grunnen skulle være en egosentrert fokusering på egne følelser rundt saken. Som i "jeg skjønner at det ville være fint for deg å gå avgårde, men jeg blir så lei meg og redd om du gjør det".
Sikkerhet og barnets behov er nok grunnen - ikke evt. plagsomme følelser som måtte oppstå hos mor/far.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er selvsagt helt greit. Det er derimot litt synd at du, når du sliter med å sette deg inn i andres situasjon og grunnlag for avgjørelsene de tar, klarer å være så bastant i forhold til Den Eneste Riktige Måten TM.

Jeg sliter ikke med å sette meg inn i andres situasjon - jeg er rett og slett uenig i andres beslutning i denne saken.

Jeg klarer fint å være bastant i slike prinsippsaker som gjelder barnets ve og vel. Men har ikke på noe tidspunkt påberopt meg "Den Eneste Riktige Måten TM".
Jeg gir uttrykk for MITT synspunkt.
Og jeg ser av måten du svarer meg på at du finner det problematisk at mitt synspunkt ikke sammenfaller med ditt.
Men slik er det nå bare.
Jeg tror ikke "Den Eneste Riktige Måten TM" finnes. Jeg synes det viktigste er at man faktisk tar bevisste, velbegrunnede beslutninger i slike saker. Og det ser det ut til at dere som ikke ser likt på dette som meg faktisk gjør.
Og så lenge dere står inne for dette, så synes ikke jeg at det bør gjøre noe for dere om jeg tilfeldigvis ikke er enig i deres beslutning.

Slik er det jo å være forelder.
Vi må manøvrere så godt vi klarar i foreldrelandskapet - og stå for beslutningene våre.