Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Floksa]

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. *skilsmissebarn*

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. *skilsmissebarn*

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Jeg har negative erfaringer på den måten at jeg vet at foreldre i krig ikke er noe å trakte etter, jeg anser det som relevant i diskusjonen. Dessuten synes jeg det er en helt hinsides holdning å tenke at man skal lage et helvete i forbindelse med ekteskapsbrudd. På forhånd.

Hvorfor vet du at et brudd vil komme som følge av utroskap? Du vet med sikkerhet at mannen din kommer til å elske deg resten av livet, og du i ham? At eventuell forelskelse i noen andre vil føre til utroskap?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg har negative erfaringer på den måten at jeg vet at foreldre i krig ikke er noe å trakte etter, jeg anser det som relevant i diskusjonen. Dessuten synes jeg det er en helt hinsides holdning å tenke at man skal lage et helvete i forbindelse med ekteskapsbrudd. På forhånd.

Hvorfor vet du at et brudd vil komme som følge av utroskap? Du vet med sikkerhet at mannen din kommer til å elske deg resten av livet, og du i ham? At eventuell forelskelse i noen andre vil føre til utroskap?

Akkurat det vet jeg velk like lite om, som resten her vet om hvordan de vil reagere ved et brudd.
Sånne ting er helt umulige å vite hvordan man takler på forhånd.
Kanskje vil et evt brudd gå som kniv i smør?

Men om jeg tror det? Nei, jeg gjør ikke det.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Så hvis mannen din vil ut av forholdet så må han være utro?

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Uthevingen min ser ut som krig for meg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. *skilsmissebarn*

Helt enig, jeg blir faktisk sjokkert. Jeg vet at det kan bli krig av brudd, men å omtrent bestemme seg for det på forhånd er en helt fjern tankegang for meg. Det er barna som blir mest skadelidende av det, og man skulle jo tro de fleste foreldre ville skåne barna så godt de kunne. Jeg har temperament fra helvete til tider jeg og, ja jøss. Men jeg gjør alt, ALT for å skåne barna fra kranglete og krigerske foreldre.

[Isolde]

Jeg hadde nok håpet på 50/50, men vi har aldri diskutert det så kan være at mannen ønsker noe annet.

[him]

Sist jeg svarte på en slik poll var jeg blid på mannen, da stemte jeg 50/50. Nå er jeg pottsur og svarte at jeg skulle ha hovedomsorgen. Så spørsmålet er vel helst, er jeg blid eller sur på han hvis vi skiller oss? Jeg tipper sur ... Vanskelig å si helt sikkert selvfølgelig, kanskje jeg hadde byttet han ut i 2 på 20? Da hadde jeg kanskje ikke vært så sur.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Hvem mener vel ikke det? Men mener du at ønsket om å se barna mest mulig er eneste motivasjon for ikke å gå for delt omsorg?

Hun mente vel at sinne og bitterhet ikke burde styre hva man ønsker av samvær. Hvis mannen min er utro og vi skilles, så bør vel følelsene mine rundt dette ikke styre om jeg kjemper for full omsorgsrett, mest samvær eller ikke,

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Hvem mener vel ikke det? Men mener du at ønsket om å se barna mest mulig er eneste motivasjon for ikke å gå for delt omsorg?

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Hun mente vel at sinne og bitterhet ikke burde styre hva man ønsker av samvær. Hvis mannen min er utro og vi skilles, så bør vel følelsene mine rundt dette ikke styre om jeg kjemper for full omsorgsrett, mest samvær eller ikke,

Jepp. Jeg skjønner ikke hevngjerrig tankegang rett og slett. "Har du forelsket deg i en annen sier du!? Hah! Jeg skal ha hovedomsorg for barna!". Floksa formulerte det også ganske fint: "Så at jeg skulle GITT 50% til mannen ". Det blir like idiotisk som å si at man gir bort noe av foreldrepermisjonen sin til mannen, i forhold til den delen av permisjonen som er til fordeling. Et annet eksempel: "Jeg elsker barna over alt på hele jorden og orker ikke tanken på en hverdag uten dem. Derfor må jeg ha hovedomsorgen." Eh, hva med partnerens følelser overfor barna - og barnas tilknytning til den andre forelderen?

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

Ikke jeg heller, det er jo noe av poenget. Ser man barnas behov, så kan det også hende at man ser at matematisk likedeling ikke er det beste. (I noen tilfeller, ikke automatisk.)

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jepp. Jeg skjønner ikke hevngjerrig tankegang rett og slett. "Har du forelsket deg i en annen sier du!? Hah! Jeg skal ha hovedomsorg for barna!". Floksa formulerte det også ganske fint: "Så at jeg skulle GITT 50% til mannen ". Det blir like idiotisk som å si at man gir bort noe av foreldrepermisjonen sin til mannen, i forhold til den delen av permisjonen som er til fordeling. Et annet eksempel: "Jeg elsker barna over alt på hele jorden og orker ikke tanken på en hverdag uten dem. Derfor må jeg ha hovedomsorgen." Eh, hva med partnerens følelser overfor barna - og barnas tilknytning til den andre forelderen?

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

det er klart mammaer som kjemper for å ha barna mest mulig er mest glad i dem! (ironi)

Det føltes i allefall sånn når man er 14 år og mamma må ringe pappa og kjefte for at han i det heletatt skal ha samvær med sine døtre.

[Neados]

Vi har snakket om dette, en god del. Minstesnuppa er kronisk syk og blir til å ha fast bosted hos meg og meste part av samvær hos meg. Og grunnen til det er at hun er et barn med store behov for tilrettelegging både medisinsk, fysisk og psykisk. Vi tror at med hennes behov for særlig pleie og omsorg, hyppige innleggelser per år så er det best for henne å ha et fast holdepunkt. Det kommer da i begynnelsen og sikkert i lang fremtid være meg.
Mannen er en flott og kjærlig pappa som hadde gjort alt for å ha mest mulig tid sammen med henne. Alt etter hvordan en prosess som et samlivsbrudd hadde påvirket henne.

Når det kommer til største og mellomstesnuppa så skal de bli hørt på, hvis dette skjer. Jeg tipper at de i en prosess som dette får det mer stabilt av at bo hos mannen.

Som sagt har vi snakket om dette en del, og for at det skal fungere så må vi bo akkurat rundt hjørne til hverandre. Så de tre søstrene kan knytte band videre i livet, med hverandre som søsken og med oss som mor og far.

Men, men, men det skal jo ikke skje! Så nå bor vi her vi bor, helt til vi går av med pensjon og skal leve godt sammen, på en terasse, et sted på Mallorca

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Pappaen til min datter er dessverre slik du beskriver deg selv. Jeg unner virkelig ingen å gå gjennom trusler om rettsak og at vedkommende skal lage et helvete om jeg ikke går med på det HAN vil. Jeg kan ikke forstå at noen med viten og vilje vil gå inn for krig. Det viktigste må ALLTID være å skåne barna.

[Veslemøya]

Jeg tror heller ikke at det er bra for ungene å måtte flytte frem og tilbake hver uke. Jeg og søstrene mine skulle være annen hver helg hos pappa da de gikk fra hverandre da jeg var ni år. Slik ble det ikke for mitt vedkommende. Jeg syntes ingen ting om å måtte flytte på meg i det hele tatt. Jeg var glad i pappa og han var en god omsorgsperson. Men jeg syntes selv at jeg fikk enda bedre omsorg fra mamma, og vi hadde et helt annet bånd til mamma, så jeg ble hos henne hele tiden. Pappa fikk ta meg med på kafe og til byen og sånn da. Men jeg syntes feriene var grusomme. 2 uker på Cypros, langt borte fra mamma.

Men jeg skjønner jo at barn ned i førskolealder ikke kan velge bosted selv.

[Guttemammis]

Jeg ser for meg at mannen ville hatt de 50%
men jeg føler at det beste hadde vært at de bodde fast hos en av oss.
HÅPER selvfølgelig at det aldri blir en realitet.

[Nenne]

Vi ville ha delt 50/50.

[Katta]

Jeg orker ikke tanken egentlig. Men hvis jeg må spekulere, ville det i hvertfall ikke blitt meg som hadde hatt alle tre mesteparten av tiden. Enten 50/50 eller mest hos pappaen som har en mer a4-jobbtilværelse enn jeg har.