Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tuneland, her.

Det er lett å sitte og si at man skal gjøre sitt for å få til et pent brudd, det er noe annet når man står midt i bruddet. Jeg har sett de roligste, sindigste mennesker hente fram sider jeg ikke trodde fantes hos de. Det var ei som sa en gang at det motsatte av kjærlighet er hat, og det er ingen man kan hate så mye som en man har elsket.

Og da er det ikke så lett i praksis å ikke gjøre ting som rammer barna.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Tuneland, her.

Det er lett å sitte og si at man skal gjøre sitt for å få til et pent brudd, det er noe annet når man står midt i bruddet. Jeg har sett de roligste, sindigste mennesker hente fram sider jeg ikke trodde fantes hos de. Det var ei som sa en gang at det motsatte av kjærlighet er hat, og det er ingen man kan hate så mye som en man har elsket.

Ja, jeg vet det. Derfor sier jeg jo at jeg ikke kan si det med 100 % sikkerhet, men for å være ærlig tviler jeg faktisk på at mannen min kan forandre personlighet så til DE grader. Vi har vært gjennom to brudd før (før vi giftet oss da) og vi har vært gjennom ganske mange kriser, det er alltid jeg som får panikk og blir forbanna og jævlig, mannen min har aldri, aldri noensinne hevet stemmen eller vært veldig sint eller noe som helst. Han er en mannlig Esme. Så jeg og alle som kjenner ham hadde nok fått paddesjokk om han hadde i det hele tatt hevet stemmen litt ved et brudd, men for all del, han kan jo bli et helt annet menneske, det er jo mulig.

Men vi har som sagt diskutert dette en god del, og ungene er i forsetet uansett. De SKAL slippe å forholde seg til to brølende, sinte og kranglete foreldre oppi et brudd, som i seg selv er vondt for dem. Og det håper jeg virkelig vi får til.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Men vi har som sagt diskutert dette en god del, og ungene er i forsetet uansett. De SKAL slippe å forholde seg til to brølende, sinte og kranglete foreldre oppi et brudd, som i seg selv er vondt for dem. Og det håper jeg virkelig vi får til.

Men altså, om det er DETTE du har lest ut av mine svar så bekalger jeg. Da har jeg uttrykt meg klønete og dumt.
For DET vil aldri skje!
Det er ikke det jeg mener med krig.

Det optimale ved et brudd her hadde vært at jeg ble boende i huset og mannen flyttet inn i huset ved siden av og at jeg flyttet ut og overlot hus og unger til mannen de dagene han har mulighet og at ungene på dagtid hadde fri tilgang på begge foreldrene sine. Forskjellen fra i dag ville bare vært at pappa sov i nabohuset og ikke i senga inne.
At et brudd mellom oss skulle endt i den setting har jeg veldig, veldig vanskelig for å se for meg, men jeg skal ikke forkaste muligheten helt.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg skjønner Floksa godt i denne tråden, jeg. Jeg kan være skikkelig bitch når jeg går inn for det, og bli fullstendig irrasjonell. Mannen min er IKKE sånn.

Så hvis vi går fra hverandre blir det nok ikke pent. Dessverre. Jeg har selvinnsikt nok til å innse det.

Men det er lov til håpe at det ikke skjer.

Hva om det er du som vil ut av forholdet da? Skal du da lage et lurveleven, sånn at dere får et stygt brudd som gjør at et samarbeid sannsynligvis ikke blir lett?

Barnas vel og ve må da vel veie mye tyngre en eget sinne/såret stolthet/whatever, eller?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Hva om det er du som vil ut av forholdet da? Skal du da lage et lurveleven, sånn at dere får et stygt brudd som gjør at et samarbeid sannsynligvis ikke blir lett?

Barnas vel og ve må da vel veie mye tyngre en eget sinne/såret stolthet/whatever, eller?

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Med stygt brudd mener jeg ikke nødvendigvis ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser altså.

[Kate]

Bor alene med arvingen, så det er ingen problemstilling.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Med stygt brudd mener jeg ikke nødvendigvis ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser altså.

Om mannen min hadde ønsket at vi skulle gå i fra hverandre nå hadde jeg garantert blitt både sint og fryktelig såret. Poenget er vel at barnefordeling og for så vidt annen fordelig bør tas når stormen har stillnet. Det er jo en mann jeg elsker og som har vært en så stor del av livet mitt så lenge, jeg kan ikke se for meg at dette skulle bunnet i et så stort hat at vi ikke kunne fått til et greit brudd.

Jeg er sikkert farget av å være skilsmissebarn av særdeles ordnede forhold. Mine foreldre hadde det garantert bedre begge to av å ikke være sammen. Det var mamman min som tok skrittet, men når pappas sårede stolthet hadde lagt seg så gjorde de det beste av situasjonen. De er fremdeles veldig gode venner nå, 12 år etter skilsmissen, selv om begge er etablerte på nytt.

[Blå]

Jeg tror heldigvis ikke at et brudd er så veldig sannsynlig for oss.

Om det skulle skje, så er jeg forholdsvis sikker på at vi ville blitt enige om at jentene skal bo hovedsakelig hos meg og ha mye tid sammen med sin far.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Om mannen min hadde ønsket at vi skulle gå i fra hverandre nå hadde jeg garantert blitt både sint og fryktelig såret. Poenget er vel at barnefordeling og for så vidt annen fordelig bør tas når stormen har stillnet. Det er jo en mann jeg elsker og som har vært en så stor del av livet mitt så lenge, jeg kan ikke se for meg at dette skulle bunnet i et så stort hat at vi ikke kunne fått til et greit brudd.

Jeg vil heller si at barnefordelingen bør tas kjapt. Å vente til "det stilner" kan bli en tøff periode for barna, med mye usikkerhet.

Ting kan forandre seg mye etter et brudd selv om en har elsket hverandre.

Jeg vil pressisere at jeg mener ikke det ikke kan fungere for deg.

(og jeg kjenner at jeg egentlig har lyst til å si mye, men føler meg ikke helt komfortabelt med det i det åpne forumet)

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

For de aller fleste dreier det seg ikke om hat (eller ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser). Det dreier seg mer om de små tingene, ting som ikke var noe stort problem mens man var gift.

Tenk deg selv - du og mannen din har vært sammen noen år. Han jobber skift, men det fungerer. Du må ta i litt ekstra når han jobber til odde tider, han tar det igjen i friperiodene. Dere er et team, og støtter hverandre.

Så vil han skilles. Han har truffet en annen. Det han også vil, er å ha delt omsorg for barna. Hans tid med barna skal tilpasses turnusen hans. Hver måned kommer han med en liste til deg om når han skal ha samvær. Resten av tiden er igjen til deg.

Barna er også sånn mellomfornøyde, for de kan aldri vite når de er hvor, og vennene deres vet det heller ikke. Etter hvert slutter vennene å stikke innom.

Hva gjør du nå? Svelger du uforutsigbarheten på egne og barnas vegne for samarbeidets skyld? Eller starter du det han kan komme til å oppfatte som en krig? Han er jo vant til at du stiller opp for ham, og det kan bli et sjokk hvis du nekter.

Dette er ikke spesielt rettet til deg egentlig, men bare noen tanker jeg har gjort meg gjennom tråden, både i forhold til de som mener at de må ha omsorgen siden mannens jobb umuliggjør det, og i forhold til at det finnes flere alternativer enn venner og vel forlikte versus full, brølende konflikt.

Jeg sier ikke at man skal finne seg i hva som helst for å bevare freden, på ingen måte!

Jeg kan bare ikke forstå at et brudd må være så stygt, at et brudd kan komme til å bli stygt derimot, det ser jeg.

[Fruktflua]

De skulle bodd hos meg, men hatt mye kontakt med far.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Ikke så lett å skrive mye når det ligger her ute, men jeg hadde alle gode grunner til å være sint, forbannet, såret osv da det ble brudd mellom meg og Veslas pappa. Og jeg har temperament nok til å være bitch når slikt skjer. Jeg visste dessuten at dersom jeg hadde gått inn for det, hadde jeg fått omsorgen alene, og maksimalt standard samvær for far.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.

[Høst]

Og BTW - Vesla bor ikke i koffert - hun har fullt ut fungerende hjem (eget rom, klær, leker osv) hos oss begge. Det var en viktig forutsetning for meg. Men med godt samarbeid kan vi gjerne droppe innom hverandre for å hente ting ved behov.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Ikke så lett å skrive mye når det ligger her ute, men jeg hadde alle gode grunner til å være sint, forbannet, såret osv da det ble brudd mellom meg og Veslas pappa. Og jeg har temperament nok til å være bitch når slikt skjer. Jeg visste dessuten at dersom jeg hadde gått inn for det, hadde jeg fått omsorgen alene, og maksimalt standard samvær for far.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.

Kjenner meg veldig godt igjen her. Jeg har virkelig gode grunner til å være sint og skuffet over min datters far, men jeg har aldri latt det gå utover henne. Hun er veldig glad i sin pappa og da kommer det foran mine følelser. Vi har ca 60/40(60 hos meg). Jeg synes ikke det er optimalt for min egen del for jeg savner henne fryktelig når hun ikke er hos meg, men hun ser ut til å trives godt. Og hun bor heller ikke i koffert. Hun har sine egne leker og klær i hvert sitt hjem, så hun trenger ikke pakke med seg noe som helst når hun drar til og fra.

Men det har vært en stor belastning med faren hennes, han har vært hevngjerrig overfor meg fordi jeg valgte å gå(jeg hadde mine gode grunner). Men det ser heldigvis ut til å gå seg til, selv om det til tider ennå er vanskelig pga hans sinne mot meg.

[Nessie]

Jeg svarte Begge steder - 50/50-deling .
Jeg tror i alle fall det ville ha blitt det? Men det avhenger jo litt av logestikken også. Og hvor en av oss ville flyttet etc.

[Blondie]

Jeg vet også med meg selv at jeg nok kommer til å være både irrasjonell og ganske så bitch hvis det er mannen som ønsker seg ut av forholdet. Han kan være tilsvarende vanskelig og er det jeg som avslutter så tror jeg det nok ikke ville blitt så pent. Jeg håper jo at vi hadde evnet å skjerpe oss for barnas del, men er ikke så sikker. Det kommer an på årsaken til bruddet, tror jeg.

[Lorien]

Huff, nå har jeg grublet og tenkt og forestilt meg, og får rett og slett helt vondt i magen ved tanken på å ikke skulle ha ungene mine sammen med meg hver dag. Er det lov å ombestemme seg, og si at jeg hadde gått for fast bosted hos meg, og "standard samvær" med pappaen en natt i uka og annenhver helg? :skrape:

Nei, jeg aner i grunnen ikke hvordan vi ville løst det. Jeg håper det ALDRI kommer dithen!

[Nessie]

Jeg tror ikke min mann ville ha motsatt seg at barna var mer hos meg enn hos han heller. 60/40 feks. Men i utgangspunktet ser jeg ikke hvorfor jeg nødvendigvis skal ha rett til å ha barna mer enn han. Men igjen. Det avhenger litt av HVORFOR vi skulle ha gått fra hverandre også?! Samt alder på barna.

Jeg har både erfaring med, og kjennskap til, familier med 50/50, som fungerer fint.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg tror ikke min mann ville ha motsatt seg at barna var mer hos meg enn hos han heller. 60/40 feks. Men i utgangspunktet ser jeg ikke hvorfor jeg nødvendigvis skal ha rett til å ha barna mer enn han.

Nå dreier vel ikke dette seg om hva foreldrene har rett til, men om hva som er best for barna. For noen barn er det sikkert 50/50, for andre er det en dårlig løsning.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nå dreier vel ikke dette seg om hva foreldrene har rett til, men om hva som er best for barna. For noen barn er det sikkert 50/50, for andre er det en dårlig løsning.

Ja, men jeg synes i grunn det er litt vanskelig å si det NÅ. Hva som er best for barna. For det avhenger av situasjonen før/under bruddet også. Og årsakene til det, synes jeg.

Hos oss er det jeg som kanskje er det tydeligste "omsorgspersonen" ovenfor barna. Jeg og mannen er ganske ulik. Men selv om jeg er det så synes jeg ikke det nødvendigvis gir meg mer rett til å ha barna mest.