Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Det er sjokkerende at du gir blaffen i hvorvidt dine barn blir uempatiske egoister (sånn oppfatter jeg deg... kanskje tar jeg feil). Veldig sjokkerende!

Ville du vært den lykkelige moren til Saddam Hussein så lenge han var lykkelig?

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Jeg har en venninne som er sterkt preget av å ha vokst opp i et hjem med svært strenge foreldre. Strenge i betydningen hadde klare forventninger til henne. Selv om hun nå er 35 år ligger disse forventningene fortsatt der og gnager henne. Hun har det ikke godt, for hun greier ikke å innfri foreldrenes forventninger.

Og så har jeg en annen venninne som aldri greier å si nei. Hun stiller opp for alle og alt, til enhver tid, og hun er så redd for hva andre mener om henne. Hun går med konstant dårlig samvittighet for ett eller annet, og føler at hun aldri strekker til.

DETTE er ting som foreldrene i stor grad er ansvarlige for. Det er slik foreldrene har formet døtrene sine. Den ene til å bli kuet av foreldrenes forventninger, den andre til å utslette seg selv og alltid stille seg selv og sine behov i siste rekke. Og JEG mener at foreldrene til begge disse jentene har feilet. De har lagt sine egne krav og forventninger så tungt på sine pliktoppfyllende døtre at døtrene sliter med nettopp å ha et godt liv.

Jeg var sånn halvveis kjæreste med en kar en gang for mange år siden, som levde under mottoet: "så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd". Bullshit! Man kan ikke utslette seg selv og leve gjennom andre. Hvis ikke han er lykkelig med seg selv, så kan ikke jeg gjøre han lykkelig bare ved at jeg er lykkelig. Det skjønte han ikke - men sleit selvsagt hele tiden med dårlig selvtillit, og han TRODDE faktisk at hvis jeg var lykkelig ville det smitte over på han, liksom.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv. Jeg vet at også mine barn kommer til å møte motgang. Og kanskje velger de ting i livet som jeg ikke ville valgt. Jeg håper at jeg da greier å respektere deres valg, og likevel gi barna mine all den kjærlighet jeg faktisk har for dem. Det som virkelig ødelegger et menneskeliv er når familien vender seg i mot dem fordi de har valgt noe som familien ikke aksepterte.

Jeg kjenner folk som har kommet i konflikt med sin egen familie fordi de enten valgte å døpe barna sine, og familien var ateister - eller fordi de valgte å ikke døpe, og familien var religiøse eller sterkt tradisjonsbundne. Dette er jo bagateller! Men likevel - de verste og vanskeligste konfliktene man får er de som er i mellom familiemedlemmer. Det er vondt å ikke bli akseptert fordi man velger å gå sin egen vei, og det er vondt å ikke få gå sin egen vei fordi man ikke tør bryte med familien.

Jeg er da også av den oppfatning at de aller fleste mennesker, ja praktisk talt alle som er mentalt friske, er sammensatte og har mange sider ved seg. Jeg tror ikke en som mobber andre er genuint lykkelig. Jeg tror ikke at en som utnytter andre egentlig har det så godt med seg selv. Jeg tror at for å bli lykkelig må man også finne aksept i samfunnet rundt seg.

Men realiteten er at mange ganger vil samfunnet nekte å akseptere. Det kan være kvinnelige, homofile prester, eller det kan være karrierekvinnen i bygda, eller det kan være alenemoren med 3 barn med 3 fedre. Samfunnet har sine grenser. Men som MOR sier jeg at jeg skal ikke ha de grensene. Uansett hva mine barn gjør så skal jeg akseptere deres valg, jeg skal støtte dem, og jeg skal fortsette å være glad i dem. Mitt eneste genuine ønske for dem er at de har det godt. Med seg selv og med andre.

Så nei, jeg oppdrar ikke barna "i mitt bilde" av hvordan ideal-mennesker skal være. Og hvis det er sjokkerende - ja, så får det bare være sjokkerende.