Du som ikke er feminist - hvorfor ikke?

[Harriet Vane]

Jeg hørte på befolkningen i går og der sa Siri Kristiansen det som jeg tror mange damer (og som jeg har hørt mange damer si): At det er vanskelig å definere seg som feminist, fordi på den ene siden vil man ikke at gutter skal synes at en er uattraktiv og på den andre siden vil man ikke være usolidarisk med de mer tøffe venninnene som kaller seg feminister og så blir man litt sånn blææh i midten.

Jeg følte meg helt crazy da jeg gikk i mitt første 8. marstog og var veldig slevbevisst oig sikker på at jeg gjorde et veldig synlig og voldsomt statement. Men jeg gjorde i grunnen ikke det og det var bare et kjempekoselig arrangement med masse solidaritet og varme.

[Tallulah]

For meg er det å være feminist en bevisstgjøring. Jeg har vokst opp i et feministisk hjem, med hyllemetre av Sirene, og jeg syns alt mamma holdt på med var flaut, gammeldags og stygt. Hallo, på åttitallet var jo alt fra søttitallet gørstygt, uansett om det var feministene eller ikke som hadde det på. Mammas opprør mot sin foreldregenerasjon var å ta plass. Ikke alltid være søt og grei. Hun ønsket selvfølgelig at jeg skulle slippe det presset, og mitt opprør ble selvfølgelig å ønske å være søt og grei.

Som pretenåring ville jeg ikke assosieres med feministbegrepet. Ikke nødvendigvis på grunn av gutter, men like mye andre jenter. Der jeg bodde da måtte man for all del ikke skille seg ut. Det gjorde jo jeg allerede, med skilte raddisforeldre som var politisk aktive. Så flyttet jeg til Oslo og møtte en bevissthet rundt at å gå i 8. marstog var ikke bare fullstendig selvfølgelig, det var også gøy og kult. Det var ikke bare frikerne som gjorde det, vi var jenter fra alle samfunnslag og grupperinger, unge og gamle. Ja, selvsagt var det flest fra venstresiden politisk, men det var det jo overalt ellers der jeg bodde også. Jeg møtte jenter som utvidet feministbegrepet mitt. Jeg møtte voksne damer som syns at jeg og mine venninner var viktige.

Jeg har ikke opplevd å bli undertrykket fordi jeg er jente. Men jeg har opplevd sexistiske spøker, å bli befølt på trikken, å bli kalt "hore" fordi jeg ikke ville bli med noen hjem (hallo, hvor er logikken i det, liksom?), jeg har blitt kalt "søt" fullstendig utenfor kontekst i jobbsammenheng. Ikke veldig store greier, men nok til å bli lei. I tillegg eksisterer jeg ikke i vakuum. Jeg er et forbilde, jeg er en forelder, jeg er en del av et lokalmiljø og jeg er en del av verden. En verden hvor kvinner blir undertrykket i større eller mindre grad overalt. Kun fordi de er kvinner.

Alt dette gjør det til en selvfølge for meg å være feminist. Det jeg syns er merkelig er at Norge er så i bakevja på dette. Sverige ligger jo milevis foran, og til og med i USA har foregangskvinner mindre problem med å kalle seg feminist enn her i landet.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg tar ikke avstand fra noe som helst. Jeg er garantert like mye for likestilling som dere andre her. Har forklart hva jeg mener angående selve ist-ordet, og at jeg mener det innebærer en mer aktiv rolle enn den jeg (og sikkert mange av dere som kaller dere feminister) har i forhold til dette.

Så du mener at man bør gå i tog og være medlem av Ottar for å kalle seg feminist? Jeg er ikke Ottar-medlem, og har bare hatt tid/ork/lyst til å gå i tog noen ganger opp gjennom årene, men jeg mener likevel det blir feil å si at jeg ikke er feminist.

[Filifjonka]

Etter å ha lest denne tråden, med den voldsomt bastante mangelen på åpent sinn overfor oss som tenker litt annerledes rundt et ord, så får jeg ikke akkurat mer lyst til å bruke ordet feminist om meg selv - selv om det i utgangspunktet ikke var noe som lå ekstremt langt unna.

Jeg har forøvrig gått i 8. mars-tog også. Og mener ikke at man må være medlem av Ottar for å kalle seg feminist. I motsetning til mange her så mener jeg ikke så sterkt om hvordan andre skal definere seg selv, og hva som skal til for å gjøre det.

[Høst]

Men hvorfor er det så vanskelig å forstå at selv om enkelte ikke ønsker å la seg definere inn under ett begrep, så betyr ikke det at man nødvendigvis tar avstand fra det?

For meg er tråden skuffende fordi jeg ikke hadde trodd at så mange hadde behov for å "putte" andre inn i en begrepsboks.

Som med alle begreper av denne typen, finnes det sikkert mange forskjellige oppfatninger av hva definisjonen av begrepet er. Og når man ikke engang har en felles enhetlig definisjon av ett begrep, hvordan kan man da forvente at alle som på noen måte sympatiserer med ett eller flere av elementene i begrepet skal føle at de dermed kan identifisere seg med begrepet som sådan?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Etter å ha lest denne tråden, med den voldsomt bastante mangelen på åpent sinn overfor oss som tenker litt annerledes rundt et ord, så får jeg ikke akkurat mer lyst til å bruke ordet feminist om meg selv - selv om det i utgangspunktet ikke var noe som lå ekstremt langt unna.

Sorry, men jeg himlet i går da ElinM brukte dette "slående" argumentet for hvorfor hun "iallfall ikke nå" kunne definere seg som feminist, og nå jeg til deg også. Snakk om snurting på høyt nivå.

[Filifjonka]

Jeg snurter ikke. Dette går null inn på meg. Men det er da helt reelt at vi som ikke følte oss hjemme under denne merkelappen har blitt tillagt en haug med meninger og motiver vi er svært langt unna å ha.

[Observatøren]

Jeg er feminist, men jeg støtter meg til Marta Breens ord;
Jeg ønsker at vi skal ha en levende kvinnebevegelse, men det er ikke noe poeng i at alle skal gå omkring å kalle seg feminist. Det viktigste er at budskapet når frem.

Breen skriver om det feministiske blikket - hvis du først har begynt å se urett klarer du ikke å la være. Jeg blir sint når jeg leser Dagbladets oppslag om skøytetriumfen på Hamar i helgen - med tittelen - "Sist gang Norge tok medalje måtte løperne dekke brystet med avispapir".

Det handler mer om å ta med seg blikket i eget liv. At man ser de skjulte mekansimene som gjør at jeg må forsikre 2-åringen min om at ingen ser den rosa stillongsen hans. Om at det er like selvsagt at storebror skal sette inn i oppvaskmaskinen som storesøster. At jeg tar meg selv i å kommentere små jenters kjoler og hårfrisyrer - og opprettholde fokus på utseendet.

Det er at det selvfølgelig er lov å tilrettelegge livene sine slik man selv ønsker, om mor er hjemmeværende og far kjører lastebil, eller at mor kjører lastebil og far vasker hus... Eller at jeg svarer uforstående når noen spør om far er barnevakt - Nei - han er ikke barnevakt. Han er hjemme med barna VÅRE.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Saint, her.

Det handler mer om å ta med seg blikket i eget liv. At man ser de skjulte mekansimene som gjør at jeg må forsikre 2-åringen min om at ingen ser den rosa stillongsen hans. Om at det er like selvsagt at storebror skal sette inn i oppvaskmaskinen som storesøster. At jeg tar meg selv i å kommentere små jenters kjoler og hårfrisyrer - og opprettholde fokus på utseendet.

Det er at det selvfølgelig er lov å tilrettelegge livene sine slik man selv ønsker, om mor er hjemmeværende og far kjører lastebil, eller at mor kjører lastebil og far vasker hus... Eller at jeg svarer uforstående når noen spør om far er barnevakt - Nei - han er ikke barnevakt. Han er hjemme med barna VÅRE.

Akkurat sånn har jeg vært hele mitt liv.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Sorry, men jeg himlet i går da ElinM brukte dette "slående" argumentet for hvorfor hun "iallfall ikke nå" kunne definere seg som feminist, og nå jeg til deg også. Snakk om snurting på høyt nivå.

Jeg er helt på linje med Filifjonka her - om jeg ikke var sikker på at jeg ikke kunne definere meg selv som feminist før denne diskusjonen, så er jeg i alle fall helt sikker nå - det blir rett og slett litt for mye "du må da skjønne at du egentlig er feminist, for du er jo helt enig med oss, og da må man definere seg som feminist! For det har man plikt til hvis man ikke skal være historieløs og respektløs."

Jeg vet hva jeg mener, jeg vet at sikkert mye av det jeg mener hadde fått andre til å kalle meg feminist (på bakgrunn av en eller flere definisjoner/forståelser av begrepet), men jeg ønsker ikke å la meg definere som feminist.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg snurter ikke. Dette går null inn på meg. Men det er da helt reelt at vi som ikke følte oss hjemme under denne merkelappen har blitt tillagt en haug med meninger og motiver vi er svært langt unna å ha.

Jeg syns også det er unødvendig å gjøre. Jeg tror ikke det er vondt ment (hvertfall ikke av de fleste), men mer i en litt sånn "jammen, jammen!"-iver. Kanskje fordi det vi som kaller oss feminister ikke kjenner oss igjen i grunnene til at dere ikke ønsker å kalle dere feminister. Fordi vi syns det er fint å være feminist.

[Røverdatter]

Det er interessant på samfunnsnivå, dette her. Jeg leste litt i går og forstår at det er en relativt liten andel av befolkningen som definerer seg som feminister. Det har det alltid vært. I mitt hode har jeg alltid tenkt at de fleste er feminister, iallefall de som er ganske like meg, men det er altså feil. Jeg tror det kan være et oppgangstidfenomen. Vi er ikke avhengig av fellesskap med andre for å leve de priviligerte livene våre. Vi føler oss ikke nok undertrykt av å tjene 17% mindre og ikke få toppjobber, heller ikke av å gjøre 60-70% av det daglige husarbeidet. I tillegg er individualismen veldig sterk og har vært det lenge.

Jeg tenkte på det i går da jeg så et intervju med motstandsmann som hadde sitti på Grini som 18-19-åring. Han hadde ikke vært redd, han hadde bare gjort det han hadde fått beskjed av "kammeratane". Det var ikke aktuelt å slippe til dødsangst når man trengtes i et viktig arbeid. Den kollektivtanken - å ofre noe for et felleskap. Det er helt borte i dag. De som velger å utføre frivillig arbeid i ungdommen gjør det like mye for å bygge nettverk og CV - altså for sitt eget individ. Jeg sier ikke det er galt altså, enhver er barn av sin tid, og det gjelder selvsagt ikke alle, men slo meg iallefall at kollektiv og samhold er mindre viktig enn noen gang. Vi trenger det ikke.

[rine]

Jeg er også som Sanit, forskjellen på meg og Høst/Filifjonka etc. er at jeg virkelig ikke ser "the big deal" med å absolutt ikke definere seg som feminist- om ikke annet enn av respekt for at den utrolig viktige jobben feministene har gjort og fremdeles gjør? De av dem som fremdeles jobber aktivt for det, ikke bare tar en diskusjon eller en kamp når det passer seg, slik de fleste av oss, undertegnede inkludert, gjør.

Skal man virkelig stå der og være vinglete og vag hvis/når ungene/elevene våre en dag spør om man er feminist?

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns også det er unødvendig å gjøre. Jeg tror ikke det er vondt ment (hvertfall ikke av de fleste), men mer i en litt sånn "jammen, jammen!"-iver. Kanskje fordi det vi som kaller oss feminister ikke kjenner oss igjen i grunnene til at dere ikke ønsker å kalle dere feminister. Fordi vi syns det er fint å være feminist.

Jeg var i en setting der jeg ble spurt direkte om jeg var feminist. Jeg må innrømme at jeg svarte nølende - fordi jeg var usikker på om den som spurte meg hadde vrangbriller på eller var lydhør for at min versjon av feministbegrepet ikke var Ottar sitt..

Blir fristet til å sitere Shakespeare;
What's in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet;

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Sorry, men jeg himlet i går da ElinM brukte dette "slående" argumentet for hvorfor hun "iallfall ikke nå" kunne definere seg som feminist, og nå jeg til deg også. Snakk om snurting på høyt nivå.

Hæ?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Hæ?

Du skrev dette : peker ned: i går. Jeg tolker det som litt i samme bane som Filifjonka sitt svar. Dere kan kanskje vurdere å kalle dere feminister, men når noen stiller spørsmålstegn ved argumentene deres, blir dere snurte (i mangel av et bedre ord) og sier "nå vil jeg iallfall ikke gjøre det."

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Den eneste sammenhengen jeg har funnet det naturlig å si at jeg ikke er det, er i denne tråden.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg er også som Sanit, forskjellen på meg og Høst/Filifjonka etc. er at jeg virkelig ikke ser "the big deal" med å absolutt ikke definere seg som feminist- om ikke annet enn av respekt for at den utrolig viktige jobben feministene har gjort og fremdeles gjør? De av dem som fremdeles jobber aktivt for det, ikke bare tar en diskusjon eller en kamp når det passer seg, slik de fleste av oss, undertegnede inkludert, gjør.

Skal man virkelig stå der og være vinglete og vag hvis/når ungene/elevene våre en dag spør om man er feminist?

En kan jo snu på det, og spørre om ikke det like gjerne går an å se det som at dere tar æren for en jobb andre har gjort / gjør, uten å jobbe noe mer aktivt for likestilling enn det jeg gjør?

Jeg er overhodet ikke vinglete og vag når jeg snakker med sønnene mine om likestilling osv. Og jeg trenger ikke merkelapper for å mene de riktige tingene.

[Høst]

Men til dere som definerer dere selv som feminister da - når er det egentlig dere definerer dere som det? Høylydt hver dag rundt lunsjbordet? Til medpassasjeren på trikken om morgenen? Jeg lurer virkelig, for jeg er sjelden i diskusjoner hvor det passer å skyte inn "jeg er forresten feminist/ateist/bilist osv", så dette er faktisk også for meg en av de veldig få anledningene hvor jeg har aktivt sagt at jeg ikke definerer meg selv som feminist.

[Høst]

Det betyr altså ikke at jeg ikke tar debatter om likestilling etc, men jeg føyer aldri til "og dette mener jeg fordi jeg er feminist", jeg tar bare for gitt at de ser det som min mening som menneske.

[Filifjonka]

Jeg diskuterer ofte ting som har med barn og kjønnsroller å gjøre, både rosa støvler og guttebibler og kokebøker for små prinsesser, og hvordan gutter og jenter lett behandles forskjellig. Men jeg har aldri hatt behovet for å uttale setningen "Jeg er feminist!" i disse sammenhengene.