Mild avstraffelse av barn bør tillates

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men er man sint, så er man sint, og om mamma har dårlig samvittighet for å ha grepet barnet i armen eller ikke er uinteressant. For "du var sint, mamma...".

Da synes jeg du undervurderer både barn og voksne.

Det spiller absolutt en rolle om du planlegger det / bruker det som en del av oppdragelsen, eller om du, fordi du mister besinnelsen der og da, tar barnet hardt i armen og irettesetter det. Mener du at det er en god og solid grunnsten i oppdragelsen av barna dine, vil det nok vokse på barnet og etterhvert bli en del av hverdagen. Mister man derimot besinnelsen, skjer det antageligvis sjelden og ikke uten et "unnskyld", hvor den voksne tydelig viser at det var hun som handlet feil, man tar altså ansvar for situasjonen. (Noe som er på sin plass, da det ikke er barnets feil at mor ikke takler situasjonen.)

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Vi må også huske på at det ikke er styrken av slaget som nødvendigvis ødelegger et annet menneske, men ydmykelsen og det merket behandlingen setter psykisk.

[Blondie]

Carl I. Hagen står frem og påpeker at man ikke tar skade av å bli riset som liten? Nuvel...

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Carl I. Hagen står frem og påpeker at man ikke tar skade av å bli riset som liten? Nuvel...

[jane]

Selvsagt skal man ikke straffe barn fysisk. Det er jo helt på trynet, og ikke noe annet enn lavmål.

[Røverdatter]

Handlingen du utfører når du tar ungen hardt i armen har direkte med ungens egen handling å gjøre. Handlingen har en mening utover det å straffe, det har en hensikt som er å stoppe barne fra å løpe eller å kle på det. Hvis man gir ris eller ørefik til en unge som ikke vil kle på seg eller sitte i bilen så har det ingen misjon utover å straffe. Jeg ser iallefall tydelig forskjellen på de to formene for reaksjon og det tror jeg barn også vil gjøre. Når det gjelder planlagt straff - altså at man gir ris i etterkant av en handling, så er jeg fullstendig overbevist om at barn opplever den forskjellen. Barn kan kanskje ikke sette ord på hva som er forskjellen, men at de merker den og forstår den - det er jeg overbevist om. Noe annet vil være å undervurdere barns evne til å forstå sosiale situasjoner. Barn vil også være i stand til å oppfatte at det er forskjell på å gjøre ting i affekt og ut fra iskald beregning.

Hvis jeg hadde observert fireåringen i binas eksempel hos legen og sett reaksjonen til moren, så ville jeg tenkt mitt om hvorfor hun lot det gå så langt og at begges atferd var en del av et større problem.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Handlingen du utfører når du tar ungen hardt i armen har direkte med ungens egen handling å gjøre. Handlingen har en mening utover det å straffe, det har en hensikt som er å stoppe barne fra å løpe eller å kle på det. Hvis man gir ris eller ørefik til en unge som ikke vil kle på seg eller sitte i bilen så har det ingen misjon utover å straffe. Jeg ser iallefall tydelig forskjellen på de to formene for reaksjon og det tror jeg barn også vil gjøre. Når det gjelder planlagt straff - altså at man gir ris i etterkant av en handling, så er jeg fullstendig overbevist om at barn opplever den forskjellen. Barn kan kanskje ikke sette ord på hva som er forskjellen, men at de merker den og forstår den - det er jeg overbevist om. Noe annet vil være å undervurdere barns evne til å forstå sosiale situasjoner. Barn vil også være i stand til å oppfatte at det er forskjell på å gjøre ting i affekt og ut fra iskald beregning.

Hvis jeg hadde observert fireåringen i binas eksempel hos legen og sett reaksjonen til moren, så ville jeg tenkt mitt om hvorfor hun lot det gå så langt og at begges atferd var en del av et større problem.

Jeg er generelt sett HELT ENIG i at straff er meningsløst. Hvis man med straff mener en planlagt handling som kommer en stund etter barnets overtredelse. Men det gjelder for meg alle typer straff. Inndragelse av lørdagsgodt, får ikke se Barne-TV, inndragelse av privillegier. Det er meningsløst fordi det ikke er konkret knyttet til det som skjer, der og da.

Likevel - om man slår barnet som løper rundt på legekontoret, så vil folk fordømme handlingen. Selv om det også var en direkte reaksjon på barnets handling. Men det å ta ungen i armen - som også er fysisk inngripen overfor barnet - det vil de fleste av oss akseptere.

Forøvrig syns jeg det siste avsnittet ditt var meningsløst. En del av et større problem?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Forøvrig syns jeg det siste avsnittet ditt var meningsløst. En del av et større problem?

Ja, ærlig talt. En fireåring som oppfører seg slik er da ikke daglig kost? Jeg har iallefall aldri sett en normal fireåring oppføre seg slik. Da er det jo helt tydelig at moren har tapt i forhold til grensesetting. Og når man har tapt så er jo veien til fysisk inngripen langt kortere enn om man har en fireåring som vet hvor grensene går (og har innsikt i sosiale spilleregler og hvordan man oppfører seg på steder det finnes mange fremmede). Hvis det provoserende for mange å lese dette, så må jeg bare understreke at jeg aldri har møtt noen fireåringer som har oppført seg sånn i sosiale sammenhenger der det er fremmede voksne til stede. Ikke i barnehagen en gang.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Ja, ærlig talt. En fireåring som oppfører seg slik er da ikke daglig kost? Jeg har iallefall aldri sett en normal fireåring oppføre seg slik. Da er det jo helt tydelig at moren har tapt i forhold til grensesetting. Og når man har tapt så er jo veien til fysisk inngripen langt kortere enn om man har en fireåring som vet hvor grensene går (og har innsikt i sosiale spilleregler og hvordan man oppfører seg på steder det finnes mange fremmede). Hvis det provoserende for mange å lese dette, så må jeg bare understreke at jeg aldri har møtt noen fireåringer som har oppført seg sånn i sosiale sammenhenger der det er fremmede voksne til stede. Ikke i barnehagen en gang.

Det var jo satt på spissen, da. Men uansett - det er ikke unormalt at 4-åringer "tar av" litt i enkelte sammenhenger. Jeg har både sett det med andres barn, og opplevd lignende situasjoner selv. Hvor man til slutt blir frustrert og sint og griper barnet i armen. Aller verst er det hvis det er flere barn sammen.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Du har møtt rolige og veloppdragne unger i enhver setting?

Nei, men i sosiale settinger der det er mange fremmede til stede (som jeg også skrev) eller der fireåringen er på en fremmed arena som jeg anser et legekontor å være, så har jeg tilgode å se en fireåring oppføre se slik:

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

4-åringen - som har herjet villmann siden du ankom legekontoret - begynner å slå av og på lysene, klatrer på skranken for å se over kanten, og åpner og lukker døra til venterommet, og sier "hei! hade!" til alle på venterommet for hver gang. Så begynner han å mase, og dra i armen din. "Kom nå mamma, jeg vil at vi skal gå nå, etterpå vil jeg ha pølse, jeg er sulten, mamma jeg må på do, mamma..." Samtidig som du prøver å føre en samtale med legesekretæren prøver du å forklare for 4-åringen at "Ja, du skal få mat snart, bare vent til jeg er ferdig her... stå i ro her nå...". Så begynner han å løpe rundt - med høy latter og vill fart.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det var jo satt på spissen, da. Men uansett - det er ikke unormalt at 4-åringer "tar av" litt i enkelte sammenhenger. Jeg har både sett det med andres barn, og opplevd lignende situasjoner selv. Hvor man til slutt blir frustrert og sint og griper barnet i armen. Aller verst er det hvis det er flere barn sammen.

Du skrev at det var et eksempel mange kunne kjenne seg igjen i, derfor regnet jeg faktisk ikke med at det var satt på spissen. Jeg trodde det var et eksempel som fint skulle illustrere hvordan de fleste av oss av og til tyr til fysisk avstraffelse etter dine begreper. Jeg trodde også at du ville diskutere den situasjonen konkret siden du kom drassende med det eksempelet.

Det er forresten nevnt ørefik og ris som eksempler på mild fysisk avstraffelse i artikkelen. Jeg er usikker på hvorvidt å holde igjen en hyper og krakilsk fireåring vil gå innunder betegnelsen fysisk avstraffelse, og jeg tror definitivt ungen ville hatt veldig forskjellig opplevelse av de to formene for avstraffelse, særlig hvis arenaen var i full offentlighet slik som i ditt eksempel.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Ja, ærlig talt. En fireåring som oppfører seg slik er da ikke daglig kost? Jeg har iallefall aldri sett en normal fireåring oppføre seg slik. Da er det jo helt tydelig at moren har tapt i forhold til grensesetting. Og når man har tapt så er jo veien til fysisk inngripen langt kortere enn om man har en fireåring som vet hvor grensene går (og har innsikt i sosiale spilleregler og hvordan man oppfører seg på steder det finnes mange fremmede). Hvis det provoserende for mange å lese dette, så må jeg bare understreke at jeg aldri har møtt noen fireåringer som har oppført seg sånn i sosiale sammenhenger der det er fremmede voksne til stede. Ikke i barnehagen en gang.

Du har møtt rolige og veloppdragne unger i enhver setting? Jeg har ingen problemer med å se for meg scenariene til Bina, om det ikke kan skje på legekontoret, så hjemme hos venner eller i butikken. Min helt vanlige sønn kan oppføre seg sånn innimellom, han er en veloppdragen og grei fyr, men blir fryktelig gearet i enkelte situasjoner/perioder.

[Perhonen]

Jeg trodde vi var kommet litt lenger i dag enn til at fysisk avstraffelse skulle være greit.
Skal det da også være slik at ansatte på skolen og i barnehagene også skal kunne gi barna ørefiker eller ris på rompen? Er det en rett som kun skal gis foreldre? Skal vold legitimeres?

Kanskje må man heller bruke noe mer tid på å snakke med barna. Jeg har ingen tro på at hverken ørefiker eller ris har noen langsiktig effekt, jeg tror heller det fører til at barnet mister respekten og tilliten til den voksne, og kommer i fare for å utvikle angst og depresjoner. Barn skal tas på alvor.

Jeg jobber i barnehage, og barneflokken er stor og variert. Vi har snille barn, stille barn, høylydte barn, slemme barn, barn som utagerer, barn som slår, barn som biter. Skulle jeg slå dem eller bite dem da?
Eller kanskje heller snakke med barnet om hvilke grenser som gjelder og hva man gjør eller ikke gjør mot andre. Snakke med, og ikke til. Se på barna som noen man kan snakke med, og ikke som noe man konsekvent skal bestemme over. Barn skjønner at man må ha regler. Barn skjønner ikke vold.

[Harriet Vane]

Hvis man ønsker et kuet barn eller en luring som klarer å åle seg gjennom systemet, så fungerer fysisk straff utmerket. Problemet er at kuete eller "lure" mennesker er ikke nødvendigvis glade mennesker med god psykisk helse, og vi har som foreldre ansvaret for å geleide unger gjennom barndommen og gi dem verdier, grenser og retnignslinjer UTEN å ty til fysisk avstraffelse. Og det funker fint. Det er bare litt mer strevsomt av og til, sånn når man blir eitrande forbannet og har lyst til å slenge dem i veggen. Da må man ty til andre ting, feks å gi seg selv en time-out.

Jeg har jobbet med voksne som ble fysisk avstraffet som barn, og det ble definert som fysiske overgrep, systematiserte overgrep og de fikk billighetsertstaning av statskassen for det. Det gikk bra med noen av dem, men langt fra alle. Og selv om målet var lydighet, så ble resultatet trass, opposisjon, løgn, sniking, og i de verste tilfellene store og ubotelige traumer som har gjort dem til voksne uten arbeidsevne og emd store psykiske plager. At immunforsvaret i tillegg ble brudt ned, at de har fått fibromyalgi og angst som voksne henger sammen med straffemetodene. (Se alternativ til vold og redd barna for dokumentasjon).

Mine foreldre har oppdratt mine søsken og meg i absolutt fravær av fysisk avstraffelse. Det har gått bra med oss. Vi er glade mennesker med respekt for loven, tydelig forståelse av hva som er greit og ikke og klare krav til hvordan vi aksepterer å bli behandlet. Vi fant oss ikke i hva som helst og hadde fra vi var helt små stor integritet og krevde respekt.

Det kunne være tøff kost for feks min morfar som på en dårlig dag kunne gi en ørefik først og spørre etterpå. I tillegg mente han at barn burde sees, men ikke høres. Han mente at mine foreldre oppdro frekke og opsternasige barn, fordi vi spurte og grov, tok mye plass og krevde oppmerksomhet. Men samtidig var han forbauset og stolt over hvor bra det gikk med oss. Selv hadde han hatt store forventninger til egne barn, som de i liten grad innfridde. De var bare ikke trygge nok, modige nok eller stolte nok på seg selv. For det er rart med det, man må være trygg for å virkelig ta ut sitt potensiale. Man må føle seg trygg på at man ikke får straff når man ikke presterer optimalt for å kunne prestere optimalt.

Jeg tror at ved å appellere til empatien alle barn er utstyrt med og være tydelig som verdiforvalter så kommer man kjempelangt. Ved å ta skikkelig tak når det dukker opp utfordringer, snakke mye med ungene om riktig og galt, si nei og ja, være aktiv i møte med ungene, så vil det gå fint uten så mye som et knips.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Du har møtt rolige og veloppdragne unger i enhver setting? Jeg har ingen problemer med å se for meg scenariene til Bina, om det ikke kan skje på legekontoret, så hjemme hos venner eller i butikken. Min helt vanlige sønn kan oppføre seg sånn innimellom, han er en veloppdragen og grei fyr, men blir fryktelig gearet i enkelte situasjoner/perioder.

Det jeg også forsøkte å illustrere med senariet var at barnet egentlig ikke er verken slem eller ute av kontroll. Vi snakker ikke om en sur og griente unge - men en som er oppgiret, i kjempehumør og ønsker å engasjere absolutt alle på legekontoret som sitt publikum. Det er ikke galt om ungen åpner døra og sier "hei!" - og deretter "hade!" og lukker igjen. Det er først galt når handlingen gjentas flere ganger.

De verste problemene vi har med våre unger er når de er i kjempehumør, og syns alt er morsomt, og girer seg opp, gjerne sammen med andre barn. Når de plutselig finner ut at det er morsomt å late som man faller på golvet, og ungene holder på å le seg ihjel - for så å hoppe opp og ned på golvet. Hjemme gjør det ikke så mye - men på kino er ikke den oppførselen OK.

[Inagh]

Å straffe et barn med vold - det være seg fysisk og/eller psykisk - er forkastelig!

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Michayla, her.

Synes dere at det skal være lov å gi en klaps/knips på lanken og ris på stumpen når barn gjentatte ganger bryter regler eller for å avlyde deg?
For å markere dine grenser?.

NEI, det skal absolutt ikke være lov til å gi klaps/knips på lanken og ris på stumpen!!! Ikke uansett!! Av den enkle grunn at fysisk avstraffelse ikke har noe som helst for seg. Skal barn lære seg at det er helt ok å slå litt dersom noen har gjort noe dumt? Nei!

Største grunnen til at det skal være forbudt og absolutt ikke skal aksepteres er at det som er klaps/knips for en person, betyr rundjuling og harde slag for en annen. Hvor er grensen eller skillet mellom klaps og juling?

[Line*]

Jeg har ikke lest hele tråden, men vil bare si at bruk av all fysisk avstraffelse er en maktesløs måte å oppdra barn på.

[Line*]

Er det ikke straffbart å oppfordre til lovbrudd?
Jeg mener de to har gjort det nå...

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Er det ikke straffbart å oppfordre til lovbrudd?
Jeg mener de to har gjort det nå...

Det ville det vel ha vært men så kom det en dom i høyesterett (i fjor?) som gikk på at det måtte være ok.

Tipper det har kommet opp fordi enkelte vil ha en ny lov som er formulert slik at selv høyesterett må godta at barn har rettigheter.

[Harriet Vane]

Tink har mange gode råd. Vi gjør ganske mye av det samme, og det har fungert hos oss. Jeg må jo legge inn forbehold om at vi bare har ett barn, og at det selvsagt er noe mer styr med flere mennesker under ett tak. Men prinsippet er jo det samme, vil jeg tro.

Foreldre har enormt stor påvirkning (og ansvar) for samspillet. Jeg er helt enig i Tinks observasjon om at kjeftete foreldre får masete unger. Det ser man jo bare på de skakkjørte familiene som trenger nannyhjelp, at hylende kjeftete foreldre har unger som skriker og slåss og er voldsomme.

Flere har sagt til meg at vi som har et så greit barn knapt vet hva vi snakker om, men jeg mener, uten å være det minste selvforherligende, at vårt greie barn er et resultat av hvordan vi har jobbet med oppdragelsen. Vi har vektlagt nærhet og dialog, tydelighet og forutsigbarhet. Det fikk vi senest i dag gode tilbakemeldinger på i bhg, at hun tar ansvar, at hun vil ha forklaringer, at hun selv forklarer og er flink til å sette ord på følelser og meninger. Det kommer jo fra et sted. Jeg legger vekt på å være tydelig selv og på å vise henne hvem jeg er og hva jeg mener om saker og ting. Det gir seg jo utslag Jeg tror på Jesper Juuls samarbeidslinje og på at alt kan løses. I tillegg tar jeg ansvar, jeg er jo voksen, det er MITT ansvar at samspillet fungerer, ikek hennes. Er hun "vanskelig", er det fordi jeg ikke har gjort det jeg skal.